Mitt Liv

Jeg har blogget i snart ti år. Tenk det. For meg er det nesten helt umulig å se for meg hvem jeg hadde vært om jeg ikke trykket publiser for første gang i 2011. Hadde jeg fortsatt bodd i Harstad? Kanskje i utlandet? Hva ville jeg ha studert, ville jeg hatt barn? Hvem ville jeg ha vært sammen med? Det får vi aldri vite. Igjennom alle disse årene har jeg satt så stor pris på forholdet mitt til dere, med flere av følgerne mine har jeg hatt et venninnelignende forhold – igjennom kjærlighetssorg, flytting til ny by, depresjoner og store steg i karrieren. For det vil jeg si takk, jeg er evig takknemlig og kommer til å huske flere av dere resten av mitt liv. Jeg føler meg heldig som har hatt denne reisen med akkurat dere. <3

Tidligere i år kjente jeg på en følelse jeg ikke har hatt tidligere. At jeg rett og slett ikke klarer mer. Å blogge koster mer enn det gir, og i seks måneder har jeg vært lei meg nesten hver gang jeg logger inn her og nesten holdt meg for øynene hver gang jeg leser kommentarer. Selv om dette fortsatt er min største inntekstkilde og noe som er “trygt” for meg, har det vært jævlig tungt det siste året. Det vil jeg være ærlig på. Det er ikke holdbart for meg å drive med blogg lengre. Jeg klarer ikke den enorme mengden av kritikk som kommer mot meg her, hver eneste dag. Det er ikke bare konstruktiv kritikk, det er ofte mobbing, slemme ord og personangrep kun for å trykke meg ned å såre meg. Og det funker.

Jeg er så glad og takknemlig for alt jeg har her i livet. Jeg får prøvd meg i mange ulike jobber med både TV, bøker og design. Jeg inspireres av det jeg driver med, jeg treffer kule folk og jeg har blitt glad i så mange via jobb. Jeg kan kose meg med å lese tilbakemeldingene deres, og jeg har lært masse av følgerne mine! Men for første gang i mitt liv har jeg det bra, og har hatt det lenge. Det vil jeg ikke sabotere ved å gang på gang prøve å leve opp til et umenneskelig krav, hvor jeg skal levere på absolutt alle områder hele tiden.