Zweite Marcellusflut

Kart over landområder før 1362 (høyre) og etter 1634 (venstre) ifølge Johannes Mejer 1652.

Maade, Jade og Unterweser ca 1362

Zweite Marcellusflut (den andre Marcellus-stormfloden) eller Grote Mandränke (den store menneskedrukningen) eller Den Store Manddrukning var en stormflod ved Nordsjøkysten som inntraff i januar 1362 (Den hellige Marcellus' minnedag i kirkens kalender). Langs Nordsjøkysten døde mellom 25.000 og 40.000 mennesker (et overslag på opp mot 100.000 mennesker er sannsynligvis overdrevet), da en enorm stormflod skylte inn fra Nordsjøen over kystene i Nederlandene, Tyskland og Danmark og ødela flere byer og landsbygdområder.

En del timer i forkant rammen til en viss grad stormfloden den engelske østkyst; kildene nevner Ravenser Odd i East Yorkshire og havnen i Dunwich.

Etter det som ble overlevert begynte katastrofeoversvømmelsen den 15. januar 1362, nådde sitt høydepunkt den 16. januar – dagen Marcelli Pontificis, det vil si minnedagen for den helligkårede pave Marcellus I – og trakk seg tilbake først på den 17. januar.

I Nordfriesland i det nordlige Tyskland ødela flommen blant annet den kjente handelsbyen Rungholt likesom andre deler av Nordfriesland. Langs den nordtyske kysten ble de første øyene av halligtype dannet, og dessuten øya Strand. Kystbygdene ble så hardt rammet at nye beskyttelsesvoller (diker) ikke kunne bygges opp, og derfor fikk de påfølgende årenes stormfloder også alvorlige følger.

I det nordtyske Ostfriesland førte stormfloden til at havsbuktene Leybucht og Harlebucht ble større. Også rundt havsbukten Jadebusen skjedde det store forandringer, blant annet ble Butjadingen en øy. Ved Emden ble beskyttelsesvollene ødelagt og Dollart oversvømmet. Den østfrisiske øya Juist ble adskilt fra Borkum.

I Nederlandene ble særlig områdene rundt Zuiderzee påvirket. Langs hele den nederlandske kysten brøt havet gjennom dikene og store deler av landet lå under vann.

Dikenes sammenbrudd så mange steder hadde ikke bare med stormens styrke å gjøre. Det var på 1000- og 1100-tallet at folk var begynt å bygge opp diker for å beskytte det kystnære myrlandet fra å bli oversvømmet av tidevannstopper i vekstsesongen. Det dreide seg for det meste om nokså lave viker, og meningen var at de skulle beskytte åkerlandet under vegetasjonsfasen. Men ethvert dike har som virkning at de inndemmede områder mister sine naturlige avløp, noe som må sikres ved «siler» (en slags sluser) landgs dikene. Systemet fungerer, men siler fører med tiden til at den naturlige avleiring av sedimenter ikke lenger finner sted (slik som det imidlertid ville ha skjedd ved periodiske oversvømmelser). Samtidig tiltar som regel tidevannsvariasjonene i prilene under slike forhold.

Et annet forhold som bidro til faren var selve utnyttelsen av grunnen. Man gravde ut torv og vant salt, og dette førte til at landet sank ytterligere noe i området bak dikene, slik at det flere steder lå under havets overflate. Jordbruket skapte dessuten en overflate som var mer sårbar for erosjon.

Litteratur

• Marcus Petersen, Hans Rohde: Sturmflut. Die großen Fluten an den Küsten Schleswig-Holsteins und in der Elbe, Neumünster 1977
• Niedersächsisches Landesamt für Denkmalpflege: Archäologie in Deutschland. 4/99, s 39–40