Zhu De
| Zhu De | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. des. 1886[1] Zhu De's Former Residence | ||
| Død | 6. juli 1976[2][1][3][4] (89 år) Beijing[3][5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Yunnan Military Academy Georg-August-Universität Göttingen Sun Yat-sen-universitetet i Moskva Sichuanuniversitetet | ||
| Ektefelle | Liu Congzhen (1905–) Chen Yuzhen (1917–) Wu Ruolan (1928–1929) (avslutningsårsak: ektefelles død) Kang Keqing (1929–1976) (avslutningsårsak: død) | ||
| Barn | Zhu Min | ||
| Parti | Kinas kommunistparti Tongmenghui | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet (1886–1912) (avslutningsårsak: regimeendring) Republikken Kina (1912–1949) (avslutningsårsak: regimeendring) Kina (1949–1976) (avslutningsårsak: personens død) | ||
| Gravlagt | Babaoshan revolusjonære gravlund | ||
| Utmerkelser | First Class Red Star Medal People's Liberation Army Strategist | ||
Zhu De (kinesisk: 朱德; pinyin: Zhū Dé, Wade-Giles: Chu Teh, født 1. desember 1886 i Yilong fylke i Sichuan i Kina, død 6. juli 1976 i Beijing) var i mange år øverstkommanderende for den kinesiske Folkets frigjøringshær og dens forløpere. Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina innehadde han primært representative embeder. Han betraktes som en viktig militærstrateg under den kinesiske borgerkrig.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]
Zhu De fikk videregående undervisning takket være sin onkel. Deretter tok han en lavere mandarineksamen, og det endte til hans overraskelse med at han fikk graden xiucai. Frem til sin inntreden i den kinesiske hær studerte han ved lærerskolen i Chengdu, og var gymnastikklærer i ett år. Han var republikaner og motstander av Qing-dynastiet, og ble med i Tongmenghui. Fra 1908 studerte han ved Yunnans militærakademi i Kunming, hvor han fortsatte som lærer etter at han hadde tatt eksamen.
I de første årene av Den kinesiske republikks historie deltok han på krigsherrenes militærekspedisjoner i provinsen Yunnan og kommanderte enheter i grensetraktene mot Laos og Vietnam. På denne tiden ble han sterkt avhengig av opium, men kom ut av det takket være en avvenningskur på et sykehus i Shanghai. Han forsøkte å melde seg inn i Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1922, men de ville ikke ha ham.
I Shanghai ble Zhu kjent med marxismen og leninismen. i 1920-årene studerte han i Europa, og var innskrevet fra 1924 til 1925 ved Georg-August-universitetet i Göttingen i Tyskland. Det var på denne tiden han klarte å melde seg inn i det kinesiske kommunistparti. Det gikk ikke uten problemer, for den daværende partiformann, Chen Duxiu, ville ikke ha ham på grunn av hans fortid. Men Zhou Enlai gikk inn for ham, og dermed ble han godtatt.
Zhus virksomhet passet ikke de tyske myndigheter – det ble lite med studier, men desto mer utgivelse av aviser, og besøk av museer og industrianlegg. De arresterte ham et par ganger for revolusjonær virksomhet, og til slutt utviste de ham. I 1935 reiste Zhu så til Sovjetunionen og fulgte militær undervisning der på en høyskole for asiatiske studenter. I 1936 dro han hjem til Kina.
Zhus tette kontakt med Mao Zedong begynte ved den mislykkede Nanchangopprøret i 1927, hvorpå de begge flyktet inn i Jinggangfjellene. Zhu De og Mao Zedong klarte å utvikle en slagkraftig geriljahær av de overlevende, og klarte å utvide det kommunistiske maktområdet i det som ble kalt Den kinesiske sovjetrepublikk. Zhus personlige tapperhet og hans militære dyktighet gav ham stor prestisje.
Under «den lange marsjen» kommanderte Zhu sammen med Zhang Guotao den vestlige forgreningen av Den røde armé, som bare klarte å trekke seg ut av provinsen Sichuan med det aller største besvær. Zhu ledet (under Maos politiske lederskap) gjenoppbygningen av den kommunistiske hæren i Yan'an. Under den andre kinesisk-japanske krig (1937–1945) og i den kinesiske borgerkrigs avsluttende fase fra 1945 til 1949 var Zhu kommunisthærens øverstkommanderende. Etter 1945 ble han øverstkommanderende for Folkets frigjøringshær, og var samtidig visepresident for KKP.
Zhu De fikk i 1975 sin siste post, som formann for Den nasjonale folkekongress. Han var frem til sin død i 1976 en respektert kinesisk statsmann.
Verker
[rediger | rediger kilde]- Selected Works of Zhu De. Foreign Languages Press, Beijing, 1986.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6j39thw, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Chu Teh, Munzinger IBA 00000002276, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mao: A Life, side(r) 624, kapittel 16[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.chinadaily.com.cn[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Lucien Bianco: Origins of the Chinese Revolution, 1915-1949. Stanford Press, 1987
- Shum Kui-kwong: Zhu-De (Chu Teh), University of Queensland Press, St. Lucia: 1982
- Agnes Smedley: The Great Road: The Life and Times of Chu Teh, Monthly Review Press, New York and London 1956
- William W. Whitson, Huang Chen-hsia: The Chinese High Command: A History of Communist Military Politics, 1927-1971, Praeger Publishers: New York, 1973
- Liu Xuemin, Hong jun zhi fu: Zhu De zhuan (Father of the Red Army: Biography of Zhu De) (Beijing: Jiefangjun Chubanshe, 2000)
- Zhonggong zhongyang wenxian yanjiu shibian, Zhu De Zhuan (Biography of Zhu De) (Beijing: Zhongyang wenxian chubanshe, 2000)
- Liu Xuemin, Wang Fa’an, and Xiao Sike, Zhu De Yuanshi (Marshal Zhu De) (Beijing: Jiefangjun wenshu chubanshe, 2006)
- Zhu De guju jinianguan, Renmin de guangrong Zhu De (Glory of the People: Zhu De) (Chengdu: Sichuan renmin chubanshe, 2006).