William Cecil Slingsby

William Cecil Slingsby
Født		25. mai 1849 Bell Busk
Død		23. aug. 1929 (80 år) Hurstpierpoint
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, fjellklatrer
Ektefelle		Alizon Farrer Ecroyd
Far		William Slingsby
Mor		Mary Ann Dewhurst
Barn		Eleanor Winthrop Young
Nasjonalitet		Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland

William Cecil Slingsby (født 25. mai 1849, død 26. august 1929) var en britisk fjellklatrer som hadde stor betydning for utbredelsen av fjellklatring og fjellsport i Norge, og han blir ofte kalt norsk tindesports far. Fra 1872 til 1921 besøkte han Norge 21 ganger, og utførte et stort antall klatrebragder, blant annet omtrent 50 førstebestigninger. Den viktigste av dem er nok førstebestigningen av Store Skagastølstind (Storen) i 1876, da han på en enestående ekspedisjon sammen med Emanuel Mohn og Knut Lykken utførte fem førstebestigninger på fem dager. Hans navn knyttes særlig til Jotunheimen, hvor navn som Slingsby-breen (nedenfor Storen) og Slingsby-tind (opprinnelig Nordre Urdanostind) vitner om hans innflytelse, men han klatret også mye i Sunnmørsalpene og i Nord-Norge, foruten i Alpene. I 1904 utga han boken Norge, den nordlige arena (orig. Norway: the northern playground), som bidro til å popularisere Norge som klatredestinasjon internasjonalt. Han skrev dessuten en rekke artikler for norske og engelske publikasjoner.

Oppvekst

Slingsby ble født i Yorkshire i Nord-England. Foreldrene var William Slingsby (1819–1897) og Mary Ann Slingsby, født Dewhurst (1817–1886). Familien bodde i Carleton i Yorkshire hvor den eide et veveri, Carleton Mill. Slingsby var nest eldst av seks søsken, og eldste sønn. Han fikk sin grunnleggende utdannelse ved Cheltenham Public School.

Han var en aktiv friluftsmann og utforsket fjell og huler rundt i Yorkshire. Interessen for fjellklatring ble for alvor tent av Edward Whympers førstebestigning av Matterhorn i 1865, og beretningen om den, Scrambles amongst the Alps som kom i 1871.

Han ble gift i 1882 med Alizon Farrer Ecroyd (1859–1936) og bosatte seg i Carleton-in-Craven. De fikk fem barn, det første i 1883, det siste i 1895.

Slingsby var organist og leder for kirkekoret i sin lokale kirke i Carleton-menigheten. Politisk var han svært konservativ, og ble kalt en vaskeekte Tory, men ved besøkene i Norge var dét en side han ikke viste.

Ekspedisjoner i Norge

I 1872 dro Slingsby på sin første ekspedisjon til Norge. Etter en lengre rundreise med start i Bergen, via Trondheim til Kongsvoll i Gudbrandsdalen, kom han på tilbaketuren over Sognfjellsveien og fikk se Hurrungene og Store Skagastølstind for første gang. Der og da bestemte han seg for at han skulle bli den første som klatret til topps.

I 1874 var han tilbake i Norge og la ut på et omfattende reiseprogram. Han dro rundt i Hardanger, over Voss og Gudvangen til Årdal og Vetti, gjennom Stølsmaradalen, til Røysheim, Galdhøpiggen, gjennom Koldedalen tilbake til Vetti, over Jostedalsbreen til Faleide, for å nevne noe. Underveis fikk han med seg flere toppturer og én førstebestigning. Et slikt tettpakket program kjennetegnet de fleste av hans ekspedisjoner til Norge.

På veien tilbake til Bergen, traff han Emanuel Mohn på dampskipet fra Vadheim. De fant fort ut at de hadde en del felles tanker og ideer om mulige erobringer i fjellet.

I 1875 var Slingsby i Jotunheimen med sin søster, Edith. Hun ble første kvinne på Glittertinden. Etter fullført ekspedisjon, oppfordret Mohn Slingsby til å dele sine erfaringer med et norsk publikum, og Slingsby skrev artikkelen «An English Lady in Jotunheimen» i Den Norske Turistforenings årbok. Vinteren 1875/76 brevvekslet Slingsby og Mohn og planla en stor ekspedisjon til sommeren.

8. juli 1876 møtte Mohn Slingsby i Oslo. De reiste med karjol opp til Bygdin, hvor de hadde avtalt å møte Knut Lykken, som skulle være med som fører. Da Lykken kom, la de ut på en ekspedisjon som er enestående i norsk fjellsports historie, med fem førstebestigninger i løpet av fem dager. Den første var Torfinnstind, ovenfor Torfinnsbu ved Bygdin. De fortsatte så med Galdeberget, Urdanostind, Nordre Urdanostind, som senere fikk navnet Slingsby-tind, Gjertvasstind, før de ga seg i kast med Storen.

Erobringen av Storen

Midtmaradalen med Storen til høyre i bilde.

Tidlig om morgenen den 21. juli 1876 startet Slingsby, Emanuel Mohn og Knut Lykken fra Vormeli. Været var ikke det beste, men det var siste dagen Lykken kunne være med, så de måtte prøve seg. De kom seg opp i Maradalen, og med visse problemer over Maradalsryggen og ned i Midtmaradalen. De ga seg i kast med den bratte breen på østsiden av Storen. Breen var da uten navn, men fikk senere navnet Slingsby-breen. Her fikk de problemer. Slingsby gikk med «spikerstøvler», det vil si støvler med ispigger, mens Mohn og Lykken syntes slikt ekstrautstyr var unødvendig. Klatringen opp breen ble derfor svært strabasiøs for de to nordmennene. Mohn mistet fotfestet og rutsjet utfor, og ble bare reddet av at de gikk i tau. Slingsby ble etter hvert utålmodig, tok av seg tauet og klatret fra de to andre.

Da de omsider kom opp i skaret på nordsiden av Store Skagastølstind, det som senere fikk navnet Mohns skar, var både Mohn og Lykken så utslitt at videre fremrykking var umulig. Slingsby var selv i tvil. Mohn mente at de nå kunne fastslå at Storen var ubestigelig, men Slingsby dro på det. En bemerkning fra Mohn tente Slingsby, og alene ga han seg i kast med veggen. Mohn og Lykken tapte etter hvert Slingsby av syne og begynte å klatre tilbake ned breen. Imens hadde Slingsby nådd toppen. Underveis hadde han hatt problemer med en utoverhengende hylle som han bare kom forbi ved å heise seg opp. På toppen fikk han samlet stein til en liten varde, og la igjen sitt lommetørkle som tegn på at han hadde vært der.

Ved nedstigningen fikk han problemer med samme hylle som på veien opp, bare enda verre, og måtte heise seg ned ved hjelp av isøksen. Da Slingsby tok igjen de to andre et stykke ned på breen, spurte Mohn om han følte seg stolt. Men Slingsby svarte overraskende at han skammet seg dypt. Han mente åpenbart at den klatringen han hadde gjennomført var uforsvarlig, at soloklatringen var altfor farlig.

Etter 1876

I 1877 var Slingsby igjen i Jotunheimen. Mohn var også der, men de møttes ikke. Slingsby prøvde å få Knut Lykken med seg som fører, men han hadde andre avtaler. Han fikk med seg Anfinn Vetti og Hans Henrik Reusch og fikk blant annet en førstebestigning på Stølsnostinden. I 1880 kom Slingsby til Norge i oktober og opplevde Jotunheimen i vinterdrakt. Han fikk også oppleve bjørnejakt med Torgeir Sulheim. I 1881 var Slingsby på Sunnmøre og i Romsdal. Sammen med Johannes Vigdal var han førstemann på Store Heilstugutind og Mjølkedalstind. I 1884 reiste Slingsby med sin kone, Alizon, og med startpunkt i Nordfjord var de på Lodalskåpa og Romsdalshorn.

Slingsby vendte tilbake til Norge i 1885, 1889, og 1894 og klatret i Møre og Romsdal, i Jotunheimen og i Hurrungene.

I 1898 dro Slingsby til Tromsø og klatret i fjellene rundt byen. I 1899 var han igjen i Nordfjord, på Jostedalsbreen, og i Skagastølstindene. I 1900 var han igjen på Storen, denne gang i følge med Therese Bertheau, George Baker og Elias Hogrenning. De begynte den 18. juli med klatring og brepass på Jostedalsbreen. Den 24. juli kom de til Turtagrø for en ny bestigning av Storen og fikk selskap av Howard Priestman. Været holdt dem tilbake, men morgenen den 28. juli kunne de starte. Verten på Turtagrø, Ola Berge, ble også med på ekspedisjonen. Etter Slingsbys ønske fulgte de Heftyes rute til toppen.

I 1903 og 1904 var det igjen Nord-Norge som var i fokus. I 1906 var han i Kristiansund, og i 1908 var han tilbake i Hurrungene. I 1912 tok han Hurtigruten til Bodø, men fikk også med seg sin siste førstebestigning, av Osatinden. I 1921 var Slingsby to turer til Norge. På den andre, som ble siste gang han var i Norge, ble han ledsaget av sin datter, Eleanor. I Oslo fikk Slingsby audiens hos kong Haakon.

I engelske klatrekretser gikk Slingsby i bresjen for Norge som klatrearena, som motvekt mot det britiske klatremiljøets ensidige fokusering på Alpene. Han gikk også sterkt inn for klatring i Storbritannia, og han medvirket til dannelsen av flere lokale klatreklubber.

Publikasjoner

Norway, the Northern Playground, Edinburgh 1904

Artikler i Alpine Journal: «Stray Jottings on Mountaineering in Norway», 1883; «A Day on the Aiguilles Rouges d'Arolla», 1888-1889; «The Ascent of Mjølnir and the Exploration of the Gjegnaland Glaciers in Norway», 1888; «A Nightadventure on the Dent Blanche», 1891; «An Ascent of the Glärnisch», 1896; «Mountaineering in Arctic Norway», 1898-1899; «The Jostedalsbræ and the Sønmøre District», 1899; «New Expeditions in 1900», 1900; «The Ice-Axe in Troldheim», 1907; «Arctic Norway», 1912; «Arctic Norway: Two Ascents of Strandatind», 1915; «Success and Failure on Mont Blanc», 1917.

Artikler i Årbok for Den Norske Turistforening: «An English Lady in Jotunheimen»", 1875; «Ascent of Stølsnostind», 1877; «Stray Jottings on Jotunheimen in 1874», 1878; «Round the Hurrungtinder in Winter», 1880; «Chips from the ice-axe in Norway 1881», 1881; «Extracts from my Note-book of 1881», 1883; «Første bestigning av Vengetind», (oversatt) 1883; «Gleanings from Nordfjord», 1884; «Jostedalsbræen, Jotunheimen, Søndmøre», 1889, «The Jostedalsbræ revisited», 1890; «Down to the valley again», 1893; «Unknown corners of the Jostedalsbræ», 1895; «Skaga Gjel», 1895; «New Climbs in Norway in 1900», 1900; «New and old routes up Kviteggen», 1901; «Fjeld og fjeldvandrere», (oversatt) 1902; «Store Skagastølstind», brev 1921; «Vetti to Turtagrø via Gravdal and the Gravdal's skar», 1910; «Camping in Lofoten», 1925.

Artikler i Climber's Club Journal: «Climbing within the Arctic Circle», 1915.

Artikler i Norwegian Club Yearbook: «Bort ved Lyngen», 1899; «Camping and Climbing in Southern Lofoten», 1904; «New Climbs in an Old Land», 1907; «Back in Norway again», 1922.

Kilder

• Norge, den nordlige arena, W. C. Slingsby, Edinburgh 1904, norsk utgave ved Jan Schwarzott, Oslo 1998, ISBN 82-504-2076-4
• Jotunheimens erobring, Helge Giverholt, Oslo 1946