Whitewater-saken
Whitewater-saken (i USA også kalt for «Whitewater-skandalen», «Whitewatergate», eller bare «Whitewater») var en amerikansk politisk kontrovers som begynte med at Bill Clinton og Hillary Clinton og deres medeiere i Whitewater Development Corporation, Jim og Susan McDougal, forsøkte seg på et forfeilet forretningseventyr på 1970-tallet og 1980-tallet, som innebar kjøp av rundt 920 mål uutviklet fast eiendom på sørbredden av White River i det nordøstlige Arkansas.
Eiendomsprosjektet
[rediger | rediger kilde]Planen gikk ut på å bygge fritidsboliger, og selge dem med god fortjeneste. Prosjektet var ventet å finansiere seg selv, straks salget av eiendommer kom i gang. Men området var nokså utilgjengelig, og hjemsøkt av oversvømmelser fra elven. I tillegg hadde renten skutt i været. Folk hadde ikke lenger hadde råd til å lånefinansiere feriehus. Angivelig satt Clinton-paret tilbake med et tap på US$ 46.000. Kort tid etter ble Bill Clinton valgt til guvernør i Arkansas.[1]
I stedet for å selge seg ut med et stort tap, fortsatte ekteparet Clinton å holde fast på Whitewater i håp om at økonomien skulle bedres. I de følgende år var Jim McDougal involvert i en rekke tvilsomme forretningsprosjekter som han tapte stort på, og han døde i fengsel i 1998. Hovedanklagen mot Clinton i Whitewater-saken var en påstand fremlagt av tidligere dommer David Hale, som fastholdt at Clinton i 1986 hadde oppmuntret ham til å ta opp et ulovlig, regjeringsfinansiert lån på US$ 300.000. Lånet ble aldri betalt tilbake, og anklagerne hevdet at en del av det var brukt til å finansiere McDougals Whitewater Development Corporation.[2] Da Jim McDougal stod for retten, benektet president Clinton på videotape at han hadde noen andel i eller kjennskap til Hales lån til Susan McDougal.[3]
Etterforskningen
[rediger | rediger kilde]Men det var vedvarende mistanke om at ekteparet Clinton faktisk hadde deltatt i ulovligheter under utbyggingen av Whitewater-eiendommene. Av denne grunn ble juristen Kenneth Starr i 1994 satt til å undersøke saken.
William Safire i New York Times kalte i januar 1996 Hillary Clinton «en født løgner».[4] Under etterforskningen dukket det også opp beskyldninger mot presidenten for seksuell trakassering fra kontorassistenten Paula Jones i Arkansas.[5] Hun anla sak mot Clinton, men vant ikke frem. Dommer Susan Webber Wright fastslo at hendelsen, om den hadde funnet sted, ikke kunne kalles et seksuelt overgrep, og at Jones ikke hadde fremlagt bevis for å være blitt utsatt for gjengjeldelse på arbeidsplassen for å ha avvist guvernøren. Paula Jones' jurister anket dette, og partene inngikk et forlik, der Jones mottok US$ 850.000 (der alt, bortsett fra US$ 200.000, gikk til å betale for juridisk hjelp) - men Clinton innrømmet aldri å ha gjort noe galt.[6]
Under etterforskningen av saken kom det frem avsløringer om en affære mellom Clinton og en ung kvinne som jobbet i Det hvite hus, Monica Lewinsky. Forholdet mellom Clinton og Lewinsky pågikk i 18 måneder fra november 1995. I januar 1998 benektet Clinton forholdet, men i august samme år innrømmet han å ha et «upassende forhold» til Monica Lewinsky. Kenneth Starr la i september 1998 fram en rapport for Kongressen om saken. I Kongressen ble det 19. desember konkludert med at presidenten hadde løyet under ed, og at det var grunnlag nok for å reise riksrettstiltale mot ham. Saken ble videresendt til senatet, hvor han ble frikjent ved avstemning etter en fem ukers rettssak.[5]
Konklusjon
[rediger | rediger kilde]Saken fikk ingen personlige konsekvenser for Clinton, som tvert imot fikk økt oppslutning på meningsmålingene. Derimot ble det en belastning for det politiske systemet i USA, fordi hele saken var en sløsing med de folkevalgtes tid, og dessuten gjorde landet seg til latter internasjonalt. Samtidig var saken lammende på all annen normal politisk aktivitet i flere måneder.
I 2002 kom en sluttrapport fra spesialetterforsker Robert Ray, som konkluderte med at det ikke forelå noe grunnlag for straffeforfølgelse av president Clinton. Det hadde vært en del snusk i byggeprosjektet, og Clinton kom under mistanke fordi han hadde investert og tapt penger på det. Spesialetterforsker-embetet var blitt opprettet etter Watergate-skandalen i Richard Nixons tid.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://www.investopedia.com/ask/answers/08/whitewater-scandal.asp
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. august 2020. Besøkt 31. juli 2020.
- ^ https://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/shows/arkansas/etc/chron.html
- ^ https://www.theatlantic.com/notes/2016/03/on-hillary-clinton-as-congental-liar-and-other-strains-of-the-campaign/474552/
- ^ a b https://www.history.com/this-day-in-history/paula-jones-accuses-bill-clinton-of-sexual-harassment
- ^ https://www.vox.com/2016/10/9/13221670/paula-jones-kathleen-willey-bill-clinton-sexual-harassment-accusations
- ^ https://www.aftenposten.no/meninger/i/mP98E/en-gravlagt-ikke-skandale
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Washington Post: tidslinje
- Washington Post: nøkkelfortellinger
- Washington Post players 2. juni 1996, side A01
- Endelig rapport fra Spesialkomiteen som undersøkte Whitewater Development Corporation og tilknyttede emner (PDF). United States Senate Special Whitewater Committee. U.S. Government Printing Office. (17. juni 1996).