Hopp til innhold

Wencke Mühleisen

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wencke Mühleisen
FødtWencke Lagertha Fugelli Mühleisen
19. okt. 1953[1][2][3]Rediger på Wikidata (71 år)
Vaksdal (Hordaland)[4]
BeskjeftigelseSakprosaforfatter, medieviter, kjønnsforsker, performancekunstner (1978–1989) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.art. (2003)
Utdannet vedUniversitetet i Oslo[5]
NasjonalitetNorge
Medlem avFriedrichshof-kollektivet (1976–1985)
FagfeltKjønnsforskning, menneskelig seksualitet

Wencke Lagertha Fugelli Mühleisen (født 1953) er en norsk-østerriksk kjønns- og medieforsker, forfatter, feminist og tidligere performancekunstner. Hun var professor i kjønnsforskning og leder for Nettverk for kjønnsforskning (idag Senter for kjønnsstudier og Nettverk for tverrfaglig kjønnsforskning) ved Universitetet i Stavanger fra 2008 til 2014,[6] og er nå gjesteforsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.[7] Hun er utdannet medieviter og har arbeidet med feministisk teori, kritiske seksualitetsstudier og queerteori («skeiv teori»), medieteori, forbindelser mellom kunst og forskning, og forståelser av kjønn, seksualitet og intimitet i offentlighet og kultur. Hun har i en årrekke vært spaltist i Klassekampen, i spalten «Feminist, javisst». Fra 2010-årene har Mühleisen utgitt flere bøker med selvbiografisk og skjønnlitterært tilsnitt.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Mühleisen ble født i Dale utenfor Bergen, der faren da jobbet som tekstilingeniør. Moren var opprinnelig fra Stavanger og faren var opprinnelig fra Maribor (Marburg), som hadde vært en del av Østerrike-Ungarn før første verdenskrig (og som deretter havnet i Kongeriket Jugoslavia og som siden ble en del av dagens Slovenia). Hennes farfar Lothar Mühleisen var advokat og notar i Maribor, og ble innvalgt i regionalparlamentet i Maribor oblast i Jugoslavia i 1927 som representant for den tyskspråklige minoritetens parti.[8] Familien var tyskspråklig, men hadde også slovenske røtter. Oldefaren Ernest Julius Michael Mühleisen var statsadvokat i Ljubljana. Faren meldte seg frivillig til tysk militærtjeneste i 1941 og tjenestegjorde på finsk–tysk side i Den finske fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen. Foreldrene møttes på Kongsvinger like etter krigen mens faren var på vei fra Finland til Østerrike gjennom Norge. Farens familie, som hadde eid en vingård i nærheten av Maribor, kom etter andre verdenskrig som flyktninger til dagens Østerrike som resultat av fordrivelsen av tyske, italienske og ungarske minoriteter fra Jugoslavia. Da Wencke Mühleisen var to år flyttet familien til besteforeldrene i Østerrike, deretter Tyskland og Sveits fram til hun var tolv år. Så flyttet familien til Mosjøen.[9][10]

Mühleisen har skrevet om sin familie og oppvekst i boken Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden.[11]

Friedrichshof-kollektivet og performance

[rediger | rediger kilde]

Hun var mellom 1976 og 1985 knyttet til det østerrikske Friedrichshof-kollektivet, en venstreradikal kollektivbevegelse som ofte ble omtalt som en sekt.[12] Hun gikk ut av kollektivet i 1985 på grunn av dets autoritære sider, blant annet krav om at alle skulle ha samleie med alle og at barna i kollektivet ikke skulle ha noe spesielt forhold til sine foreldre. I tiden etterpå ble hun kjent med anklagene om seksuelle overgrep mot barn som ble rettet mot Friedrichshof-lederen Otto Muehl, og hun og andre avhoppere bidro til å varsle om hans totalitære lederstil og forholdene i kollektivet. Denne kritikken bidro til at kollektivet gikk i oppløsning og til at Muehl ble dømt til fengsel.[13] Fra 1978 til 1989 var hun aktiv som performance-kunstner og tok for seg tema som kjønn, kropp, seksualitet, feminisme og politikk. Under denne tiden sjokkerte hun tilskuerne ved å kle seg naken på scenen, male kjønnsorganet rødt og illudere samleier.[14]

Senere karriere

[rediger | rediger kilde]

Mühleisen ble cand.philol. i medier og kommunikasjon i 1994 ved Universitetet i Oslo med hovedoppgaven Tre kortfilmer av kvinnelige filmskapere og det feministiske prosjekt. Hun jobbet deretter som markedskonsulent i Norsk filminstitutt 1996–1997. Fra 1997 til 2002 var hun stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (nå Senter for tverrfaglig kjønnsforskning) ved Universitetet i Oslo og ble dr.art. i medier og kommunikasjon i 2003 med avhandlingen Kjønn i uorden; iscenesettelser av kjønn og seksualitet i eksperimentell talkshowunderholdning på NRK fjernsynet. Fra 2003 til 2008 var hun postdoktor ved samme institutt. Hun ledet tverrfaglige prosjektet «Den skeive vendingen: Destabiliserende trender og praksiser relatert til kjønn og seksualitet i kultur og forskning», og arbeidet siden med prosjektet «Being Together: Remaking Public Intimacies», finansiert av Norges forskningsråd.

Fra 2008 til 2014 var hun leder for Nettverk for kjønnsforskning og førsteamanuensis og fra 2011 professor i tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger. Fra 2014 har hun vært frilans prosjektforsker, og har hatt en ulønnet tilknytning som gjesteforsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.[15]

Faglig og skjønnlitterært arbeid

[rediger | rediger kilde]

Hun har særlig jobbet med feministisk teori, kritiske seksualitetsstudier og queerteori («skeiv teori»), medieteori, forbindelser mellom kunst og forskning, og forståelser av kjønn, seksualitet og intimitet i offentlighet og kultur.[15]

Fra 2010-årene har Mühleisens arbeid tatt en selvbiografisk og skjønnlitterær vending, og hun har i økende grad tematisert sin egen biografi, virke som kunstner og fortiden i Friedrichshof-kollektivet i 1970- og 1980-årene. I 2011 utgav hun boken Jeg skulle ha løftet deg varsomt over, som handler om hennes mors død og reflekterer over morens liv og hvordan hun tar vare på moren under morens dødsleie. I 2015 kom boken Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden som tematiserer hennes tid i Friedrichshof-kollektivet og også undersøker farens bakgrunn og livsløp. Mühleisen skriver blant annet om farens bakgrunn i Jugoslavia, hans tjeneste i Den finske fortsettelseskrigen på finsk–tysk side, og hans senere erklært rasistiske meninger overfor en afrikansk svigersønn. Utgangspunktet for boken var et brev faren skrev til henne i 1980-årene, der han antydet at det var likhetstrekk mellom dem i avvisningen av det vanlige samfunnet.[11] I 2017 utgav hun brevromanen All gjeldende fornuft.[16]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Bøker

[rediger | rediger kilde]
  • Alt jeg frykter har allerede skjedd
  • 2020: Redd deg selv, lille hjerte
  • 2017: All gjeldende fornuft: en brevroman
  • 2015: Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden
  • 2011: Jeg skulle ha løftet deg varsomt over
  • 2009: Norske Seksualiteter. (red. med Åse Røthing) Oslo: Cappelen.
  • 2007: Meningen med sex. Noen kunstneriske, populærkulturelle og vitenskapelige undersøkelser (red.) med Christel Sverre (Pax forlag) Dagbladets anmeldelse
  • 2007: Sex og sånn. Funderinger om kjønn og seksualitet i kultur og medier Oslo: Spartacus
  • 2006: Kjønnsforskning: En grunnbok (red.med Jørgen Lorentzen) (Universitetsforlaget)
  • 2003: Kjønn og sex på TV: norske medier i postfeminismens tid (Universitetsforlaget)
  • 2002: Kjønn i uorden: Iscenesettelse av kjønn og seksualitet i eksperimentell talkshowunderholdning på NRK fjernsynet (doktoravhandling, Institutt for medier og kommunikasjon, UiO)
  • 1996: Silikonpupper, skjønnhetens demokratisering og det naturliges terror

Bokkapitler

[rediger | rediger kilde]
  • 2007: «Mainstream sexualization as experimentation» i Youth, Gender and Pornography Eds. Susanne V. Knudsen, Lotta Löfgren-Mårtenson & Sven-Axel Månsson Copenhagen: Danish University of Education Press
  • 2007 «Begjærets demokratisering eller lystens avvikling» i Meningen med sex. red. Wencke Mühleisen og Christel Sverre, Kunst populærkultur og forskning. Oslo: Pax forlag
  • 2006 «Kjønn, sex og humor på TV» i Humor i mediene. Yngvar Kjus og Birgit Hertzberg Kaare (red.) Oslo: Cappelen.
  • 2005 «Dagens sex-bøker i den norske seksuelle offentlighet» i 2 – perspektiver på parforhold. Håkon Hårtveit (red.) Universitetsforlaget: Oslo.
  • 2004 «Baise-moi and femininism’s filmic intercourse with the aesthetics of pornography» i Femme Fatalities. Representations of Strong Women in the Media. Rikke Schubart og Anne Gjelsvik (red.) Göteborg: Nordicom.
  • 2004 «Kjønnstrøbbel i dagens medieuttrykk» i P2-akademiet. Tilman Hartenstein (red.) Oslo: Transit.
  • 2002 «Feminisering, kjønn og sex i fjernsynsoffentligheten» i Fjernsyn mellom høy og lav kultur. Espen Ytreberg (red.) Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • 2002 «Blir så jævlig breibeint.' Iscenesettelse av kjønn hos programledere i TV2» i samarbeid med Hege Gundersen i Gunn Enli, Susanne Østby Sæther og Trine Syvertsen (red.) TV2 1992–2002: 'Et hjem for oss – Et hjem for deg'. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • 2001 «Hjelp – de kommer og tar meg» i D. Endsjø og Ø. Svare (red.) Lei av kjønn. Oslo: Cappelen.
  • 1999 «Female talkshowhosts: Crossing boundaries» i Godzic Wieslaw (red.) Aspects of Audiovisual Popular Culture. Krakow: Jagellonian Press.
  • 1999 «Umulig begjær. Da seksualitet ble politikk» i C. Sandnes, B. Nossum og C. Smith Eriksen (red.) Matriark. Oslo: Gyldendal.
  • 1994 «Vibeke Løkkeberg som riksheks» i Gro Hagemann og Anne Krogstad (red.) Høydeskrekk. Kvinner og offentlighet. Oslo: Ad Notam.

Artikler

[rediger | rediger kilde]
  • 2015 «Den før så inkluderende middelklassen har lukket seg inn i normaliteten. Den lille lykke» i Klassekampen
  • 2009 (med Hilde Danielsen) "Statens parkurs «Godt Samliv» i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 1.
  • 2009 (med Åse Røthing og Stine Helena Svendsen) «Grenser for seksualitet Norske seksualitetsforståelser i innvandringsregulering» i Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 4.
  • 2008 «Staging Gender and Sexuality in Experimental TV Entertainment» i Journal of Homosexuality, The Haworth.
  • 2007 «Mainstream sexualization and the potentials for Nordic new feminism» i Nora. Nordic Journal of Women’s Studies, no 2/3
  • 2007 «Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen» i Z Filmtidsskrift nr. 2.
  • 2005 «Den prostituerte: offer eller feminist?» ss. 28–24 i Samtiden 3/05
  • 2005 «Realism of convention and realism of queering: Sexual violence in two European artfilms», ss. 115–126 i Nora. Nordic Journal of Women’s Studies. 2/05.
  • 2004 «Postfeminisme, sex og pornografi på film med roadmovien Baise-moi som eksempel» ss.23–43 i Kvinneforskning nr. 1/04.
  • 2003 «Spenninger i postmoderne feminisme: Kjønnet som estetisk iscenesettelse i dagens medieverden» ss. 47–61 i Kvinneforskning nr. 1/03.
  • 2000 «Postmoderne moro på fjernsynet» ss. 33–41 i Kirke og kultur 1/00.
  • 2000 «Kjønn og sex: skeiv estetikk i fjernsynet» ss. 105–121 i Kvinneforskning 3–4/00.
  • 1999 «She-man performance» ss.30–34 i Utflukt 3/99.
  • 1998 «Direkte Lykke! A naivist parody of old-time tv hosted by a transgressive woman» ss. 255–271 i Nordicom Review 1/98.
  • 1998 «Baluba – et underholdningsprogram med en postfeministisk heltinne» ss.75–93 i Norsk Medietidsskrift 2/98.
  • 1996 «Kjønnsklister» ss. 20–23 i Utflukt 3–4/96.
  • 1994 «Kvinnelig erfaring & filmspråk» ss. 85–98 i Norsk Medietidsskrift 1/94.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ RKDartists, «Wencke Mühleisen», RKD kunstner-ID 319982[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Dagbladet, utgitt 13. januar 2017, besøkt 13. juli 2021, «Født 19. oktober 1953 i Dale»[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RKD kunstner-ID 319982, rkd.nl, besøkt 9. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dagbladet, utgitt 9. mai 2015, besøkt 14. juli 2021, «Hun ble født i Dale utenfor Bergen i 1953»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ BIBSYS, bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com, besøkt 13. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Ny leder med klare mål». Kilden kjønnsforskning.no. Besøkt 27. september 2022. 
  7. ^ Wencke Mühleisen
  8. ^ Lithokarten aus Österreich: mit besonderer Berücksichtigung der Steiermark, K. Killer, 2001, s. 39
  9. ^ «Magasinet Psykisk helse». psykiskhelse.no. 2015. Besøkt 14. juli 2021. 
  10. ^ Det mest oppsiktsvekkende med Wencke Mühleisen (61) er ikke at hun malte underlivet rødt på scenen, Dagbladet
  11. ^ a b «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden». www.gyldendal.no. Besøkt 22. august 2022. 
  12. ^ Frank Nordhausen og Liane von Billerbeck (1999): Psycho-Sekten – die Praktiken der Seelenfänger. Fischer Verlag, ISBN 3596142407
  13. ^ Hun bodde i kunstnerkollektiv der alle måtte ligge med alle, VG
  14. ^ Kjersti Dyrhaug: «Dr. Kjønn» Arkivert 7. februar 2017 hos Wayback Machine., Blikk, nr. 1, 2003
  15. ^ a b «Wencke Mühleisen». Universitetet i Oslo. Besøkt 9. oktober 2022. 
  16. ^ Virkelighetslitteratur som virkelig betyr noe 2017-02-04 Arkivert 6. februar 2017 hos Wayback Machine.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wencke_Mühleisen&oldid=24453905»