Vestalinnene

Vestalinne,, slik Frederick Leighton tenkte seg henne, cirka 1890.

Vestalinnene (latin: virgines Vestales) var det kvinnelige presteskapet som tjente Vesta gudinnen for hjemmets arne i det gamle Roma. Vesta-kulten var del av Romerrikets statsreligion, og vestalinnene ble behandlet med stor respekt. Ifølge Livius skrev kulten seg fra den mytiske tiden under kong Numa (717-673 f.Kr) og forble en viktig del av romersk liv helt til år 394, da den kristne keiseren Theodosius den store slukket Vestas hellige ild, og stengte tempelet hennes for godt. At kulten var svært gammel, synes å bli bekreftet av sagnet om Rhea Silvia, mor til Romulus og Remus - der farbroren hennes, Amulius, tvang henne til å bli vestalinne fordi han ikke ville risikere at hun fikk noen mannlige arvinger.

I kong Numas tid var det bare to vestalinner, og Plutark hevdet at de to første het Gegania og Verenia, fulgt av Canuleia og Tarpeia. Under kong Servius Tullius ble antallet fordoblet til fire, senere utvidet til seks; og slik forble det, til tempelet ble stengt tusen år senere.

Romersk statue av vestalinne.

Historie

Livius, Plutark og Aulus Gellius knyttet opprettelsen av Vesta-kulten til kong Numa, og Livius mente det skjedde i byen Alba Longa. Aulus Gellius skrev at den første vestalinnen ble tatt fra foreldrene sine og leid vekk av Numa. Servius Tullius skulle ha økt antallet vestalinner til fire. Den kristne Ambrosius av Milano skrev om en sjuende prestinne i senantikken, men dette er tvilsomt. Numa utnevnte også en pontifex maximus («øverste brobygger», her: «yppersteprest») som førte tilsyn med vestalinnene. Varro ga de første navnene Gegania, Veneneia, Canuleia og Tarpeia. Den tarpeiske klippe er angivelig oppkalt etter Tarpeia.

Vestalinnene fikk stor makt og innflytelse i Roma. Da Sulla satte den unge Julius Cæsar på sin liste med proskripsjoner, meklet vestalinnene på Cæsars vegne. Augustus inkluderte Vestas prestinner i alle viktige seremonier. Plinius den eldre skrev i sitt verk Naturalis Historia (bok 28):

Også i dag er det en generell tro at våre vestalinner har kraft ved å ytre bestemte bønner til å få arrestert rømte fanger, og nagle dem på stedet, om de ikke har dratt hinsides byens område. Om disse meningene en gang ble oppfattet som sannhet, og det ble godtatt at gudene hørte på bestemte bønner, eller er påvirket av bestemte ord, da er vi nødt til å konkludere i bekreftelsen av hele spørsmålet.

Den bysantinske historikeren Zosimus av Konstantinopel beskrev hvordan den kristne adelsdamen Serena, en niese av Theodosius som hadde stengt Vesta-tempelet, gikk inn dit, tok et halsbånd fra gudinnens statue og la det rundt sin egen hals. Den siste av vestalinnene kom til og forbannet henne for dette. Ifølge Zosimus ble Serena straffet med mareritt om sin snarlige død, og snart ble hun domfelt på mistanker om konspirasjon. Den samme halsen som blasfemisk hadde pyntet seg med gudinnens smykke, fikk i stedet galgens løkke rundt seg.

Arnen i ruinen av Vestas tempel ses i forgrunnen.

Vestapresteskapet

Vestalis Maxima

Den fremste av vestalinnene var Virgo Vestalis Maxima eller Vestalium Maxima som førte tilsyn med prestinnene, og møtte ved Pontifikalkollegiet. Vestalis Maxima Occia ledet ifølge Tacitus vestalinnene i 57 år. Den siste kjent vestalinnen var Coelia Concordia, som gikk av i 394 etter at keiseren stengte tempelet.

Tjenestetid

Vestas prestinner ble engasjert til presteskapet før puberteten, og måtte sverge kyskhet og sølibat for tretti år. For å bli opptatt, måtte jenta være lytefri, ha begge foreldre i live, og være datter av en frifødt borger av Roma. Siden midten av den republikanske tid valgte pontifex maximus vestalinner mellom 6 og 10 år ved loddtrekning fra en gruppe på 20 kandidater under en samling av deres familier og andre romerske borgere.

Etter 30 års tjenestetid kunne vestalinnen trekke seg tilbake og bli erstattet av en ny. En avgått vestalinne var fri til å gifte seg om hun så ønsket. Pontifex maximus fungerte som far for bruden og ville typisk sørge for et ekteskap med en adelsmann. Et ekteskap med en tidligere vestalinne var en stor ære.

Utvelgelse

Opprinnelig måtte jenta være av patrisisk slekt, men det ble åpnet opp for plebeiere, og siden for døtre av frigivne, da mange patrisiere var uvillige til å se sine døtre som vestalinner i 30 år. Seremonien for utvelgelse var kjent som captio (inntagelse). Straks ei jente var utvalgt, pekte pontifex maximus på henne og førte henne deretter vekk fra familien med ordene: «Jeg tar deg, Amata, for å bli vestaprestinne, og som vil utføre de hellige ritualer som er loven for en vestaprestinne å utføre på vegne av det romerske folk...» Straks den unge jenta gikk inn atrium av Vestas tempel var hun i gudinnens tjeneste og underlagt hennes beskyttelse. Å erstatte en vestalinne som hadde dødd, ble kandidatene presentert i kvarterene til den fremste vestalinnen for en utvelgelse av den mest dydige. I motsetning til normale innkalte trengte disse kandidatene ikke å være være fra før puberteten, selv ikke jomfruer (de kunne være unge enker eller selv skilte, skjønt det siste var sjeldent og sett nedpå), men de var sjelden eldre enn den prestinnen de erstattet. Tacitus nedtegnet hvordan Gaius Fonteius Agrippa og Domitius Pollio tilbød sine døtre som vestalprestinner i år 19 e.Kr. for fylle en slik ledig posisjon. Som likeverdige kandidater ble Pollios datter valgt ettersom Agrippa hadde nylig blitt skilt. Pontifex maximus (som var keiser Tiberius) «trøstet» den mislykkede kandidaten med en medgift på 1 million sesterces.

Nymfen Egerias kilde der vestalinnene hentet vannet sitt. Caffarella-parken i Roma.

Oppgaver

Vestas prestinner hadde som sin fremste oppgave å vokte gudinnens hellige ild; de hentet også vann fra en hellig kilde og laget mola salsa («malt salt», en slags saltkaker) til rituelt bruk. Alt skulle gjøres med primitive redskaper, som man brukte i forhistorisk tid. Vestalinnen fikk ikke drikke vann som var fraktet gjennom rør, men hentet vannet sitt fra nymfen Egerias hellige kilde og bar det hjem i en leirkrukke på hodet. (I senere tid overlot de til tjenestejenter å hente det.) Plutark mente at vestalinnene hadde enerett på vann fra denne kilden; det fikk ikke settes ned på jorden før bruk, så vannkrukkene hadde en spiss bunn som kremmerhus, for å hindre at noen i ren forglemmelse satte dem ned. Vannet ble tømt i en spesiell beholder av marmor. Når det ble brukt i ritualer, skulle det først renses med salt, som igjen var renset ved å skjæres med sag av jern og bakes i ovn. Mola salsa ble laget av de aller første aksene fra årets emmerkorn, knust i en morter slik det ble gjort i oldtiden, før kvernens tid. Mola salsa minner sterkt om nattverdsoblater.

Når en romer skrev testamente, deponerte han det hos en venn, i et tempel eller hos vestalinnene. Keiser Augustus deponerte sitt hos vestalinnene, og etter hans død ble det brakt til senatet.

Palladium

På et hemmelig sted gjemte vestalinnene Palladium, en av Roms største helligdommer. Det het seg at det var en liten trefigur av Pallas Athene som Æneas angivelig fikk med seg på flukten fra Troja. Ingen utgravninger har avdekket vestalinnenes skatter; men det er funnet spor etter senere beboere, første keisere og siden paver - og to skatter av gullmynter, den ene angelsaksisk og helt sikkert gravd ned da Roma ble plyndret.

Privilegier

Verdighetene til vestalinnenne var betydelige.

• I en tid da religion var rik på pump og prakt, var tilstedeværelsen av Vestalkollegiet påkrevd i en rekke offentlige seremonier og hvor enn de dro ble de transportert i en carpentum, en tildekket vogn på to hjul, og foran gikk en liktor.
• Ved offentlige leker og forestillinger hadde de reserverte æresplasser.
• I motsetning til de fleste romerske kvinner var de ikke underlag patria potestas og kunne eie egen eiendom, sette opp eget testamente og hadde stemmerett.
• De ga vitnemål uten den vanlige, innledende ed, deres ord ble stolt på uten spørsmål.
• De var grunnet deres ukrandelige karakterer, gitt tilliten å ta vare på viktige testamenter og statsdokumenter, som offentlige avhandlinger.
• Deres person var ukrenkelig; det var dødsstraff for å skade deres person og de hadde eskorte for å beskytte dem mot overfall.
• De kunne frisette dømte forbrytere og slaver ved å røre ved dem – om en dødsdømt på vei til henrettelse kunne se en vestalinne ble han automatisk benådet.
• De deltok i tradisjonen ved å kaste stråfigurer kalt argei i elven Tiber den 15. mai.

Straff

Framstilling fra tidlig på 1700-tallet av en vestalinnes innvielse, maleri av Alessandro Marchesini.

Om Vestas hellige ild sluknet, var det en krenkelse av gudinnen og en forseelse som ble straffet med pisking.

Når en pike ble opptatt som vestalinne, forlot hun sin fars autoritet og ble datter av den romerske stat. Forbrøt hun seg ved å inngå et seksuelt forhold, ble det likestilt med incest og forræderi. Straffen for å bryte kyskhetsløftet var å bli gravlagt levende i Campus Sceleratus («Ondskaps mark», et underjordisk kammer like sør for av Porta Collina, innenfor bygrensen, den eneste måten å henrette henne på uten å bryte forbudet mot å spille blod. Samtidig brøt praksisen forbudet mot å gravlegge noen innenfor bymurene. Men i kammeret stod en seng og et bord, og vann og brød for noen få dager; slik sett steg hun ned i et møblert rom, ikke et gravkammer. Men når stearinlyset brente ned, lå kammeret i evig mørke. Følget som beveget seg til Campus Scleretatus er beskrevet slik:

Fordømt av prestekollegiet ble hun fratatt sine vittæ og andre verdighetstegn, ble svøpet, svøpt som et lik, plassert i en lukket bærestol, fraktet gjennom Forum, fulgt av sine gråtende slektninger, med alle seremoniene i en ekte begravelse, til en høyde kalt Campus Sceleratus rett innenfor bymurene, nær Porta Collina. Der var et lite underjordiske kammer gjort i stand, med en sofa, en lampe, og et bord med litt mat. Pontifex maximus løftet hennes hender og mumlet en hemmelig bønn, åpnet bærestolen, ledet synderen fram og plasserte henne ved trinnene til stigen som førte til cellen under bakken, overlot henne til den offentlige bøddelen og hans hjelpere, som hjalp henne ned, trakk opp stigen, og dekket gropen med jord til den var på samme nivå som bakken rundt; etterlot henne for å dø, fratatt alle de tegn på respekt som vanligvis skjenkes den avdødes ånder.

Tilfeller av ukyskhet forekom sjelden. I 483 f.Kr. ble vestalinnen Oppia funnet skyldig i brudd på kyskheten og straffet. Dette fulgte en periode med dårlige varsler, og etter råd fra sannsigere som mente at religiøse seremonier ikke var utført nøye nok. Vestalinnen Tuccia ble anklaget for å ha brutt sitt kyskhetsløfte, men i én versjon av historien beviste hun sin uskyld ved å bære hjem vann fra Tiberen i en sil.

Ettersom vestalinnenes jomfruhet ble antatt å være direkte korrelert til den hellige brenningen av ilden, og om ilden slukket, da ble det antatt at enten hadde vestalinnen handlet galt eller at hun ganske enkelt ikke fulgt sine plikter. Den endelige beslutningen var ansvaret til pontiffex maximus, eller overhodet for pontifikalkollegiet, i motsetning til den domstol. Mens vestalinnenes helligdom eksisterte i over tusen år, er det bare kjent ti tilfeller av påstått ukyskhet, alle i tider da Romerriket befant seg i krise. Det har vært foreslått at vestalinnenes renhet ble knyttet til Romas skjebne, kan de ha kommet under mistanke i vanskelige tider.

Plinius den yngre var overbevist om at Cornelia, som var virgo maxima og ble gravlagt levende på ordre fra keiser Domitian, var uskyldig i anklagen om ukyskhet, og han beskrev hvordan hin søkte å holde sin verdighet intakt da hun steg ned i kammeret:

... da hun ble ført ned i kammeret under bakken, og hennes kappe hengte seg opp, snudde hun og samlet det opp. Og da bøddelen tilbød henne sin hånd, krympet hun seg fra den og snudde seg vekk i avsky; avviste med forakt ubehaget å få kontakt, kysk, ren og hellig: og med beskjeden verdighet møtte hun døden med korrekt oppførsel og anstand.

Dionysios fra Halikarnassos hevdet at de tidligste vestalinnene ved Alba Longa ble pisket og henrettet for å ha brutt sine løfter om sølibat, og at barna deres ble kastet i elven. Ifølge Titus Livius var Rea Silvia, mor til Romulus og Remus, tvunget til å bli vestalinne så hun ikke skulle få barn som ville blitt kongsemner; og da hun likevel fikk tvillingsønner, sies det at hun ble lenket og innesperret, og begge barna satt ut i elven. Dionysios hevdet også at levende begravelse var en skikk innstiftet av den romerske kongen Tarquinius Priscus som en straff for prestinnen Pinaria. Den bysantinske historikeren Georgios Kedrenos fra 1000-tallet hevder som den eneste at kong Numa Pompilius innstiftet dødsstraff ved steining for ukyske vestalinner, før Priscus endret skikken til levende begravelse. Pisking med kjepper ble tidvis benyttet før begravelse, som det skal ha blitt gjort mot Urbinia i 471 f.Kr.

Minucia ble sagt å kle seg vel elegant, og ble fratatt i sine oppgaver i helligdommen. Hun fikk også forbud mot å frigi slaver, slik at myndighetene kunne underkaste dem tortur for å presse frem vitneutsagn mot henne. Et slikt vitnemål, tvunget ut av en slave, endte med at hun ble gravlagt levende. Postumia var også blitt kritisert for sin påkledning rundt 420 f.Kr., men ble frikjent. Aemilia, Licinia og Martia ble henrettet etter å ha blitt angitt av tjeneren til en barbarisk (utenlandsk) rytter. Innledet en mann et forhold til en vestalinne, ble han pisket til døde på Forum Boarium («oksetorget» ved Tiberen) eller ved Comitium.

I legenden om St. Agnes fortelles at hun avviste prefektens sønn, og da fikk valget mellom å ofre til Vesta eller bli sendt til et bordell.

Atrium Vestæ

Vestalinnenes hus og Vestas tempel sett fra Palatinerhøyden.

En rekonstruksjon av vestalinnenes hus, tegning av Christian Huelsen (1905).

Atrium Vestæ («Vestas hus») var vestalinnenes hjem, palasslignende bygning i tre etasjer med femti rom. Det lå rett bak det sirkelrunde Vestatempelet ved den østlige enden av Forum Romanum, mellom Regia og foten av Palatinerhøyden. Domus publicæ hvor pontifex maximus bodde, lå i nærheten av atrium inntil denne rollen ble overtatt av de romerske keiserne. Den hellige ild brant i Vestatempelet. Helt i øst lå en åpen, hvelvet hall med en statue av Numa Pompilius, den mytologiske grunnleggeren av Vestas kult.

Ovid i Fasti beskrev Vestas rundtempel, hvor dikteren sammenligner tempelet med jorden selv:

Vesta er den samme som jorden (Terra): Det er alltid en brennende ild under begge, og både jorden og arnen utgjør hennes sete. Jorden er lik en kule som ikke trenger noen slags støtte: En så stor tyngde svever i luften som omslutter den. Dens egen evne til å rotere holder kretsløpet i balanse, og det finnes ingen kanter som kan presse på noen del, siden den befinner seg midt i universet og ikke berører noen av sidene. Hvis den ikke hadde vært avrundet, ville noen av delene vært nærmere enn andre, og jorden ville ikke vært tyngden i universets midte.

Vestalia

Første dag i denne høytiden var 7. juni, den eneste dagen i året da Vesta-tempelet stod åpent for andre kvinner. De kom barføtt, og offeret deres til gudinnen var typisk en enkel rett, frembåret på et fat. Selv ofret vestalinnene mola salsa («malt salt»), en slags saltkaker først omtalt av Plautus i skuespillet Amfitryon, der saltkakene nevnes som et offer guden Jupiter verdsetter. Plinius den eldre hevder at kong Numa var den som innstiftet skikken med å ofre saltkaker til gudene. På Vestalias siste dag, 15. juni, tok bakere og andre som arbeidet med korn, en fridag etter å ha pyntet boder og butikker med blomsterkranser.

Klesdrakt

Den viktigste klesdrakten besto av en infula, en suffibulum og en palla. Førstnevnte var en drakt som ble båret av prester og andre religiøse personer i Roma. En vestalinnes infula var hvit og gjort av ull. Suffibulum var et hvitt hodekledning som ble båret under ritualer og ofringer. Vanligvis var det røde og hvite ullbånd som symboliserte vestalinnenes forpliktelse å bevare Vestas hellige ild og til deres forpliktelse av kyskhet og sølibat. Palla var en langt, enkelt sjal, en typisk kledning for romerske kvinner. Palla og dens nål, var drapert over venstre skulder.

Vestalinnene hadde også en detaljert frisyre som besto av seks eller sju fletter som romerske bruder også bar. I 2013 ble Janet Stephens den første som gjenskapte hårfrisyren til vestalinnene på en moderne person.

Litteratur

• Beard, Mary (1980): «The Sexual Status of Vestal Virgins» i: The Journal of Roman Studies, 70, s. 12–27.
• Kroppenberg, Inge (2010): «Law, Religion and Constitution of the Vestal Virgins» i: Law and Literature, 22 (3), s. 418–439.
• Lanciani, Rodolfo (1898): «The Fall of a Vestal», kapittel 6 i Ancient Rome in the Light of Recent Discoveries. Houghton, Mifflin and Company, Boston & New York.
• Peck, Harry Thurston (1898): Harpers Dictionary of Classical Antiquities
• Parker, Holt N. (2004): «Why Were the Vestals Virgins? Or the Chastity of Women and the Safety of the Roman State» i: American Journal of Philology, 125 (4), s. 563–601.
• Platner, Samuel Ball; Ashby, Thomas (1929): A Topographical Dictionary of Ancient Rome, London: Humphrey Milford. Oxford University Press, via Perseus
• Wildfang, Robin Lorsch (2006): Rome's Vestal Virgins. Oxford: Routledge, innb., ISBN 0-415-39795-2; uinnb., ISBN 0-415-39796-0.

Eksterne lenker

(en) Vestals – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• «Vesta og nonnene», artikkel av H.M. Trangerud
• «Den evige ild», Teknisk ukeblad
• «Vestales», Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities
• «House of the Vestal Virgins»