Hopp til innhold

Ventotene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ventotene
Isola di Ventotene (Porto Romano) på Ventotene
Geografi
PlasseringTyrrenhavet
Øygruppe / del avDe pontinske øyer
Areal 1,54 km²
Administrasjon
LandItalias flagg Italia
Region
Provins		 Latium
Latina
Demografi
Befolkning739 (2015)
Befolkningstetthet460
Posisjon
Kart
Ventotene
40°28′30″N 13°15′17″Ø
Ventotene på Commons

Ventotene, i romersk tid kjent som Pandataria eller Pandateria, fra gresk Πανδατερία, Pandateria, eller Πανδατωρία, Pandatoria,[1] er en italiensk øy i øygruppen de pontinske øyer i Tyrrenhavet mellom Roma og Napoli. Den ligger 46 km utenfor kysten av havnebyen Gaeta, rett ved grensen mellom regionene Lazio og Campania. Kommunen Ventotene, som ligger i provinsen Latina (Lazio), har 739 fastboende innbyggere i henhold til en folketelling i 2015.[2]

Øyas skytshelgen er Sankt Candida den eldre (italiensk: Candida la Vecchia), som døde i år 78 e.Kr. og feires av den romersk-katolske kirke den 19. september.

Geografi

[rediger | rediger kilde]

Øya var i oldtiden en vulkan.[3] Det er en langstrakt øy, som strekker seg i himmelretningen nordøst-sørvest. Den er 3 km lang og måler under 800 meter på det bredeste. Kommunen Ventotene omfatter også den mindre øya Santo Stefano. Dette er en en sirkelformet øy som måler 500 meter på tvers, og som ligger 1,5 km øst for øya Ventotene. På Santo Stefano lå det et beryktet fengsel som nå er nedlagt. I øygruppen ligger også øya Ponza, som befinner seg ca. 40 km vest for øya Ventotene.

Ifølge batymetriske data er øya Ventotene den sørøstlige flanken av en stratovulkan[4] med et grunnareal på rundt 300 km². Øya reiser seg mer enn 700 meter opp fra havbunnen.[3]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Lokalisering av Ventotene i forhold til fastlandet.

Øya har vært mer eller mindre bosatt siden forhistorisk tid. Dens geografiske posisjon og naturlige ressurser gjorde den velegnet for beboelse, og likeledes for landgang, forsyninger og kontroll av steinalderens handelsruter i Tyrrenhavet. De første bevis på menneskelig tilstedeværelse, som består av funn av keramikk og potteskår, er datert til sen neolittisk tid (omtrentlig fra 5 000 f.Kr.), da det ble brutt ut obsidian i et stenbrudd på den vestlige øya Palmarola, og eksportert til fastlandet via Ventotene.[5] Obsidian er en svart, hard og glassaktig vulkansk steinsort, som var verdsatt for sin skarpe skjærekant.[6]

Den neste bosetningsperioden på øya er datert til midtre bronsealder, rundt 2600 f.Kr., da det var befolkningsvekst langs kysten og øyene av Latium. Disse bosetningene var antagelig knyttet spesialisert og sesongmessig utnyttelse av ressursene, særskilt i form av jakt og fiske.[6] Potteskår fra midtre og sen bronsealder (1500-1100-tallet f.Kr.) viser at øya var befolket på den tiden da sjøfarere fra den mykenske sivilisasjonen på det greske fastlandet var aktive langs sjørutene som knyttet de østlige og vestlige delene av Middelhavet sammen.[5]

Strand på Ventotene
Santa Candida, 2011.

Mellom 700 og 600-tallet f.Kr. var det også gresk tilstedeværelse, som antagelig kom fra den nærliggende øya Ischia og dens greske by Pithekoussai (gresk: Πιθηκούσσαι). Grekerne utnyttet øyene for sjøfarten og forsyninger langs handelsrutene som knyttet Sardinia med kysten Latium. Øyas greske navn Pandatarìa indikerte antagelig at grekerne refererte til øyas fruktbarhet og rikelige ressurser,[6] bokstavelig betydning er omtrentlig «skjenker alt».[5] Det har dog ikke funnet materielle levninger fra gresk kolonisering, men grunnet Ventotenes lokalisering i nærheten av Ischia er det ingen tvil om øya ble besøkt av grekere. Men på kirkegården på Ventotene, som ligger på en høyde, ble det på 1940-tallet avdekket levninger fra bosetningen fra midtre bronsealder (2000-tallet f.Kr.), og disse viste likheter med det arkeologiske stedet Punta d'Alaca på øya Vivara i Napolibukta ikke langt unna.[7]

Under samnitterkrigene, samtidig med at byene Saticula, Sessa Aurunca og Interamnia Lirenas ble opprettet, ble Roma interessert i de pontinske øyer som ble en av marinebasene til den første romerske flåte, som siden angrep kartagiske havner på Korsika og Sardinia. Øyenes militære og strategiske betydning økte i 209 f.Kr. under andre punerkrig mot Kartago da denne kolonien bekreftet romersk anmodning om støtte. Øyenes militære funksjon fortsatte fram til det første triumvirat i 60 f.Kr.[6]

Mot slutten av 100-tallet f.Kr. kom Ponza og Ventotene inn i de historiske opptegnelsene ved at Augustus gjorde øyene til en del av sitt private gods og omgjorde begge øyene til keiserlige sommerresidenser. Øyene var små i størrelse, og således lette å kontrollere, og passelig nært Roma og Napoli. Som langs kysten av Latium og Campania ble det bygd luksusvillaer for den romerske overklassen. Agrippa, ektemann av Augustus’ datter Julia, var kanskje den som ledet byggevirksomheten på Ventotene. «Villa Giulia» var allerede ferdigstilt og i bruk ved slutten av århundret.[6]

Blant øyas ressurser var også mengder av fugler, en velkjent matkilde i antikken, som bevitnet av Marcus Terentius Varro i hans verker om landbruket.[6][8] I middelalderen er det tallrike dokumenter angående Calæ Coturnicariæ (jaktområder).[6] Varro har også nevnt at øya kultiverte druer, og omtalte dessuten vanskelighetene med mye vind.[9] Strabon har skrevet at Ponza og Pandatarìa var små øyer med mange vakre hus, noe som indikerer tilstedeværelsen av romerske aristokrater på øyene.[10]

Julia, datter av Augustus, i forvisning på Ventotene, maleri av Pavel Svedomsky, slutten av 1800-tallet.

Grunnet den sosiale statusen til overklassen, gjennomgikk hele øya en omfattende arkitektonisk omforming mellom 100-tallet f.Kr. og 100-tallet e.Kr. Det ble bygd palasser som ga aristokratiet den samme komfort og bekvemmeligheter som de var vant til i Roma. Den nordlige odden, nå kalt «Punta Eolo», ble i sin helhet overbygd av stor, keiserlig villa som målte rundt 350 x 100 meter. Levningene er fortsatt synlige og vitner om fortidens imponerende prakt. Arkeologiske funn ved Villa Giulia var flere levninger av bygningens en gang elegante dekorasjoner, blant annet freskoer og stukkaturer, nå utstilt på det lokale museum.[5]

Pandataria (Ventotene) er best kjent som den øya som de romerske keiserne forviste opposisjonelle. Den romerske eneherskeren Augustus forviste sin datter Julia den eldre i 2 e.Kr. grunnet hennes påståtte omfattende utskeielser og utroskap. Senere, i 29 e.Kr. forviste keiser Tiberius Agrippina den eldre (barnebarn av Augustus),[11] som omkom her, antagelig av feil- eller underernæring, den 18. oktober 33 e.Kr. Etter at Agrippinas sønn Gaius, bedre kjent som Caligula, ble keiser i 37 e.Kr., seilte han til Pandataria for å samle levningene av sin mor og føre dem med tilbake for begravelse i Roma.

Agrippina den eldres datter Julia Livilla ble forvist to ganger til Pandataria; første gangen av sin bror Caligula for å ha konspirert for å avsette ham, og andre gang av hennes onkel, keiser Claudius, på anmodning av hans hustru Valeria Messalina i 41 e.Kr. Senere ble Julia Livilla i hemmelighet sultet til døde og hennes levninger antagelig fraktet til Roma da hennes eldre søster Agrippina den yngre fikk innflytelse som Claudius’ hustru. En annen framstående frue fra Julo-claudiske dynastiet var Claudia Octavia, den første hustruen av keiser Nero, ble forvist til Pandateria i 62 e.Kr., og deretter henrettet på ordre av sine ektemann.[12]

Flavia Domitilla, barnebarn av keiser Vespasian, ble forvist til Pandateria. Hun døde på 90-tallet e.Kr. og ble senere helgenerklært.[13]

Naboøya Santo Stefano sett fra Ventotene.

Et fengsel ble opprettet under bourbonernes kongedømmet Napoli og restrukturert under Benito Mussolinis fascisme til naboøya Santo Stefano. Der ble det mellom 1939 og 1943 fengslet rundt 700 opposisjonelle, inkludert rundt 400 kommunister. En av dem var Altiero Spinelli som skrev en tekst der som nå er kjent som Ventotene-manifestet (Manifesto di Ventotene). Det fremmet ideen om et føderalt Europa etter krigen. Hovedbudskapet var en oppfordring om å opprette et tett samarbeid mellom de europeiske landene for på denne måten å unngå fremtidige kriger landene imellom.[14]

Med unntak av den hesteskoformede fengselet, hvor fangene ble innestengt og torturert, er hele Santo Stefano eid av Orazio Ciardo, en forretningsmann i Napoli, som har forsøkt å selge øya for en større sum.[15]

Under den andre verdenskrig var det en tysk garnison på 114 menn stasjonert på øya for å forsvare en viktig radarstasjon. Om natten til 5. desember 1943 snek en amerikansk torpedobåt seg ubemerket inn i Ventotenes havn og satte 46 amerikanske fallskjermsoldater fra 509. infanteriregiment, fallskjermbataljonen, i land.[16] Soldatene hadde med en lokalkjent fra det italienske fastlandet som møtte den tyske kommandanten og løy overbevisende til ham om at det var et regiment av fallskjermsoldater på øya, og en flåte av allierte skip. Forskrekket oppga den tyske kommandanten sine posisjoner og våpen, og overga seg til den lille amerikanske troppen før han forsto at han hadde tatt feil. Ventotene var frigjort kl. 3 uten at et skudd var blitt avfyrt.

I august 2016 hadde den italienske statsminister Matteo Renzi et møte sammen med den den tyske kansler Angela Merkel og den franske president François Hollande på Ventotene for å legge ned en krans på graven til Altiero Spinelli og diskutere EUs politikk i lys av det påfølgende britiske utmeldelsen fra EU, den såkalte brexit.[17]

Skipsvrak

[rediger | rediger kilde]
Piazza Castello
Stranden Cala Nave

Øyene Ventotene og Ponza er lokalisert land hovedruten for skipsfarten i antikken, og navigasjon i denne regionen var farlig grunnet tilstedeværelsen av nes, odder, og rev som økte risikoen for skipsforlis.[18] I juli 2009 annonserte arkeologer oppdagelsen av en undervannsgrav med fem romerske skip fra antikken på dypt vann utenfor Ventotene. Disse fraktet uberørte last med olivenolje, fiskesausen garum og metallbarrer.[19] Et av skipene fraktet en full last av kjøkkenutstyr kalt mortarium, koniske boller av keramikk, benyttet til å mose mat.[20][21] Et skipsvrak («Punta dell’Arco»), datert til 100-tallet f.Kr., fraktet blybarrer med inskripsjonene av navnene til kjente metallforhandlere i Spania. Et vrak («Secca dei Mattoni») fraktet amforaer fra Brundisium i sørlige Italia og keramikk fra regionen Campania. Skipsvraket «Le Grottelle», som ble oppdaget på havbunnen mellom Ventotene og Santo Stefano, frakter amforaer, kostbart møblement, flere gjenstander i bronse, og plater av bein og elfenbein som var deler av en typisk romersk divan kalt klinai. Dette vraket er datert til midten av 100-tallet f.Kr.[22] Alle disse materialene, sammen med flere andre, mer sporadiske funn, er samlet i det lokale museum på Ventotene. De er også nedtegnet i en database ved navn «Archeomar2 Project».[22]

Den romerske havnen

[rediger | rediger kilde]

For å skaffe lett tilgang til keiserens villa og skaffe ferske forsyninger, sto romerske ingeniører overfor tekniske utfordringer uten sidestykke. Øya hadde opprinnelig kun to naturlige steder for skip å komme til, Cala Nave og Cala Rossano, begge steder utsatt for østlige og sørlige vinder. Resten av øya har høye klipper som stuper rett i sjøen. På det eneste steder hvor kysten åpner opp til en flate av kompakt berg av tuff bestemte en initiativrik ingeniør for å skape et 3 meters dypt, kunstig basseng på 7 000 m2 ved å hogge ut berget. Det har blitt beregnet at 60 000 m3 med stein ble fjernet,[23] og en ny havn innenfor den gamle kysten kun da gi ly til små og mellomstore handelsskip i antikken. En ytre ring av berget ble bevart for å gi en naturlig molo mot bølgene. Dette komplekse systemet av bølgebrytere, kai, varehus, fortøyningspæler og undervannskanaler var så dyktig utført i antikken at de har blitt stående bortimot intakt fram til dag, og er fortsatt i bruk av moderne sjøfolk og fiskere. Et marmorhode av den unge keiser Tiberius ble funnet i havnen og er nå utstilt i det lokale museum.[5]

Den romerske fiskedammen

[rediger | rediger kilde]

Rett ved inngangen til havnen, foran det moderne fyrtårnet, er levningene av en romersk fiskedam. Denne ble bygd samtidig med annen maritim infrastruktur på øya. Den ble hogd ut av berget for at man skulle ha tilgang til ferske fiskeprodukter, fordelt i tre bassenger. To av dem var dekket av hvelvtak som nå er delvis falt sammen, og det tredje ligger åpent.[5]

En rekke kanaler under vann, netting og låssystemer sørget for at vannet ble jevnlig fornyet fra havet og samtidig forhindret at fiskene svømte ut i havet. Runde hull hogd inn i overflaten av tuffplattformen opp mot fiskedammen gjorde det mulig å samle salt takket være fordampningen av havvannet. En aedicula (liten helligdom) er hogd inn i berget i det større rommet, og her sto det antagelig en gang en statue av en guddom. Det er på innsiden av disse to rommene hvor en marmorstatue av en romerske magistraten ble funnet i 2000, fortsatt liggende på det opprinnelige stedet hvor den gikk tapt.[5]

Vannhåndtering

[rediger | rediger kilde]
Fyrtårnet med utsikt til naboøya.

Øya har ingen naturlige kilder på ferskvann. I romersk tid ble regnvann samlet i store sisterner (latin: cisterna) på de høyeste punktene. Befolkningen på øya er i stor grad bosatt rundt havnen, noe som gjorde det lett å distribuere vann fra høyere punkter til lavere. To store hulrom ble gravd ut av tuffbaserte grunnen (porøs vulkansk stein), bygd med søyler, murer og hvelv dekket med opus signinum (italiensk: cocciopesto), stein brutt opp i små biter, blandet med mørtel, og deretter slått ned med en rambukk.[24] I midten ble det strukket en akvedukt i den sørlige enden av øya. Dette systemet samlet årlig rundt 800 kubikkmeter med vann og distribuert for å dekke behovene i hjemmene, fabrikasjon og i havnen. Begge de to store sisternerne (det er også fem mindre) er fortsatt synlig og administrert av arkeologiske institusjoner.[25] I dag blir ferskvann fraktet til øya med tankskip.

Transport

[rediger | rediger kilde]

Øya har forbindelse med ferge- og hydrofoiltjeneste til byene Formia og Anzio på det italienske fastlandet. I tillegg er det i sommermånedene trafikk til og fra øya Ischia.

Fyrtårn

[rediger | rediger kilde]

Ventotenes fyrtårn (italiensk: Faro di Ventotene) er et aktivt fyrtårn på øya som står i nærheten av den romerske havnen, Porto Romano. Det nåværende fyrtårnet ble bygd i 1891. Det er et rundt tårn bygd med murstein og tilknyttet fyrvokterens hus. Det er 16 meter høyt og sender ut et hvitt, blinkende lys i fem sekunders intervall som er synbart i 15 nautiske mil (28 km). Fyrtårnet er administrert av fyrtårntjenesten til den italienske marinen (Marina Militare). Fyrtårnet er identifisert av kodenummer 1716 E.F.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Pape, W.; Benseler, Gustav Eduard (1884): Wörterbuch der griechischen Eigennamen, F. Vieweg, s. 1121.
  2. ^ Statistisk demografi ISTAT Arkivert 2. mai 2017 hos Wayback Machine.. Istituto Nazionale di Statistica, 31. desember 2015.
  3. ^ a b «Volcanic history of Ventotene island», basert på Perrotta, Annamaria; Scarpati, Claudio; Giacomelli, Lisetta; Capozzi, Anna Rita (1996): «Proximal facies of a caldera forming eruption. The Parata Grande Tuff at Ventotene Island (Italy)» i: Journal of Volcanology and Geothermal Research
  4. ^ «Composite volcanoes», Mcyoshibelle
  5. ^ a b c d e f g «Rediscovering Ancient Ventotene Research Project», ProMare, Inc.
  6. ^ a b c d e f g Zarattini, Annalisa (2008): «Ventotene: One of the Most Beautiful Southern Pontine Islands» (PDF), Multivariate Analysis and Chemometry Applied to Environment and Cultural Heritage. 2. utg., Ventotene Island, Italy, Europe, 1.-4. juni 2008
  7. ^ Dawson, Helen (2016): Mediterranean Voyages: The Archaeology of Island Colonisation and Abandonment, Routledge, s. 93
  8. ^ Marcus Terentius Varro: Rerum rusticarum libri, I, 8 & III, 5
  9. ^ Marcus Terentius Varro: Rerum rusticarum libri, I, 8,5
  10. ^ Strabon, V, 3,6
  11. ^ Tacitus: Annals 1.53
  12. ^ Tacitus: Annals 14.63-64
  13. ^ «Flavia Domitilla», Catholic Encyclopaedia
  14. ^ «Ventotene-manifestet (engelsk)». Arkivert fra originalen 29. september 2017. Besøkt 25. januar 2017. 
  15. ^ Marchetti, Silvia (13. desember 2016): «Pontine: the Italian islands where Odysseus was bewitched, Pontius Pilate skinny-dipped and Mussolini was jailed», The Telegraph
  16. ^ Steinbeck, John (1958): Once There Was a War, utdrag fra hendelsene på Ventotene (PDF)
  17. ^ Squires, Nick; Foster, Peter (22. august 2016): «Renzi, Hollande and Merkel head to birthplace of European project to map out post-Brexit future», The Telegraph
  18. ^ Sheldon, Natasha: «The Shipwrecks of Ventotene», Ancient History and Archaeology
  19. ^ «Ancient Roman shipwrecks found», BBC News. 24. juli 2009
  20. ^ Cramp, Lucy J.E. et al. (21. november 2011): «What was a mortarium used for? Organic residues and cultural change in Iron Age and Roman Britain», Antiquity Cambridge, DOI: S0003598X00062098
  21. ^ «Roman cookery», Open Learn 5. august 1998
  22. ^ a b Ritondale, Manuela (2014): «Deep discoveries from the seabed of the Pontine Islands: the shipwrecks of Ventotene, Santo Stefano and Zannone» Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine. (PDF), Assemblage 13, s. 26-38
  23. ^ De Rossi, G. M. (1995): Ventotene e S. Stefano. Roma: Guido Guidotti Editore. s. 20
  24. ^ «Signīnum Opus» i: Peck, Harry Thurston (1898): Harpers Dictionary of Classical Antiquities
  25. ^ «Water management at Ventotene Island, Italy» Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine., Hydra Project

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ventotene&oldid=24276072»