Hopp til innhold

Oppgangssag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Vannsag»)
Rekonstruksjon av en vanndreven oppgangssag av Leonardo da Vinci (Codice Atlantico foglio 1078) utstilt i Museo nazionale della scienza e della tecnologia Leonardo da Vinci, Milano.
Gammel oppgangssag i Tørvikbygd, Kvam i Hordaland.
Oppgangssagbruk fra Tørvikbygd.

En oppgangssag er en vanndrevet sag med et rett sagblad som beveger seg rett opp og ned. Sagbladet er spent fast i en ramme som er koblet til et vannhjul med en veivaksel. Et annet navn på oppgangssaga er vassag. Man skiller også mellom årgangssager og flomsager, der årgangssagene sto i vassdrag som hadde tilstrekkelig vannføring til å drive saga året rundt.

Oppgangssagene var i bruk i Norge fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet og la grunnlaget for norsk trelastindustri[1]

Historikk

[rediger | rediger kilde]
Vannhjul til oppgangssagbruk fra Tørvikbygd.

Oppgangssagene revolusjonerte middelalderens måte å økse til planker og bord av tømmerstokkene på. Hver tømmerstokk ble kløyvd og kunne derfor bare gi to bord («tiler»). Med de nye sagene kunne det skjæres mange bord fra én stokk.

I middelalderens Europa finner vi sagbruk nevnt første gang i 1204 i form av en «plankemølle» i Evreux i Normandie. Noe mer om konstruksjonen er ikke kjent. Neste kilde er en tegning fra ca. 1225–1235 av den franske arkitekten Villard de Honnecourt[2] som gir en noe forenklet framstilling av mekanismen til en oppgangssag uten krank.[3]

Fra Sveits finnes det belegg for en vanndreven sag i Jurafjellene i 1267.[4] Det eldste kjente belegget for en «tømmermølle» i den tyskspråklige delen av Sveits er fra 1279 mellom Riehen og Basel.[5] I Tyskland er det eldste belegget i 1295.

Da Nederland ble den ledende handelsnasjon i Europa, ble det merkbart at landet manglet tømmer som måtte importeres fra østersjølandene og Norge. Det trengtes planker og bord, ikke rundtømmer, så nordmennene måtte ta i bruk den fremmede oppfinnelsen oppgangssagen.[6] I Norge slo den først gjennom på midten av 1400-tallet i Bohuslän, som da var en del av Norge. I Oddevald (senere Uddevalla) vokste virksomheten fram med lokaliseringsfaktorene: En god havn og et sagbruksområde innenfor; kort, rask og billig transport av trelast fra sag til skip, samtidig som kvaliteten på bordene ble bevart, og prisene de beste. Også Moss oppsto på denne bakgrunn.[7]

På 1500-tallet revolusjonerte oppgangssagene trelasthandelen i Norge og førte til nye muligheter for eksport. En rekke småbyer langs kysten vokste frem og ble velstående som følge av denne handelen.

Sagbladets kvalitet var avgjørende for hvor effektivt oppgangssagen skar. De første klumpete bladene ble snart avløst av bedre, tynnere sagblad. Sagbladene kunne også monteres flere sammen i én ramme, da ble saga kalt en «silkesag». På slutten av 1800-tallet kom sirkelsagene, som med sin enklere mekanikk raskt utkonkurrerte oppgangssagene. Gamle vanndrevne oppgangssager ble modernisert med roterende sirkulære sagblad. Skjærehastigheten ble mye høyere fordi bladet skar kontinuerlig, og en trengte ikke lenger vente mens rammen gikk opp.

På midten av 1800-tallet kom dampsagene. Det betydde at sagbrukene ikke lenger trengte å være lokalisert nær en foss. Etter 1900 gikk sagbrukene etter hvert over til å bruke elektromotorer som kraftkilde.

Moderne oppgangssager

[rediger | rediger kilde]
Eldre rammesag fra ca 1860, her med en blanding av tre og stål i oppbygningen.

Oppgagssaga ble etterhvert modernisert og navnet endret til rammesag. Hele rammemekanismen ble gradvis endret til full konstruksjon i stål. Antall blader økte med mer effektive vannturbiner med mer effekt. Rammesager er fortsatt i bruk, særlig for særlig grovt tømmer der sirkelsagene vil trenge svært store sagblad.

Operative oppgangssager i Norge

[rediger | rediger kilde]

Det er flere operative oppgangssager: Aursfjordsaga i Malangen i Balsfjord kommune, Tveiten oppgangssag («Tveiti sag») i Herand i Jondal kommune, Vangssago som ligger i Rosendal, en ny oppgangssag i Bygningshistorisk Park i Dovre kommune oppført omkring 1990, og en oppgangssag i Vest-Telemark. En av landets første oppgangssager lå ved Gjersjøelva[8][9] i Nordre Follo, og den ble gjenoppbygget i 2002. Det er også bevart flere oppgangssager på museum.

I Tørvikbygd er det to oppgangssager i drift: «Oppgangsagå» (Storasagå) i Stekka ble oppført i 1823 og restaurert i 1977 og i 1995. Sagen i Stekka er formelt vernet som en del av Berge landskapsvernområde. Oppgangssagen på Grind, Augastad i Tørvikbygd, ble oppført i 1885 i forbindelse med et jordskifte. Sagutstyret skal være fra Sunnfjord, og sagen ble filmet av Teknisk Museum i 1953, da dette var den mest «primitive» sagen (med treaksling) i drift her i landet. Sagen ble restaurert på 1970-tallet og på nytt rundt 1999.

Tveiten oppgangssag drives av Stiftinga Herand Aktiesagbruk. Denne saga leverer material til restaureringsprosjekt i Hordaland, blant annet til det fredete reperbanen i Sandviken og verdenskulturminnet Bryggen i Bergen.

Vangssago ble bygd i 1875 og tilhørte Baroniet Rosendal. Saga ble flytta og restaurert i perioden 1997 til 2005 og blir i dag drevet av Interesselaget Vangssago.

Langs SagelvaStrømmen i Lillestrøm Kommune har det vært oppgangssager i 500 år. Foreningen Sagelvas Venner satte i 2009 opp ei ny oppgangssag som kalles Strømmensaga.[10]

Restaurering og kulturminnevern

[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med restaurering av bygninger for kulturminnevernet er det noen ganger behov for bord og planker som er skåret på oppgangssag. Oppgangssaga gir rette striper på tvers av emnet, mens bord som er skåret på sirkelsag gir bueformede striper etter det runde sagbladet.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Pedersen, Morten (2022): Oppgangssag - fra elv til sagramme. Bacheloroppgave om modelltesting og undersøkelse av vanndrevne sager, levert i faget Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Vannsagene». Hellefossen-historie (på norsk). Besøkt 22. juli 2023. 
  2. ^ Medievalists.net (12. desember 2018). «The Medieval Sketches of Villard de Honnecourt». Medievalists.net (på engelsk). Besøkt 24. oktober 2023. 
  3. ^ www.falkenmuehle.eu Arkivert 13. mai 2016 hos Wayback Machine..
  4. ^ «Historische Sägen der Schweiz - Geschichte». www.historische-saegen.ch. Besøkt 24. oktober 2023. 
  5. ^ «Zwischen Hobelbank und Pflug |». www.zrieche.ch (på tysk). Besøkt 24. oktober 2023. 
  6. ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 93), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
  7. ^ Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie, s. 160.
  8. ^ «Gjersjøelva oppgangssag (arkivert)». web.archive.org. Landbrukskontoret i Follo. 14. juli 2014. Arkivert fra originalen 14. juli 2014. Besøkt 24. oktober 2023. 
  9. ^ «Gjersjøelva». Store norske leksikon (på norsk). 8. juni 2020. Besøkt 24. oktober 2023. 
  10. ^ «Sagelvas Venner». www.sagelvasvenner.org. Arkivert fra originalen 3. oktober 2023. Besøkt 24. oktober 2023. 
  11. ^ Morten Pedersen (2022). Oppgangssag - fra elv til sagramme (avhandling). NTNU. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]