Hopp til innhold

Liste over Tysklands utenriksministre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tysklands utenriksministre»)
Annalena Baerbock ble 8. desember 2021 utnevnt som utenriksminister.

Listen over Tysklands utenriksministre omfatter embetsmenn og politikere som har vært ledere av tysk utenrikspolitikk på føderalt nivå.

Den første leder av føderal tysk utenrikspolitikk var medlem av den midlertidige sentralregjering, oppnevnt av det kortvarige Frankfurtparlamentet (1848–1849). Da Det nordtyske forbund overtok Preussens utenrikstjeneste, fikk kontoret for utenrikssaker dagens navn, Auswärtiges Amt. Lederen av Auswärtiges Amt fikk tittelen statssekretær, etter engelsk mønster. Han var ikke politiker, men embetsmann og sto ansvarlig overfor kansleren.

Den første politisk ansvarlige minister som leder av Tysklands utenriksdepartement, kom med Weimarrepublikkens første regjering. Gustav Stresemann var den politiker som under Weimarrepublikken hadde lengst tjenestetid som utenriksminister (1923–1929).

Tyskland fikk sin nye grunnlov i 1949, og var dermed igjen en selvstendig stat. Men utenrikspolitisk handleevne fikk landet ikke før i 1951. Det var i første omgang kansleren selv, Konrad Adenauer, som ledet departementet. Den første selvstendige utenriksminister i Vest-Tyskland ble utnevnt i 1955.

Hans-Dietrich Genscher var utenriksminister 1974–1992, med et kort avbrudd i 1982. Han er med det en av de lengstsittende utenriksministre i verden.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Den første regjering for et samlet tysk språkområde var den midlertidige sentralregjering (Provizorische Zentralgewalt), utgått fra Frankfurtparlamentet i 1848–1849.[1] Den ansvarlige i regjeringen for utenrikspolitikken, bar tittelen Reichsminister des auswärtigen Angelegenheiten, riksminister for utenlandssaker.[2]

Tre år etter grunnleggelsen av Det nordtyske forbund i 1867, ble Preussens utenriksdepartement overført til forbundet, under navnet Auswärtiges Amt des Norddeutschen Bundes. Auswärtiges Amt er også senere, under samtlige tyske statsdannelser bortsett fra DDR, beholdt som navn på departementet. Navnet ble således brukt under Det tyske keiserriket, Weimarrepublikken, Det tredje rike og Forbundsrepublikken Tyskland.[3]

I Det nordtyske forbund (1867–1870) hadde embetsmannen med ansvaret for utenrikssakene, tittelen understatssekretær. Den første som bar den høyere tittel Staatssecretär, var Hermann von Thile i 1870.[4] Den nye tittel ble tatt i bruk som følge av kontaktene med det engelske diplomatiet, hvor denne var innarbeidet.[5] Statssekretæren var ingen ansvarlig departementssjef i en kollegial regjering, men en embetsmann som sto ansvarlig overfor kansleren.[6] Tittelen viste imidlertid at det dreide seg om sjefen for et forvaltningsområde på linje med utenlandske departementssjefer. Kansleren kunne dermed henvise utenlandske utenriksministre til statssekretæren som en likeverdig, og måtte ikke treffe dem selv.[5]

Den første politisk ansvarlige leder av utenriksdepartementet som leder av Tysklands utenriksdepartement, kom med Weimarrepublikkens første regjering. Det var Reichsaussenminister (riksutenriksminister) Ulrich von Brockdorff-Rantzau som tiltrådte i 1919.[7] Ministertittelen ble beholdt også under nasjonalsosialismen fra 1933 til 1945.

Under nasjonalsosialismen var utenriksdepartementet en del av regimet.[3] Enkelte diplomater, som for eksempel Ulrich von Hassell og Adam von Trott zu Solz, gjorde imidlertid opprør mot diktaturet, og måtte bøte med livet for dette. Departementets deltakelse i Det tredje rikes forbrytelser og senere omgang med denne del av historien, ble undersøkt av en uavhengig historikerkommisjon som offentliggjorde sitt arbeid i oktober 2010.

I DDR het det tilsvarende departementet Ministerium für Auswärtige Angelegenheiten (departementet for utenrikssaker), mens lederens tittel var Minister für Auswärtige Angelegenheiten.[8]

Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt i 1949, men fikk full utenrikspolitisk handleevne først i 1951.[3][9] Den allierte høykommisjon godkjente at utenriksdepartementet ble gjenopprettet under sitt historiske navn Auswärtiges Amt. Navnet skiller seg fra de øvrige føderale departementene, som samtlige innleder sitt navn med ordet Bundesministerium, Det føderale departement. Utenriksministerens tyske tittel er Bundesminister des Auswärtigen - forbundsminister for utenriks.

Tysklands gjenforening skjedde i 1990, og dermed opphørte DDR å eksistere som stat. Tysklands utenriksdepartement, som da var plassert i Bonn, flyttet i 1999 tilbake til hovedstaden Berlin, hvor det hadde vært før andre verdenskrig. Departementet beholdt et kontor i Bonn.

Riksministre i den midlertidige sentralregjering (1848–1849)

[rediger | rediger kilde]
Reichsminister der auswärtigen Angelegenheiten

(Riksminister for utenlandssaker)

Nr. Navn Bilde Tiltredelse[10] Fratredelse[10] Regjering/regjeringssjef Riksforstander
1 Anton von Schmerling
(1805–1893) 		15. juli 1848 9. august 1848 Karl zu Leiningens regjering

fra 5. august 1848 til 6. september 1848

Erkehertug Johann av Østerrike
2 Johann Gustav Heckscher
(1797–1865) 		9. august 1848 6. september 1848
3 Anton von Schmerling
(1805–1893) 		24. september 1848 15. desember 1848 Anton von Schmerling

fra 19. september 1848 til 15. desember 1848

4 Heinrich von Gagern
(1799–1880) 		17. desember 1848 16. mai 1849 Heinrich von Gagern
5 August Giacomo Jochmus
(1804–1881) 		16. mai 1849 17. desember 1849 Maximilian Karl Friedrich Wilhelm Grävell

fra 16. mai 1849 til 3. juni 1849.

August Ludwig zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg

fra 3. juni 1849 til 17. desember 1849.

Statssekretær under Det nordtyske forbund (1867–1871)

[rediger | rediger kilde]
Staatssekretär des Auswärtiges Amtes

(Statssekretær i utenriksdepartementet)[11]

Nr. Navn Bilde Tiltredelse Fratredelse Regjering Bundespräsidium

(Forbundspresidentskap)

Eneste Hermann von Thile
(1812–1889) 		12. januar 1870 21. mars 1871 Bismarck Vilhelm I

Statssekretærer for utenrikssaker under Det tyske keiserriket, 1871–1919

[rediger | rediger kilde]
Staatssekretär des Auswärtigen Amtes

(Statssekretær i utenriksdepartementet)[11][12]

Nr. Navn Bilde Tiltredelse Fratredelse Regjering Statsoverhode
1 Hermann von Thile
(1812–1889) 		21. mars 1871 30. september 1872 Bismarck Vilhelm I
2 Hermann Ludwig von Balan
(1812–1874)

midlertidig[13]

3. oktober 1872 9. oktober 1873
3 Bernhard Ernst von Bülow
(1815–1879) 		9. oktober 1873 20. oktober 1879
4 Joseph Maria von Radowitz
(1839–1912)

midlertidig[13]

6. november 1879 17. april 1880
5 Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
(1819–1901)

midlertidig[13]

20. april 1880 1. september 1880
6 Friedrich zu Limburg-Stirum
(1835–1912)

midlertidig[13]

1. september 1880 25. juni 1881
7 Clemens Busch
(1834–1895)

midlertidig[13]

25. juni 1881 16. juli 1881
8 Paul von Hatzfeld
(1831–1901)

midlertidig til 13. oktober 1882[13]

16. juli 1881 24. oktober 1885
9 Herbert von Bismarck
(1849–1904)

statssekretær fra 1885[13]

24. oktober 1885 26. mars 1890 Vilhelm I til 9. mars 1888

Fredrik III 9. mars til 15. juni 1888
Vilhelm II fra 15. juni 1888

10 Adolf Marschall von Bieberstein
(1842–1912) 		31. mars 1890 19. oktober 1897 Caprivi

Hohenlohe-Schillingsfürst

Vilhelm II, til 9. november 1918.
11 Bernhard von Bülow
(1849–1929) 		20. oktober 1897 23. oktober 1900 Hohenlohe-Schillingsfürst
12 Oswald von Richthofen
(1847–1906) 		23. oktober 1900 17. januar 1906 Bülow
13 Heinrich Leonhard von Tschirschky und Bögendorff
(1858–1916) 		24. januar 1906 25. oktober 1907
14 Wilhelm von Schoen
(1851–1933) 		26. oktober 1907 27. juni 1910 Bülow

Bettmann-Hollweg

15 Alfred von Kiderlen-Waechter
(1852–1912) 		27. juni 1910 30. desember 1912 Bettmann-Hollweg
16 Gottlieb von Jagow
(1863–1935) 		11. januar 1913 22. november 1916
17 Arthur Zimmermann
(1864–1940) 		22. november 1916 6. august 1917 Bettman-Hollweg

Michaelis
(1873–1948)

18 Richard von Kühlmann
(1873–1948) 		6. august 1917 9. juli 1918 Michaelis

Hertling

19 Paul von Hintze
(1864–1941) 		9. juli 1918 3. oktober 1918 Hertling
20 Wilhelm Solf
(1862–1936) 		3. oktober 1918 13. desember 1918 Baden
21 Ulrich von Brockdorff-Rantzau
(1869–1928) 		20. desember 1918[14] 13. februar 1919 Rat der Volksbeauftragten Ledig fra 9. november 1918,

Ebert fra 11. februar 1919.

Utenriksministre under Weimarrepublikken, 1919–1933

[rediger | rediger kilde]
Reichsminister des Auswärtigen

(Utenriksminister)[11][12]

Nr. Bilde Tiltredelse Fratredelse Parti Regjering President
1 Ulrich von Brockdorff-Rantzau
(1869–1928)

tiltrådte embetet 2. januar 1919,

riksminister fra 13. februar 1919.[13]

13. februar 1919 21. juni 1919 partiløs Scheidemann Friedrich Ebert
2 Hermann Müller
(1876–1931) 		21. juni 1919 26. mars 1920 SPD Bauer
3 Adolf Köster
(1883–1930) 		10. april 1920 8. juni 1920 Müller I
4 Walter Simons
(1861–1937) 		25. juni 1920 4. mai 1921 partiløs Fehrenbach
5 Friedrich Rosen
(1856–1935) 		10. mai 1921 22. oktober 1921 Wirth I
6 Joseph Wirth
(1879–1956) 		26. oktober 1921 31. januar 1922 Zentrum Wirth II
7 Walther Rathenau
(1867–1922) 		1. februar 1922 21. juni 1922 DDP
(6) Joseph Wirth
(1879–1956) 		21. juni 1922 14. november 1922 Zentrum
8 Frederic von Rosenberg
(1874–1937) 		22. november 1922 11. august 1923 partiløs Cuno
9 Gustav Stresemann
(1878–1929) 		13. august 1923 3. oktober 1929 DVP

Stresemann I, II

Marx I, II

Luther I, II

Marx III, IV

Müller II

Friedrich Ebert

Paul von Hindenburg

10 Julius Curtius
(1877–1948) 		4. oktober 1929 9. oktober 1931 Müller II

Brüning I

Paul von Hindenburg
11 Heinrich Brüning
(1885–1970) 		9. oktober 1931 30. mai 1932 Zentrum Brüning II
12 Konstantin von Neurath
(1873–1956) 		1. juni 1932 30. januar 1933 partiløs Papen

Schleicher

Utenriksministre under Det tyske riket (nasjonalsosialismen) 1933–1945

[rediger | rediger kilde]
Reichsminister des Auswärtigen

(Utenriksminister)[11][12]

Nr. Navn Bilde Tiltredelse Fratredelse Regjering Statsoverhode
1 Konstantin von Neurath
(1873–1956) 		20. januar 1933 4. februar 1938 Hitler Adolf Hitler
2 Joachim von Ribbentrop
(1893–1946) 		4. februar 1938 30. april 1945
3 Arthur Seyss-Inquart
(1892–1946) 		30. april 1945 1. mai 1945
Goebbels Karl Dönitz
4 Lutz Schwerin von Krosigk
(1887–1977) 		2. mai 1945 23. mai 1945 Krosigk

Utenriksministre i Den tyske demokratiske republikk (DDR), 1949–1990

[rediger | rediger kilde]
Minister für Auswärtige Angelegenheiten

(Utenriksminister)

Nr. Navn Bilde Tiltredelsesår Fratredelsesår Parti Regjeringssjef President/

leder av Statsrådet/

Folkekammerets president

1 Georg Dertinger
(1902–1968) 		12. oktober 1949 15. januar 1953 CDU (DDR) Ministerpresident:
Otto Grotewohl 		President:
Wilhelm Pieck.
2 Anton Ackermann
(1905–1973) 		15. januar 1953 1. juli 1953 SED
3 Lothar Bolz
(1903–1986) 		1. juli 1953 24. juni 1965 NDPD Otto Grotewohl

Leder av ministerrådet:

Willi Stoph

Wilhelm Pieck.

Leder av Statsrådet:

Walter Ulbricht

4 Otto Winzer
(1902–1975) 		24. juni 1965 20. januar 1975 SED Willi Stoph

Horst Sindermann 

Walter Ulbricht

Willi Stoph

Erich Honecker

5 Oskar Fischer
(1923–) 		3. mars 1975 12. april 1990 Horst Sindermann

Willi Stoph

Erich Honecker

Egon Krenz

Manfred Gerlach

Etter Murens fall, ble det 18. mars 1990, avholdt et demokratisk valg til DDRs parlament, kalt Folkekammeret.[15] Valget medførte dannelsen av regjeringen de Maizière. Senere i 1990 vedtok Folkekammeret at DDR skulle gjenforenes med Forbundsrepublikken Tyskland.
6 Markus Meckel
(1952–) 		12. april 1990 20. august 1990 SPD Ministerpresident: Lothar de Maizière.

Regjeringen de Maizière

Folkekammerets president:

Sabine Bergmann-Pohl.[16]

7 Lothar de Maizière
(1940–) 		20. august 1990 2. oktober 1990 CDU Regjeringen de Maizière. Sabine Bergmann-Pohl

Utenriksministre i Forbundsrepublikken Tyskland

[rediger | rediger kilde]
Bundesminister des Auswärtigen

(Forbundsminister for utenriks)[11]

Nr.[17] Navn Bilde Tiltredelse Fratredelse Parti Regjering President
1 Konrad Adenauer
(1876–1967) 		15. mars 1951 6. juni 1955 CDU Adenauer I, II Theodor Heuss

(1949-1959)

2 Heinrich von Brentano di Tremezzo
(1904–1964) 		6. juni 1955 30. oktober 1961 Adenauer II, III
Heinrich Lübke

(1959-1969)

3 Gerhard Schröder
(1910–1989) 		14. november 1961 30. november 1966 Adenauer IV, V,

Erhardt I, II

4 Willy Brandt
(1913–1992) 		1. desember 1966 21. oktober 1969 SPD Kiesinger
5 Walter Scheel
(1919–2016) 		22. oktober 1969 16. mai 1974 FDP Brandt I, II Gustav Heinemann

(1969-1974)

6 Hans-Dietrich Genscher
(1927–2016) 		16. mai 1974 17. september 1982 Schmidt I, II, III Walter Scheel

(1974-1979)

Karl Carstens

(1979-1984)

7 Helmut Schmidt
(1918–2015) 		17. september 1982 1. oktober 1982 SPD Schmidt III
(6) Hans-Dietrich Genscher
(1927–2016) 		1. oktober 1982 17. mai 1992 FDP Kohl I, II, III og IV
Richard von Weizsäcker

(1984-1994)

8 Klaus Kinkel
(1936–2019) 		18. mai 1992 26. oktober 1998 Kohl IV, Kohl V
Roman Herzog

(1994-1999)

9 Joschka Fischer
(1948–) 		27. oktober 1998 22. november 2005 Bündnis 90/Die Grünen Schröder I, II
Johannes Rau

(1999-2004)

10 Frank-Walter Steinmeier
(1956–) 		22. november 2005 28. oktober 2009 SPD Merkel I
Horst Köhler

(2004-2010)

11 Guido Westerwelle
(1961–2016) 		28. oktober 2009 17. desember 2013 FDP Merkel II
Christian Wulff

(2010-2012)

Joachim Gauck

(2012-2017)

(10) Frank-Walter Steinmeier
(1956–) 		17. desember 2013 27. januar 2017 SPD Merkel III
12 Sigmar Gabriel[18]
(1959–) 		27. januar 2017 14. mars 2018 Frank-Walter Steinmeier

(2017-)

13 Heiko Maas
(1966–) 		14. mars 2018 8. februar 2021 Merkel IV
14 Annalena Baerbock

(1980–)

8. desember 2021 sittende Bündnis 90/Die Grünen Scholz

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ [email protected]. «Reichsgesetz über die Einführung einer provisorischen Zentralgewalt für Deutschland». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 19. januar 2017. 
  2. ^ «Mitglieder des Reichsministeriums» (PDF). Das Bundesarchiv. Arkivert fra originalen (PDF) 18. oktober 2014. 
  3. ^ a b c «Die Geschichte des Auswärtigen Amts». Auswärtiges Amt (på tysk). Besøkt 16. juli 2016. 
  4. ^ Herman v. Petersdorff. «Thile, Hermann von». «Das Jahr 1870, zu dessen Beginn Th. unter dem 4. Januar auf Allerhöchsten Befehl die Charakterisirung als Staatssecretär erhielt, wurde für ihn wieder besonders aufreibend durch die delicate Stellung, die er als von Bismarck wenig Eingeweihter in den großen Krisen des Jahres hatte.» 
  5. ^ a b Sasse, Heinz Günther (1970). «Die Gründung des Auswärtigen Amts 1870/71». Auswärtiges Amt 1870 - 1970. Auswärtiges Amt. s. "um so leichter abzulehnen sein, wenn für den Vertreter des letzteren der Titel 'Staatssekretär' eigeführt wir an welchen die Diplomatie von London her gewöhnt ist". 
  6. ^ Arnulf Scriba. «Das Reich». Deutsches Historisches Museum, Berlin. «Der Kaiser ernannte und entließ den Reichskanzler, der im Regelfall auch das Amt des preußischen Ministerpräsidenten bekleidete und den Vorsitz im Bundesrat führte. Dem Reichskanzler waren die Staatssekretäre als Leiter der verschiedenen Reichsämter unterstellt.» 
  7. ^ «Kurzbiographien der Personen in den "Akten der Reichskanzlei, Weimarer Republik"». www.bundesarchiv.de (på tysk). Besøkt 19. januar 2017. 
  8. ^ «Minister für Auswärtige Angelegenheiten». Deutsches Historisches Museum. 
  9. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Auswärtiges Amt (AA) | bpb». www.bpb.de. Besøkt 14. august 2016. 
  10. ^ a b «Mitglieder des Reichministeriums» (PDF). Das Bundesarchiv. Arkivert fra originalen (PDF) 18. oktober 2014. 
  11. ^ a b c d e Sasse, Heinz Günther; Eickhoff, Ekkehard (1970). «Die Amtszeiten der Reichsminister und der Bundersminister des Auswärtigen sowie der Saatssekretäre und Unterstaatssekretäre des Auswärten Amts 1870-1970». 100 Jahre Auswärtiges Amt 1870-1970. Bonn: Auswärtiges Amt. 
  12. ^ a b c Privat nettsted. «Ministries 1871-1945, Foreign Affairs». Rulers.org. Besøkt 22. januar 2017. 
  13. ^ a b c d e f g h Sasse, Heinz Günter; Eickhoff, Ekkehard (1970). Auswärtiges Amt 1870-1970. Politischen Archiv des Auswärtiges Amts. «Interim» 
  14. ^ «Kurzbiographien der Personen in den "Akten der Reichskanzlei, Weimarer Republik"». www.bundesarchiv.de (på tysk). Besøkt 5. februar 2017. 
  15. ^ Schmidt, Dr. Stefan. «Erste frei gewählte DDR-Volkskammer». Besøkt 16. august 2016. 
  16. ^ Ifølge Artikkel 75 a i DDRs grunnlov Arkivert 14. september 2017 hos Wayback Machine. tilføyd 5. april 1990 skulle presidenten av Folkekammeret overta oppgavene til statsoverhodet inntil det ble vedtatt en ny lov om DDRs president.(bis zur Verabschiedung eines Gesetzes über die Stellung, die Aufgaben und die Befugnisse des Präsidenten der Republik und bis zu seiner Wahl […] der Präsident der Volkskammer die Befugnisse des Vorsitzenden des Staatsrates der Deutschen Demokratischen Republik wahr.) Ettersom Folkekammeret siden bestemte seg å gjenforene DDR med Forbundsrepublikken Tyskland, ble det aldri avholdt noe presidentvalg i DDR.
  17. ^ Numrene knytter seg til utenriksministerens første periode som leder av departementet.
  18. ^ GmbH, Frankfurter Allgemeine Zeitung (27. januar 2017). «Berlin: Stühlerücken im Bundeskabinett». FAZ.NET. Besøkt 27. januar 2017. 
Autoritetsdata


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Liste_over_Tysklands_utenriksministre&oldid=24494096»