Tyrfing

Svafrlami får sverdet Tyrfing av dvergene, av Lorenz Frølich, 1906

Tyrfing (norrønt: Tirfing eller Tyrving, navnet er av usikker opprinnelse, men stammer muligens fra Terwingi) var et magisk sverd i norrøn mytologi som omtales i den litterære såkalte Tyrfingsyklusen, diktet Hervararkviða fra den poetiske Edda, og fornaldersagaen Hervors saga. Navnet har også blitt brukt som betegnelse på goterne. Navnet Tervingi finnes i romerske kilder fra det 4. århundre.

Sverdet blir smidd – dvergenes forbannelse

Svafrlami var konge av Gardarike og Odins barnebarn. Han klarte å fange de mytiske dvergene Dvalin og Durin mens de var ute av fjellet hvor de bodde. For at de skulle beholde livet og slippe fri måtte de smi et sverd med gullskjefte som alltid traff det som det ble svingt mot, som aldri ville ruste, og som kunne skjære gjennom stein og jern like lett som gjennom klærne.

Dvergene smidde sverdet, og det lyste og skinte som ild. Men til hevn forbannet de sverdet på den måten at det ville drepe en mann hver gang det ble trukket og at det ville forårsake tre store ugjerninger. De lyste også den forbannelsen over sverdet at det kom til å drepe Svafrlami selv. Da Svafrlami hørte forbannelsene prøvde han å drepe Dvalin, men dvergen forsvant inn i fjellet og sverdet ble drevet dypt inn i steinen, men traff ikke dvergen.

Svafrlamis død og den første ugjerningen

Svafrlami ble drept med sitt eget sverd i en tvekamp med berserken Arngrim på Bolm som deretter tok sverdet med seg. Arngrim hugget armen av Svafrlami og tok sverdet fra ham. Etter Arngrim arvet sønnen Angantyr sverdet. Han og hans elleve brødre ble alle drept på Samsø i en duell mot den svenske hirdmannen Hjalmar (den hugstore) og hans norske fosterbror Orvar-Odd på grunn av et frieri til sveakongens datter. Hjalmar ble imidlertid dødelig såret av Tyrfing (sverdets første ugjerning) og rakk bare å framsi en dødssang før han døde. Her ber han Orvar-Odd om å bringe kroppen hans til Ingeborg, datter av kong Yngve i Uppsala, som han hadde fridd til.

Den andre ugjerningen

Angantyrs og hans hustru Tófas datter, Hervor, ble oppdratt som en hushjelp uvitende om sin herkomst. Da hun fikk rede på den, skaffet hun seg våpen og dro som skjoldmø til sin fars gravsted Munarvoe på Samsø for å lete etter sverdet med forbannelsen. Framme ved gravhaugen påkalte hun faren og befalte ham å stå opp fra graven og gi henne Tyrfing:

Vaagn du, Angantyr!

vækker dig Hervar,

eneste Datter

af dig og Tofa;

giv mig af Høien

hvassen Glavind,

som til Svafrlam

smedet de Dværge.

Den døde Angantyr kastet da Tyrfing opp til henne. Hervor giftet seg med kong Gudmund av Glæsivollenes sønn Höfund. De fikk to sønner, Heidrek og Angantyr. Heidrek skikket seg ikke vel hjemme og måtte dra sin vei. Hervor ga ham i hemmelighet sverdet Tyrfing da han dro, og broren Angantyr fulgte ham et stykke på veien. Underveis ville brødrene se nærmere på sverdet, men da Heidrek dro det av sliren trådte dvergenes forbannelse fram og Heidrek drepte sin bror Angantyr. Dette var den andre av Tyrfings tre ugjerninger.

Den tredje ugjerningen

Heidrek ble konge over goterne. Under en reise slo Heidrek leir ved Karpatene. Han ble ledsaget av åtte treller, og mens Heidrek sov om natten brøt trellene seg inn i teltet hans, stjal Tyrfing og drepte Heidrek. Dette var den siste av Tyrfings tre onde gjerninger. Heidreks sønn, som også het Angantyr, fanget og drepte trellene, og fikk igjen det magiske sverdet. Forbannelsen hadde nå opphørt.

Angantyr ble konge over goterne i Reidgotaland etter faren Heidrek, men hans uekte halvbror Hlod (Hlöd, Hlöðr) oppsøkte ham og krevde halve riket i arv etter sin far. Angantyr nektet, og Gissur (Gizur) som var konge i Götaland og Angantyrs fosterfar kalte Hlod for sønn av en trellkvinne. Hlod forlot sin bror i raseri og med en hær på over 300.000 hunere gikk han til angrep på østgoterne, men goterne vant fordi Angantyr brukte Tyrfing. Han drepte sin bror Hlod på slagmarken. Enkelte kilder hevder at Angantyrs sønn Heidrek Ulveham, som styrte Reidgotaland etter sin far, var identisk med østgoterkongen Ermanarik (død 376) som er kjent fra andre kilder.