Hopp til innhold

Tusenbein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tusenbein
Tusenbein
(Julida sp. Diplopoda)
Nomenklatur
Diplopoda
Populærnavn
tusenbein
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
OverklasseMangefotinger
Økologi
Antall arter: ca. 10 000 i verden
49 i norden
34 i norge
Habitat: i eller på jord, blant organisk materiale
Utbredelse: hele jorden, i tempererte områder, mest i tropene
Inndelt i
  • Polyxenida
  • Glomerida
  • Spaerotheriida
  • Glomeridesmida
  • ? Siphoniulida
  • Platydesmida
  • Siphonophorida
  • Polyzoniida
  • Stemmiulida
  • Callipodida
  • Chordeumatia
  • Polydesmida
  • Spirobolida
  • Julida
  • Spirostreptida

Tusenbein (Diplopoda) er en klasse av leddyr som har mer enn 11 beinpar, og der beinparene er fordelt to og to på hvert av kroppens ledd. Hos de fleste er kroppen ganske lang, og tusenbein kan ha mange hundre bein. I 2021 oppdaget man for første gang ett tusenbein med mer enn tusen bein. Arten Eumillipes Persephone som ble oppdaget i Australia har 1306 bein. Kroppen har, som hos andre leddyr, et hardt ytre skjelett bestående av kitin, men hos tusenbeinene er dette skallet forsterket med kalk, et trekk de deler med krepsdyr, men ikke med andre landlevende leddyr. Tusenbein er planteetere, og mange av dem er nedbrytere.

Det er 34 arter i Norge. Eksempel på norske arter: Penseltusenbein, båndkeisertusenbein, kuletusenbein, spøkelsestusenbein.

I norsk dagligtale brukes ofte ordet tusenbein som fellesbetegnelse på denne gruppa og den beslekta gruppa skolopendere, det vil si som navn på hele gruppa mangefotinger.

Liv og utvikling

[rediger | rediger kilde]
Norske arter blir bare knapt 5 cm. lange. Men noen arter fra Afrika er store, opp mot 40 cm. lange.

Den lange bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder og med det store antall bein har de stor skyvekraft. Tusenbein lever på bakken i strøsiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. Noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender).

Det er ikke vanlig å se tusenbein uten at en løfter på en stein eller graver litt i jorden, det er fordi de fleste er nattaktive. Dessuten er tusenbein ømfintlige for tørke og søker til fuktige steder.

Tusenbein er hovedsakelig planteetere eller lever av dødt organisk materiale. De er forholdsvis langsomme dyr som stoler på sitt harde skall og sin giftighet til vern mot fiender.

Anatomi

[rediger | rediger kilde]

Det finnes kun en art tusenbein som har over tusen bein, de fleste har færre. Antallet er fra 22 bein (11 par) til 1306 bein (653par), som hos den australske arten Eumillipes Persephone. I Norden er det arten Ormekeisertusenbein (Ophyiulus pilosus) som har flest bein med opp til 234 (117 par). Yngre dyr som ikke er kjønnsmodne,(imago) har ofte færre kroppsledd og derfor også færre bein. Tusenbein er «dobbelfotinger», med to par bein på hvert kroppsledd. Skolopendere, steinkrypere og jordkrypere har bare ett par bein på hvert kroppsledd, og er «enkeltfotinger».

Hodet har et par antenner, som er forholdsvis korte, trådformede, uten «klubbe» ytterst, men de kan være svakt utvidet. Noen arter er blinde, mens andre har punktøyne samlet i grupper. Disse øyegruppene kan bestå av få øyne på siden av hodet, til større grupper på opptil 90 punktøyne og som derfor kan ligne på fasettøyne. Til forsvar har tusenbeinene giftkjertler som gjerne åpner på sidene av hvert kroppsledd. Disse skiller ut illeluktende og giftige stoffer, blant annet cyanid.

Mangefotinger skiller seg fra andre leddyr ved at kroppen ikke er inndelt i kroppsavsnitt (tagmata), slik som hos edderkopp- og krepsdyr, med bakkropp og cephalothorax (hodet og brystet er sammenvokst til et avsnitt), eller som hos insektene der kroppen er tredelt, med hode, brystparti (thorax) og bakkropp. I stedet har de bak hodet tallrike, tilsynelatende ganske like kroppsledd som bærer ett (for de andre gruppene) eller to (for tusenbeinene) par bein.

Forplantning

[rediger | rediger kilde]
Forplantning.
Foto: Muhammad Mahdi Karim

Paring hos tusenbein, skjer ved at hannen fører sine kjønnsorganer inn i hunnen. Hannens kjønnsorgan sitter på undersiden av det sjuende kroppsleddet, der et par bein er utformet som paringsorganer. Hunnen har sin kjønnsåpning på tredje kroppsring. Ofte holder hannen seg fast til hunnen (i hennes antenner), med sitt første beinpar, som kan være omdannet (redusert) til noen kroker. Hannen overfører en «spermiepakke» til hunnen, som lagrer denne til hun skal legge egg.

Størrelse

[rediger | rediger kilde]

Den minste nordiske arten er det 3 mm lange Penseltusenbein (Polyxenus lagurus). Den lengste nordiske arten er det 47 mm lange Båndkeisertusenbein (Ommatoiulus sabulosus), men en afrikanske tusenbeinart i slekten Archispirostreptus kan bli hele 38,7 cm. Utdødde arter kunne bli betydelig større: den er funnet fossile spor som trolig stammer fra slekten Arthropleura fra karbon-tiden (ca. 350-300 millioner år siden), som tyder på at disse dyrene kunne bli minst 2,5 meter lange.

Systematisk inndeling / norske arter

[rediger | rediger kilde]

Systematikken følger Andersson, m.fl. 2005.[1] og Tree of life.[2] Tusenbeinenes høyere delgrupper –  og deres innbyrdes slektskapsforhold i stamtreet er skrevet i hierarkisk skrivemåte.

Norske navn følger Artsdatabankens høringsforslag på norske navn[3] så langt de finnes, resten er oversatt fra svenske navn i den svenske Nationalnyckeln: Mångfotingar: Myriapoda.[1] eller fra artens latinske navn.

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Andersson, m.fl. 2005. Mångfotingar: Myriapoda. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. CF. ISBN 91-88506-53-3. 350 sider.
  2. ^ Tree of life - Tusenbein
  3. ^ Artsdatabanken Norske navn på høring: Mangeføttinger[død lenke] søkedato: 29. januar 2009

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tusenbein&oldid=24790285»