Tự Đức
| Tự Đức | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Nguyễn Phúc Hồng Nhậm 22. sep. 1829[1]  Huế | ||
| Død | 17. juli 1883 (53 år) Huế | ||
| Beskjeftigelse | Monark, filosof | ||
| Ektefelle | Vũ Thị Duyên Nguyễn Thị Cẩm Hoc Phi Nguyễn Nhược Thị Bích | ||
| Far | Thiệu Trị | ||
| Mor | Empress Dowager Từ Dụ | ||
| Søsken | 34 oppføringer
Nguyễn Phúc Hồng Bảo
Nguyễn Phúc Hồng Y Nguyễn Phúc Hồng Cai Nguyễn Phúc Hồng Tố Nguyễn Phúc Hồng Kiện Nguyễn Phúc Hồng Truyền Nguyễn Phúc Hồng Phó Nguyễn Phúc Hồng Hưu Nguyễn Phúc Hồng Diêu Nguyễn Phúc Hồng Phi Nguyễn Phúc Hồng Bàng Nguyễn Phúc Hồng Kháng Nguyễn Phúc Hồng Nghĩ Nguyễn Phúc Hồng Tiệp Nguyễn Phúc Hồng Đĩnh Hiệp Hoà Nguyễn Phúc Tĩnh Hảo Nguyễn Phúc Gia Phúc Nguyễn Phúc Trinh Huy Nguyễn Phúc Thanh Đề Nguyễn Phúc Thanh Cát Nguyễn Phúc Huy Nhu Nguyễn Phúc Đôn Trinh Nguyễn Phúc Nhàn Đức Nguyễn Phúc Lương Huy Nguyễn Phúc Nhàn Yên Nguyễn Phúc Ý Phương Nguyễn Phúc Đoan Cẩn Nguyễn Phúc Nhã Viện Nguyễn Phúc Lệ Nhàn Nguyễn Ngọc Uyển Như Nguyễn Phúc Thận Huy Nguyễn Phúc Đoan Lương Nguyễn Phúc Phúc Huy | ||
| Barn | Dục Đức | ||
| Nasjonalitet | Vietnam | ||
| Gravlagt | Tomb of Tự Đức | ||
Tự Đức, Nguyen Hong Nhiem (født 22. september 1829 i Huế, død 19. juli 1883 samme sted), var en vietnamesisk keiser av Nguyen-dynastiet. Han var sønn av Thiệu Trị og regjerte fra farens død i 1847 og fram till sin egen død i 1883.
Som barn var han svak og sykelig, og ble rammet av kopper noe som førte til at han ble steril. Han forsøkte å isolere Vietnam fra omverdenen, noe som imidlertid hemmet Vietnams utvikling.
Faren hadde sørget for at arvefølgen skulle gå til Tự Đức og gikk forbi hans eldre bror Hong Bao, siden den yngste var som sin far en sterk tilhenger av forfølgelse av de kristne. Dette førte til et opprør fra Hong Baos side, men dette ble hardt slått ned. Hong Bao begikk selvmord i fangenskapet.
Tự Đức prøvde å isolere landet fra omverdenen og stoppet alle forsøk på modernisering. Han var en ivrig konfucianist og videreførte farens forfølgelse av de kristne. De kristne ble mistenkt for å medvirke i et opprør. Mange franske misjonærer ble fengslet og dømt til døden, inkludert prest og misjonæren Dominique Lefèbvre, som virkelig hadde konspirert mot keiser Thiệu Trị. Uten å vite at han faktisk var blitt løslatt, blokkerte den franske marinen havnebyen Danang og bombarderte byen. Den rasende keiseren truet med represalier mot misjonærene, men satte foreløpig ikke truslene ut i livet.
De franske og spanske anstrengelsene for å beskytte sine landsmenn forårsaket et stort fremmedhat og antikristne grusomheter. Keiser Tu Dúc utstedte dekreter mot kristendommen i 1848 og 1851. Innfødte katolikker ble svimerket og fikk sine eiendommer konfiskert. Mange døde i årene som fulgte, både innfødte legfolk og prester og utenlandske misjonærer. Eldre misjonærer begynte å appellere til Frankrike for beskyttelse, og den apostoliske vikaren Pellerin dro til Frankrike for å be regjeringen om å etablere et permanent nærvær i Vietnam ved å kreve territoriale konsesjoner som britene og franskmennene hadde gjort i Kina. I 1856 bombarderte franske krigsskip igjen Danang.
I august 1858 gikk franske tropper i land i byen under ordre fra Napoleon III, som ville kolonisere området. Invasjonsstyrken, 5 000 menn på 14 skip, klarte forsåvidt å innta byen på bare én dag, men hadde ikke tilstrekkelig med flatbunnede fartøyer til å seile opp Parfymeelva lenger nord og innta hovedstaden Huế. De fikk noe bistand fra Spania da Filippinenes generalguvernør Fernando Norzagaray y Escudero sendte noe mer tropevante styrker fra Manila. Men det var ikke tilstrekkelig. Ei heller fikk de forsterkninger fra Frankrike, de ble omdirigert til Kina for å støtte britene i den andre opiumkrig. Det antikeiserlige opprøret franskmennene hadde håpet på blant vietnamesiske katolikker, uteble også. På toppen av alt dette døde svært mange franske soldater av tropesykdommer, og franskmennene trakk seg etterhvert ut av Danang, som de kalte Tourane.
Franskmennene rettet deretter fokus mot Mekongdeltaet. I 1859 ble Saigon angrepet, og i årene fram til 1867 tok de stadig større områder i Mekongdeltaet og dannet kolonien Cochinkina.
Få år senere gikk de i land i det nordlige Vietnam og inntok Hanoi to ganger, i 1873 og 1882. Etter harde kamper som en del av Den fransk-kinesiske krig ble franskmennene koloniherrer gjennom Saigontraktaten og etablerte Fransk Indokina i 1887.
Tự Đức ble rammet av en svulst i ryggen og ble stadig mer svekket. Han døde i 1883 samtidig med at franske styrker rykket mot Huế.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Tu Duc, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Tu-Duc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Emperor Tự Đức – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Biografi om Tự Đức, av Ernest Bolt ved University of Richmond
