Troposfærisk spredning

Troposfærisk spredning-systemet kan opprette samband over store avstander, mens vanlig radiolinje (nedenfor) krever flere reléstasjoner på grunn av synsviddebegrensning.

Troposfærisk spredning-antenne og mater i Boswell Bay i Alaska.

Troposfærisk spredning (også kjent som troposcatter) er en metode for å kommunisere med radiolinjesignaler over store avstander – ofte opp til 300 kilometer (- og ytterligere avhengig av terreng- og klimafaktorer). Denne metoden for bølgeforplantning bruker fenomenet troposfærisk spredning, der radiobølger i UHF og SHF frekvenser tilfeldig blir spredt som de passerer gjennom de øvre lag av troposfæren. Radiosignal blir da overført i en smal stråle rettet like over horisonten i retning av mottakerstasjonen. Som signalet passerer gjennom troposfæren, blir noe av energien spredt tilbake mot Jorden, slik at mottakerstasjonen kan plukke opp signalet.

Normalt vil et radiosignal i mikrobølgeområdet ferdes i rette linjer, og derved er avgrenset til samband over fri siktelinje-applikasjoner, og der mottaker kan bli sett visuelt av senderen. Kommunikasjonavstander er avgrenset av den visuelle horisonten til rundt 30–40 km (48–64 km). Troposcatter lar mikrobølgekommunikasjon være mulig utover horisonten.

Fordi troposfæren er turbulent og har en høy del av fukt i seg, blir radiosignalet avbrutt og følgelig blir bare en liten del av radioenergien samlet inn av mottakantennene. Frekvenser for overføring rundt 2 GHz som er best egnet for tropospheric scatter-system, og kommuniserer godt i fuktige, turbulente områder av troposfæren.