Tradisjonalistisk katolisisme

Tradisjonalistisk katolisisme refererer til en retning innen katolisismen som ønsker å gjeninnføre liturgien og visse aspekter ved katolsk trosutlegning fra før andre Vatikankonsil (1962–1965).

Typer av tradisjonalisme

Ttradisjonalistene kan deles i fire hovedgrupper ut fra visse kriterier.

Tradisjonalister i enhet med Den hellige stol

Det finnes flere tradisjonalistiske prestebroderskap som har godkjenning fra Den hellige stol. Blant de største er St. Peters prestebroderskap (FSSP), St. Pius X-broderskapet, Kristus Konge den høyeste prests institutt og St. Johannes Maria Vianneys personlige apostoliske administrasjon.

Tradisjonalister som ikke er i enhet med Den hellige stol

Noen tradisjonalister utøver sin trospraksis utenfor Den katolske kirkes offisielle strukturer. De erklærer seg allikevel lojale mot kirken og pavedømmet, og mange legfolk som oppsøker messene deltar også i sitt lokale menighetsliv.

Sedesvakantister

Utdypende artikkel: Sedesvakantisme

Sedesvakantister (fra sedesvakans) verken har eller ønsker aksept fra Den hellige stol, ettersom de mener at paven og dermed hans biskoper er heretikere og dermed har mistet sin autoritet. De regner som oftest den siste rettmessige pave som Pius XII (død 1958); noen aksepterer også Johannes XXIII (1958–1962), men han er omstridt fordi han åpnet andre Vatikankonsil. Blant de viktigste sedevakantistiske organisasjonene er St. Pius Vs selskap (SSPV) og Maria den ubesmittede dronnings kongregasjon (CMRI).

Konklavister

Utdypende artikkel: Konklavisme

Konklavistene er i utgangspunktet enige med sedevakantistene, idet de også mener at det ikke finnes noen rettmessig pave i Roma. Forskjellen er at de har valgt egne paver, slik at de mener at det ikke lenger er noen sedesvakans, men at de fleste katolikker ikke anerkjenner riktig pave. Blant de viktigste gruppene er True Catholic Church, Palmarian Catholic Church og en gruppe som følger David Bawden (pave Michael I). Fra Den hellige stols side regnes disse pavene ikke som motpaver, fordi de ikke er valgt av kardinaler utnevnt av en rettmessig pave.

Preste- og bispeordinasjoner

Alle tradisjonalistiske organisasjoner er nøye med at deres ordinasjoner skal være gyldige. For de som er i enhet med Den hellige stol er dette ikke problematisk; deres ordinasjoner skjer etter vanlige regler i katolsk kirkerett.

De som ikke er i enhet med Den katolske kirke, men som anerkjenner paven i Roma som rettmessig overhode for Den katolske kirke, er noe delt i forhold til ordinasjoner; noen mener at ordinasjoner utført etter ritualet som ble godkjent av Paul VI i 1968 ikke er gyldige, eller i beste fall er av usikker gyldighet, mens andre mener de er gyldige men upassende. Deres egne ordinasjoner regnes generelt som gyldige, men ulovlige, av Den hellige stol

Sedesvakantister og konklaviser underkjenner alle ordinasjoner foretatt etter ritualet av 1968, og foretar sine egne ordinasjoner. Dette betyr også at de mener at det er svært få biskoper i Den katolske kirke som er gyldig ordinert, inkludert Benedikt XVI. Deres egne ordinasjoner trekkes ofte i tvil av andre. Mange av dem er utført av episcopi vagantes, som i en del tilfeller selv har usikre ordinasjoner.

Den hellige stol har sjelden kommet med uttalelser om gyldigheten til tradisjonalistiske ordinasjoner, med unntak av noen enkelttilfeller der en prest har gått over til Den katolske kirkes ordinære struktur.

I forbindelse med en seremoni som ble ledet av erkebiskop Pierre Martin Ngô Đình Thục i Palmar de Troya i Spania den 31. desember 1075 har Den hellige stol uttalt følgende: «Angående de som allerede på ulovlig vis har mottatt ordinasjon eller enhver som kan komme til å motta ordinasjon fra disse, uansett gyldigheten av [biskopenes] ordinasjoner, vil kirken ikke anerkjenne deres ordinasjoner, og vil regne dem, i alle lovmessige henseender, for å fortsatt være i den tilstand de var i før, bortsett fra at straffen blir stående inntil de angrer.»