Torfinn av Hamar
| Den hellige Torfinn Biskop | |||
|---|---|---|---|
| Født | første halvdel av 1200-tallet Trøndelag muligens Trondheim | ||
| Død | 8. januar 1285 Ter Doest i Belgia | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk biskop, katolsk prest  | ||
| Embete |
| ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | 1345 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 8. januar (i Norden) | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | - | ||
| I kunsten | Glassmaleri i St.Olav kirke i Oslo | ||
Sankt Torfinn fødselsår ukjent, død 8. januar 1285 i Ter Doest, Belgia. Det er lite kjent om hans bakgrunn, men det antas at han kom fra en relativt velstående trøndersk slekt.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han kan ha vært cisterciensermunk i Trøndelag, men det er usikkert. Han testamenterte 20 norske Mark till Tautra kloster, hvorfor det har antatts at det var Torfinn sin kloster.[1] Han blir omtalt som korbror i Nidaros i 1273 og 1277, hvor han ved siste anledning oppgis som vitne ved den såkalte «sættargjerden» i Tønsberg hvor kong Magnus VI Lagabøte lovte å respektere kirkelige rettigheter og tillate frie valg, og slik avsluttet de lange stridighetene mellom kongens og kirkens myndighetsområder.
Biskop
[rediger | rediger kilde]Året etter ble han bispeviet til Hamar av erkebiskop Jon Raude. Torfinn deltok aktivt i Jon Raudes strid mot formynderregjeringen som etterfulgte Magnus Lagabøte hvor adelen ønsket å gå tilbake på Magnus' løfter ved «sættargjerden». Striden gjaldt både bispevalg og at de verdslige myndigheter ville kreve inn skatt fra geistligheten og forgrep seg på kirkegodset. I 1282 utviste formynderregjeringen erkebiskop Jon Raude, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet.
Mens de andre dro til Sverige, flyktet Torfinn sjøveien til cistercienserklosteret Ter Doerst ved Brugge i Belgia, en strabasiøs ferd med forlis og forfølgelse. Både det at han dro akkurat hit, og omtalen av hans velkomst kan tyde på at han har vært her før. Senere på året drar han til Roma sammen med biskop Andres, muligens for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene. Omtrent på samme tiden blir den unge kong Erik II Magusson 14 år og myndig. Så snart formynderregjeringen er fjernet, viser det seg at den unge kongen er vennlig innstilt til kirken, og setter kirkens eiendommer under sin beskyttelse fram til ny erkebiskop blir valgt.
Torfinn var allerede nå svekket av sykdom etter alle disse bestrebelsene, og dro allerede i 1284 tilbake til Ter Doest. Hans testamente, som er bevart, forteller at han overlater sine få eiendeler til familien (mor og søsken), til kirker i Hamar og til cistercienserklostrene på Tautra og i Ter Doest, hvor han valgte seg et gravsted. Av bøker nevnte han bare tre: Ullinshov kirke på Nes fikk et antifonarium som han selv har latt skrive og som «ligger i koret», sikkert i samme kirke, en samling dekretaler gikk til en magister Uland, som trolig alt hadde lånt den, og sitt breviar ga han til kannik Jørund, den senere Hamarbiskop og erkebiskop.
Etter sju måneders sykdom døde Torfinn den 8. januar 1285 og ble begravet nær alteret i klosterkirken. Siden moren fortsatt var i live, var han nok relativt ung. Siden han ble gravlagt i utlandet tiltrakk han seg lite oppmerksomhet mens han levde, og han ble snart glemt.
Da den daværende abbeden 60 år etter Torfinns død ville la hans grav jevne med gulvet, ble den åpnet og det strømmet en søt vellukt opp fra den og fylte hele kirken. Dette utløste undersøkelser om hvem dette var, og en gammel munk, Walter de Muda, husket Torfinn og hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate ved graven. Dette priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og hans dødsdag ble feiret av cistercienserne i Belgia og Frankrike.
Det ble fortalt om undre ved hans grav, og helgendyrkingen av ham bredte seg fra Flandern til Norge. Da klosteret senere lå i ruiner, ble det lett etter hans levninger. Disse ble funnet og i 1687 overført til et kloster i Brugge. Dette forteller at hans minne fortsatt ble æret der. Men i 1949, da krypten der skulle åpnes, viste det seg at gravene hadde rast sammen, og biskop Torfinns levninger ikke kunne skjelnes fra de øvrige som var gravlagt i der.
Norske historikere viet Torfinn først oppmerksomhet på 1800-tallet og da det første katolske kapellet på Hamar siden reformasjonen ble innviet i 1924, ble det viet St. Torfinn. Den katolske kirken i Levanger er også oppkalt etter St. Torfinn.
