Fugleedderkopper
| Fugleedderkopper | |||
|---|---|---|---|
 Pterinochilus murinus (fargevariant "Usambra Mountains")
| |||
| Nomenklatur | |||
| Theraphosidae Thorell, 1870 | |||
| Populærnavn | |||
| fugleedderkopper, taranteller | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Edderkoppdyr | ||
| Orden | Edderkopper | ||
| Underorden | Mygalomorphae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | ca. 920, 8 i Europa | ||
| Habitat: | på bakken og i trær | ||
| Utbredelse: | tropisk og subtropisk klima | ||
| Inndelt i | |||
Fugleedderkopper er en familie store, primitive edderkopper, og kan bli på størrelse med en tallerken. De blir ofte kalt taranteller, men den virkelige tarantellaen er en europeisk ulveedderkopp, Lycosa tarantula. Fugleedderkopper tilhører de edderkoppene hvor giftkrokene går vertikalt (Mygalomorphae). Hos de fleste andre edderkopper (Araneomorphae), vender giftklørne horisontalt innover. Det vil si at fugleedderkopper «dolker» sitt bytte i stedet for å «bite» med giftkrokene. Det er kjent over 900 forskjellige fugleedderkopper, men nye arter beskrives stadig. Noen av de største artene blir brukt til mat av enkelte stammer i Sør-Amerika.
Utseende
[rediger | rediger kilde]Store til meget store kraftige, hårete edderkopper, oftest brune på farge, men noen er mer fargerike, enkelte arter kledt med blå hår. Den største, Theraphosa blondi fra Sør-Amerika, er den opptil 28 centimeter lang. Som hos andre mygalomorfe edderkopper er chelicerene store og vendt slik at giftklørne vender bakover i hvile. Når edderkoppen hugger (den biter ikke), bøyer den overkroppen bakover, svinger chelicerene forover og hugger nedover med giftklørne. De åtte øynene er ganske små og sitter samlet i et lite område oppe på forkroppen. Det ene paret av spinnvorter er temmelig lange og stikker ut bak dyret som et par haletråder.
Levevis
[rediger | rediger kilde]Fugleedderkoppene er mest artsrik i fuktige områder som tropisk regnskog, men de finnes også i ørkener. De er nattaktive, om dagen lever de skjult i jordganger, som de forer med silkespinn. Hulen er lukket med et «hengslet lokk». Noen arter lever i trærne. De fleste mygalomorfe edderkopper, sitter i ro og venter på at byttet skal komme til dem. Dette i motsetning er artene i familien Theraphosidae, som er aktive jegere og vandrer rundt på jakt etter byttet.
Navnet «fugleedderkopper» viser til at de største artene av og til kan fange og spise små fugler, men dette skjer sjelden. Vanlige byttedyr er insekter og små frosker, også ganske store slanger kan bli tatt. De store fugleedderkoppene har imponerende kjever og giftklør, men de fleste artene er lite aggressive og heller ikke særlig giftige. Noen kan forsvare seg ved å børste av seg irriterende hår som kan skape problemer om man får dem i øynene.
Hunnene kan bli ganske gamle, trolig så mye som 40 år hos noen arter, mens hannene er mer kortlivede.
Utbredelse
[rediger | rediger kilde]Denne familien er for det meste tropisk, bare noen få arter forekommer utenfor tropiske og subtropiske områder, inkludert det aller sørligste Europa.
Populære kjæledyr
[rediger | rediger kilde]
De fleste av de «tarantellene» som selges i kjæledyrbutikker hører til underfamilien Theraphosinae. Navnet «taranteller» på denne gruppen kan imidlertid være litt misvisende, siden de egentlige tarantellene (Lycosa) fra Sør-Europa hører til familien ulveedderkopper (Lycosidae), som verken er beslektet med eller ligner noe særlig på Theraphosidae.
Mange av artene er forholdsvis lette å holde i terrarier bare det er varmt nok for dem, men de må behandles varsomt, både fordi de kan bite og fordi disse edderkoppene er svært vare for støt, slik at de gjerne dør om man mister dem i bakken. De fores gjerne med sirisser eller kakerlakker. Spesielt store, fargerike eller sjeldne arter er særlig ettertraktet. En god del av de artene som man kan få kjøpt som kjæledyr har ennå ikke blitt formelt beskrevet. For noen arter utgjør kjæledyr-handelen en trussel siden store mengder av disse gjerne forholdsvis sjeldne dyrene blir samlet inn. Den fargerike, mellomamerikanske slekten Brachypelma er derfor fredet og det er ikke lovlig å handle med villfangede eksemplarer av denne slekten. Mange av artene formerer seg godt i fangenskap og det foregår et betydelig oppdrett.
Systematisk inndeling
[rediger | rediger kilde]
- edderkoppdyr, Arachnida
- Ordenen edderkopper, Araneae
- Underordenen Opisthothelae
- Gruppen mygalomorfe edderkopper, Mygalomorphae
- Gruppen Bipectina
- Overfamilien Theraphosoidea
- Familien fugleedderkopper, Theraphosidae
- Underfamilien Acanthopelminae – Sør- og Mellom-Amerika
- Slekten Acanthopelma (F.O.P.-Cambridge, 1897) – 2 arter
- Underfamilien Aviculariinae – Sør-Amerika
- Slekten Avicularia Lamarck, 1818 – 53 arter
- Slekten Ephebopus Simon, 1892 – 5 arter
- Slekten Iridopelma Pocock, 1901 – 3 arter, Brasil
- Slekten Pachistopelma Pocock, 1901 – 2 arter
- Slekten Tapinauchenius Ausserere, 1871 – 9 arter
- Underfamilien Eumenophorinae – Afrika
- Slekten Anoploscelus Pocock, 1897 – 2 arter
- Slekten Batesiella Pocock, 1903 – én art, Kamerun
- Slekten Citharischius Pocock, 1900 – 2 arter
- Slekten Encyocrates Simon, 1892 – én art, Madagaskar
- Slekten Eumenophorus Pocock, 1897 – 2 arter
- Slekten Hysterocrates Simon, 1892 – 19 arter
- Slekten Loxomphalia Simon, 1889 – 1 art
- Slekten Loxoptygus Simon, 1903 – 3 arter, Etiopia
- Slekten Mascaraneus Gallon, 2005 – én art, Mauritius
- Slekten Monocentropus Pocock, 1897 – 3 arter, Madagaskar og Jemen
- Slekten Myostola Simon, 1903 – én art
- Slekten Phoneyusa Karsch, 1884 – 24 arter
- Underfamilien Harpactirinae – Afrika
- Slekten Augacephalus Gallon, 2002 – 2 arter
- Slekten Ceratogyrus Pocock, 1897 – 10 arter
- Slekten Eucratoscelus Pocock, 1898 – 2 arter
- Slekten Harpactira Ausserer, 1871 – 16 arter
- Slekten Harpactirella Purcell, 1902 – 11 arter
- Slekten Idiothele Hewitt, 1919 – én art
- Slekten Pterinochilus Pocock, 1897 – 9 arter
- Slekten Trichognathella Gallon, 2004 – én art
- Underfamilien Ischnocolinae – vidt utbredt
- Slekten Catumiri Guadanucci, 2004 – 4 arter, Sør-Amerika
- Slekten Chaetopelma Ausserer, 1871 – 5 arter, Afrika og Asia. Nær Europa:
- Chaetopelma karlamanni Vollmer, 1997 – Kypros
- Chaetopelma olivaceum (C.L. Koch, 1841) – Kypros
- Slekten Gyuruita Guadanucci m.fl. 2007 – 2 arter, Brasil
- Slekten Hemiercus Simon, 1903 – 5 arter, Sør-Amerika
- Slekten Heterothele Karsch, 1879 – 11 arter, Afrika og Sør-Amerika
- Slekten Ischnocolus Ausserer, 1871 – 18 arter, Europa, Nord-Afrika, India. I Europa:
- Ischnocolus andalusiacus (Simon, 1873) – Spania
- Ischnocolus holosericeus L. Koch, 1871 – Spania
- Ischnocolus triangulifer Ausserer, 1871 – Italia
- Ischnocolus tunetanus Pavesi, 1880 – Sicilia
- Ischnocolus valentinus (Dufour, 1820)- Spania
- Slekten Magulla Simon, 1892 – 4 arter, Brasil
- Slekten Nesiergus Simon, 1903 – 3 arter, Seychellene
- Slekten Oligoxystre Vellard, 1924 – 7 arter, Sør-Amerika
- Slekten Plesiophrictus Pocock, 1899 – 16 arter, India
- Slekten Sickius Soares & Carmaggo, 1948 – én art, Brasil
- Underfamilien Ornithoctoninae – Sørøst-Asia
- Slekten Citharognathus Pocock, 1895 – 2 arter
- Slekten Cyriopagogus Simon, 1887 – 4 arter
- Slekten Haplopelma Simon, 1892 – 10 arter
- Slekten Lampropelma Simon, 1892 – 2 arter
- Slekten Ornithoctonus Pocock, 1892 – 3 arter
- Slekten Phormingochilus Pocock, 1895 – 3 arter
- Underfamilien Poecilotheriinae – India og Sri Lanka
- Slekten Poecilotheria Simon, 1885 – 16 arter
- Underfamilien Selenocosmiinae – Øst-Asia og Australia
- Slekten Chilobrachys Karsch, 1891 – 24 arter
- Slekten Coremiocnemis Simon, 1892 – 3 arter
- Slekten Haplocosmia Schmidt & von Wirth, 1996 – 2 arter
- Slekten Lyrognathus Pocock, 1895 – 6 arter
- Slekten Orphnaecus Simon, 1892 – én art
- Slekten Phlogiellus Pocock, 1897 – 11 arter
- Slekten Psalmopoeus Pocock, 1895 – 12 arter
- Slekten Selenobrachys Schmidt, 1999 – én art
- Slekten Selenocosmia Ausserer, 1871 – 43 arter
- Slekten Selenotholus Hogg, 1902 – én art
- Slekten Selenotypus Pocock, 1895 – én art
- Slekten Yamia Kishida, 1920 – 3 arter
- Underfamilien Selenogyrinae – India og Afrika
- Slekten Annandaliella Hirst, 1909 – 3 arter, India
- Slekten Euphrictus Hirst, 1908 – 2 arter, Afrika
- Slekten Selenogyrus Pocock, 1897 – 5 arter, Afrika
- Underfamilien Stromatopelminae – Vest- og Sentral-Afrika
- Slekten Encyocratella Strand, 1907 – én art
- Slekten Heteroscodra Pocock, 1899 – 2 arter
- Slekten Stromatopelma Karsch, 1881 – 5 arter
- Underfamilien Theraphosinae – Amerika. De fleste artene som holdes som kjæledyr hører til her.
- Slekten Acanthoscurria Ausserer, 1871 – 40 arter
- Slekten Aenigmarachne Schmidt, 2005 – én art
- Slekten Agnostopelma Pérez-Miles & Weinmann, 2010 – 2 arter
- Slekten Ami Pérez-Miles, 2008 – 7 arter
- Slekten Aphonopelma Pocock, 1901 – 90 arter
- Slekten Bonnetina Vol, 2000 – 3 arter
- Slekten Brachypelma Simon, 1891 – 21 arter
- Brachypelma albopilosum Valerio, 1980 – mellomamerikansk art, meget populær som kjæledyr. Skal være funnet i Belgia ifølge Fauna Europaea Web Service, men dette må dreie seg om en introduksjon.
- Slekten Chromatopelma Schmidt, 1995 – én art
- Slekten Citharacanthus Pocock, 1901 – 8 arter
- Slekten Clavopelma Chamberlin, 1940 – én art
- Slekten Crassicrus Reichling & West, 1996 – én art
- Slekten Cubanana Ortiz, 2008 – én art
- Slekten Cyclosternum Ausserer, 1871 – 15 arter
- Slekten Cyriocosmus Simon, 1903 – 14 arter
- Slekten Cyrtopholis Simon, 1892 – 28 arter
- Slekten Euathlus Ausserer, 1875 – 5 arter
- Slekten Eupalaestrus Pocock, 1901 – 4 arter
- Slekten Grammostola Simon, 1892 – 20 arter
- Grammostola rosea, den vanligste arten å holde som terrariedyr
- Slekten Hapalopus Ausserer, 1875 – 8 arter
- Slekten Hapalotremus Simon, 1903 – 6 arter
- Slekten Hemirrhagus Simon, 1903 – 15 arter
- Slekten Homoeomma Ausserer, 1871 – 14 arter
- Slekten Kochiana Fukushima, Nagahama & Bertani, 2008 – én art
- Slekten Lasiodora C.L. Koch, 1850 – 38 arter
- Slekten Lasiodorides Schmidt & Bischoff, 1997 – 4 arter
- Slekten Maraca Pérez-Miles, 2006 – 2 arter
- Slekten Megaphobema Pocock, 1901 – 5 arter
- Slekten Melloleitaoina Gerschman & Schiapelli, 1960 – én art
- Slekten Metriopelma Becker, 1878 – 9 arter
- Slekten Neostenotarsus Pribik & Weinmann, 2004 – én art
- Slekten Nesipelma Schmidt & Kovarik, 1996 – én art
- Slekten Nhandu Lucas, 1983 – 6 arter
- Slekten Ozopachus Simon, 1889 – én art
- Slekten Pamphobeteus Pocock, 1901 – 12 arter
- Slekten Paraphysa Simon, 1892 – 4 arter
- Slekten Phormictopus Pocock, 1901 – 18 arter
- Slekten Plesiopelma Pocock, 1901 – 10 arter
- Slekten Proshapalopus Mello-Leitão, 1923 – 3 arter
- Slekten Pseudhapalopus Strand, 1907 – 2 arter
- Slekten Reversopelma Schmidt, 2001- én art
- Slekten Schismatothele Karsch, 1879 – én art
- Slekten Schizopelma F.O. P.-Cambridge, 1897 – 3 arter
- Slekten Sericopelma Ausserer, 1875 – 12 arter
- Slekten Sphaerobothria Karsch, 1879 – én art
- Slekten Stichoplastoris Rudloff, 1997 – 8 arter
- Slekten Theraphosa Thorell, 1870 – 2 arter
- Theraphosa blondi – verdens største kjente edderkopp
- Slekten Thrixopelma Schmidt, 1994 – 3 arter
- Slekten Tmesiphantes Simon, 1892 – 4 arter
- Slekten Vitalius Lucas, Silva & Bertani, 1993 – 9 arter
- Slekten Xenesthis Simon, 1891 – 3 arter
- Underfamilien Thrigmopoeinae – India
- Slekten Haploclastus Simon, 1892 – 8 arter
- Slekten Thrigmopoeus Pocock, 1899 – 2 arter
- Underfamilien Acanthopelminae – Sør- og Mellom-Amerika
- Familien fugleedderkopper, Theraphosidae
- Overfamilien Theraphosoidea
- Gruppen Bipectina
- Gruppen mygalomorfe edderkopper, Mygalomorphae
- Underordenen Opisthothelae
- Ordenen edderkopper, Araneae
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Fugleedderkopper i Encyclopedia of Life
- (en) Fugleedderkopper i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Fugleedderkopper hos Fauna Europaea
- (en) Fugleedderkopper hos Fossilworks
- (en) Fugleedderkopper hos ITIS
- (en) Fugleedderkopper hos NCBI
- (en) Kategori:Theraphosidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Theraphosidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Theraphosidae – detaljert informasjon på Wikispecies
