Hopp til innhold

The Drifters

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Drifters
Utmerkelser
6 oppføringer
Grammy Hall of Fame Award (1997)
Grammy Hall of Fame Award (1998) (vinner: Clyde McPhatter)
Grammy Hall of Fame Award (2000)
Grammy Hall of Fame Award (2013)
Grammy Hall of Fame Award (2012)
Rock and Roll Hall of Fame (1988)[1]
OpphavNew York, USA (1953)
Musikalsk karriere
SjangerDoo-wop,[2] rhythm and blues, soulmusikk, popmusikk[3]
Aktive år1953–
PlateselskapAtlantic Records, Bell Records, Warner Music Group
Nettstedhttp://www.thedrifters.co.uk/
IMDbIMDb
Medlemmer
Clyde McPhatter, Johnny Terry, Johnny Moore, Bill Pinkney, Ben E. King, Rudy Lewis, Bobby Hendricks, Jimmy Lewis, Louis Price
The Drifters på Commons

The Drifters er ei vokalgruppe fra USA innen sjangeren doo-wop/rhythm and blues. Gruppa blei stifta i 1953 av sangeren Clyde McPhatter, som imidlertid bare var med i et par år. Gruppa var mest populær i tida fram til tidlig på 1960-tallet. Sammensetninga har variert sterkt, og mer enn femti sangere har deltatt.[4] I tillegg til dette kommer medlemmene i ei rekke grupper stifta av tidligere Drifters-medlemmer, noe som har ført til tallrike rettssaker om rettighetene til navnet.

To utgaver av The Drifters er blitt innvotert i Vocal Group Hall of Fame, den opprinnelige gruppa og en seinere versjon omtalt som Ben E. King and The Drifters.[5][6] Da The Drifters i 1988 ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame, blei fire medlemmer av den originale gruppa, to fra King-gruppa og en fra en seinere utgave omtalt i begrunnelsen.[7]

Den opprinnelige Drifters-gruppa

[rediger | rediger kilde]

Historia til The Drifters starta da Ahmet Ertegün i Atlantic Records i mai 1953 gjorde avtale med Clyde McPhatter om å starte ei ny gruppe. Tanken var å blande gospeltradisjonen med tidas populærmusikk. I et første forsøk deltok fire medlemmer av Mount Lebanon Singers, ei gospelgruppe McPhatter tidligere hadde vært med i: William «Chick» Anderson, David Baldwin, James «Wrinkle» Johnson og David «Little Dave» Baughan. Ei plateinnspilling i juni gjorde det klart for McPhatter og plateselskapet at dette fungerte dårlig.[8]

De prøvde nå med ei annen gruppe gospelsangere: Gerhart Thrasher, Andrew Thrasher, Bill Pinkney, Willie Ferbee og gitaristen Walter Adams. Disse spilte inn «Money Honey», som blei en stor hit og bidro til å gjøre The Drifters til et kjent navn.[8][9]

Ferbee måtte slutte etter kort tid på grunn av en ulykke. Han blei ikke erstatta. Da gitaristen Adams døde, blei han erstatta av Jimmy Oliver. Med denne nye besetninga hadde gruppa en rekke hitlåter, som «Such a Night», «Honey Love», «Bip Bam», «White Christmas» og «What'cha Gonna Do».[8]

The Drifters var organisert som et firma, eid dels av McPhatter, dels av manageren George Treadwell. Det var firmaet som fikk plate- og konsertinntektene, mens de øvrige medlemmene var (tidvis svært dårlig) lønna ansatte. I mai 1954 måtte McPhatter inn til militærtjeneste. Han solgte da sin andel til Treadwell, som blei eneeier, uten at seinere musikere var sikra en rimelig andel av inntektene. Dette faktumet er omtalt som en viktig grunn til at The Drifters har hatt så hyppige skifter av mannskap.[10]

The Drifters i 1957

McPhatter blei erstatta først av David Baughan, og kort tid etter tidvis av Johnny Moore (som skulle bli det gruppemedlemmet som var med lengst). Besetninga med Moore hadde høsten 1955 og den påfølgende vinteren flere slagere, som «Adorable», «Steamboat» og «Ruby Baby».[8][11]

Da Bill Pinkney (på vegne av gruppa) i 1956 bad om høyere lønn, fikk han sparken av Treadwell. Andrew Thrasher forlot da også gruppa. De blei erstatta av Tommy Evans og Charlie Hughes. I 1957 hadde gruppa hiten «Fools Fall in Love».[8][11]

Da Moore og Hughes blei innkalt til militærtjeneste, kom Bobby Hendricks og Jimmy Milner inn. Våren 1958 bestod The Drifters da av Bobby Hendricks, Gerhart Thrasher, Jimmy Millender, Tommy Evans og Jimmy Oliver. De fikk en 58.-plass på Billboard med «Drip Drop».[11] Populariteten var altså synkende. Gruppa hadde fortsatt mange oppdrag, men de opptrådte mest på klubber og som støtteband på større konserter. Hendricks og Oliver var på veg ut. De øvrige medlemmene gjentok kravet om høyere lønn. Under en opptreden kom det til slåssing med en lokal arrangør, noe som endte med at Treadwell gav heile gruppa sparken.[12][8]

Dette kan sees på som begynnelsen på tida med flere Drifters-grupper.

Bill Pinkney's Original Drifters

[rediger | rediger kilde]

Enda om det altså var Treadwell som eide merkenavnet «Drifters», følte flere av de opprinnelige medlemmene at det var de som egentlig var gruppa. Dette førte etter hvert til flere utgaver av The Drifters. Først ute var Bill Pinkney, som danna The Original Drifters sammen med brødrene Trasher og David Baughan. De hadde sine første plateinnspillinger i 1959, men da under navnet Harmony Grits. Også denne gruppa hadde utover på 1960-tallet skiftende besetninger (både originale Drifters-medlemmer og nye sangere) og varierende størrelse, men fikk ingen stor suksess. I 1968 var Pinkney, Gerhart Thrasher, Bobby Lee Hollis, Bobby Hendricks og Billy Stewart med.[13]

Pinkney fikk dette året et problem: Han hadde planlagt en Europa-turné, men flere av de andre medlemmene av gruppa ville trekke seg ut. Pinkney gjorde da avtale med ei annen gruppe, The Teals (Benny Anderson, George Wallace, Albert Fortson og Mark Williams), om at de skulle delta på turneen. Da de kom tilbake til USA, fortsatte Teals å opptre som The Original Drifters, og de spilte også inn ei plate under dette navnet. Pinkney gikk til sak, og i 1981 fikk han eneretten til å bruke navnet.[13]

Pinkneys gruppe fortsatte, men – som vanlig – med sterkt skiftende besetning. I 1979 bestod gruppa av Pinkney, Andrew Lawyer, Chuck Cockerham, Harriel Jackson og Tony Cook. Med varierende deltakere fortsatte The Original Drifters å spille inn plater og holde konserter utover 1980- og 1990-tallet. De var svært populære i USAs sørlige stater med en musikkstil som gjerne går under betegnelsen «beach music». De har også utgitt ei plate under navnet The Gospel Drifters.[13][14]

Pinkney sjøl var fortsatt aktiv med gruppa da han døde i 2007, 81 år gammel.[13] Andre medlemmer har fortsatt å turnere.[15]

Det nye Drifters

[rediger | rediger kilde]
The Drifters i 1961

Treadwell hadde altså rettighetene til Drifters-navnet. Da han våren 1958 gav samtlige medlemmer i gruppa sparken, var det problem at den hadde nærmere et år med kontraktfesta avtaler foran seg. Løsninga lå i gruppa The Crowns (tidligere The Five Crowns), som fikk tilbud om å overta som The Drifters. Frontfigur her var tenoren Benjamin Earl Nelson, seinere bedre kjent som Ben E. King. Øvrige sangere var Charlie Thomas, Doc Green og Elsbeary Hobbs. Den siste av de fem «kronene», James «Poppa» Clark, fikk ikke være med på grunn av alkoholproblemer.[16]

Gruppa, som altså ikke hadde noen forbindelse med originalen, var på turne i nesten et år før første plateinnspilling. Men så tok det løs, og de fikk ei rekke slagere.[16] «There Goes My Baby» er blitt sagt å være den første kommersielle rock-and-roll-innspillinga med backing av et strykeorkester.[17] (Sangen er nummer 196 i bladet Rolling Stones liste over tidenes 500 beste sanger.)[18] Seinere kom «Dance With Me» og «This Magic Moment». «Save the Last Dance for Me» fikk topplassering på listene i USA og blei nummer 2 i Storbritannia. En siste hit i denne runden var «I Count The Tears».[11]

Igjen kom en periode med raske mannskapsskifter. Lover Patterson (som hadde vært manager for The Crowns) røyk uklar med George Treadwell. Patterson hadde fortsatt kontrakt med King, som blei nekta å turnere med Drifters. King var med på en del plateinnspillinger, mens Johnny Lee Williams var med på turneene. Da King fikk avslag på en forespørsel til Treadwell om en større andel av royalty-innbetalingene, forlot han i 1960 Drifters til fordel for en suksessrik solokarriere. Williams takka også for seg, og som ny sanger kom Rudy Lewis inn. Han sang blant annet på «Some Kind Of Wonderful», «Please Stay» og «On Broadway».[16][11]

Da Hobbs blei innkalt i militæret, blei han etter hvert erstatta av Tommy Evans, som hadde vært med i Drifters første periode. Green slutta i 1962, og inn kom Eugene Pearson. Evans forlot gruppa igjen i 1963, og han blei da erstatta av Johnny Terry, som opprinnelig hadde sunget med James Brown i The Famous Flames. Johnny Moore kom tilbake etter endt militærtjeneste og et mindre vellykka forsøk på solokarriere.[16]

21. mai dette året skulle Drifters spille inn «Under the Boardwalk». Rudy Lewis døde natta før, og Johnny Moore overtok da som førstesanger. Sangen blei gruppas siste store hit. De påfølgende åra var det stadige utskiftinger i sammensetninga, og rundt 1970–71 var det slutt på denne versjonen av The Drifters.[16][11]

Denne «utgaven» av gruppa blei innvalgt i Vocal Group Hall of Fame i 2000 som Ben E. King and the Drifters. Dette var ei ære som i hovedsak må tilskrives King, noe som kan sees av at mesteparten av begrunnelsen dreier seg om gruppa ham (inkludert solokarrieren).[19]

Perioden i England

[rediger | rediger kilde]

Da manager George Treadwell døde i 1967, tok kona Faye over styringa av The Drifters. I 1972 organiserte hun så Johnny Moore flytta til England og reetablerte gruppa der. Sammensetninga var som før ustabil, men de første åra oppnådde den likevel flere gode listeplasseringer i sitt nye hjemland, blant annet med «Like Sister & Brother», «Kissing in the Back Row of the Movies», «There Goes My First Love» og «You're More Than a Number in My Little Red Book». I tillegg til Moore var Butch Leake, Grant Kitchings og Bill Fredericks sentrale medlemmer i denne perioden. Musikken var nå mer disko-prega.[20][21][22]

Alle disse fire var imidlertid ute av gruppa i lengre eller kortere perioder på 1970-, 1980- og 1990-tallet. Andre var inne som erstatninger, blant annet den tidligere førstesangeren Ben E. King. Moore var med det meste av tida fram til midten av 1990-tallet. Han døde i 1998.[23]

I 2001 trakk Faye Treadwell seg tilbake og forlot Storbritannia. Dattera Tina overtok da rettighetene.[24] Noen av medlemmene fortsatte som The Drifters i England, men i 2008 fikk Tina Treadwell rettslig bekrefta sin eiendomsrett til navnet. Treadwell-familien kontrollerer fortsatt gruppa, nå med et britisk selskap, Prism Music Group Ltd. Etter denne avgjørelsen opptrådte gruppa med ei heilt ny besetning: Steve V. King, Maurice Cannon, Michael Williams og Damian Charles.[25]

Andre Drifters-grupper

[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1970-tallet arrangerte manageren Larry Marshak ei gjenforening av en tidlig gruppevariant: Doc Green, Charlie Thomas og Elsbeary Hobbs, og lanserte dem under navnet The Drifters. Dette førte til en rad rettssaker med Treadwells. På et tidspunkt fikk Marshak registrert gruppas navn som varemerke. Dette blei seinere trukket tilbake, og Treadwell fikk eneretten til navnet. Marshak-gruppa fortsatte imidlertid å opptre, blant annet i Las Vegas under navn som The Elsbeary Hobbs Drifters. Dette førte til nye stridigheter og at Marshak blei dømt for forakt for retten.[26]

Rick Sheppard, som var med i gruppa fra 1966 til utpå 1970-tallet, driver Rick Sheppard's Drifters og har fått registrert Drifters som varemerke i Canada. Han er dermed den eneste som kan bruke navnet der.[27] Det har i tillegg vært tallrike andre grupper som har kalt seg The Drifters eller har hatt et navn som spiller på Drifters' berømmelse.[28] En av dem som driver ei slik gruppe er Ronn David McPhatter, sønnen til Clyde McPhatter, den opprinnelige førstesangeren.[29]

Treadwell har – i tillegg til besetninga fra 2008 – operert med gruppa The Drifters Legends, som blant annet har bestått av de tidligere medlemmene Bobby Hendricks, Butch Leake og Joe Blunt.[30]

Diskografi i utvalg

[rediger | rediger kilde]

Tabellen nedafor viser et utvalg av The Drifters' singel-låter. Utvalget er begrensa til sanger som har oppnådd plassering som nummer 10 eller bedre på minst en av de tre oppgitte listene.[31]

År Sang Hovedsanger Listeplassering
Billboard Hot 100 Billboard R&B-liste England
1954–55 «White Christmas» Bill Pinkney og Clyde McPhatter 80 5
1955 «Whatcha Gonna Do» Clyde McPhatter 2
1955 «Adorable» Johnny Moore 1
1955–56 «Steamboat» Bill Pinkney 5
1956 «Ruby Baby» Johnny Moore 10
1957 «Fools Fall in Love» Johnny Moore 69 10
1959 «There Goes My Baby» Ben E. King 2 1
1959 «(If You Cry) True Love, True Love» Johnny Lee Williams 33 5
1959 «Dance With Me» Ben E. King 15 2 17
1960 «This Magic Moment» Ben E. King 16 4
1960 «Lonely Winds» Ben E. King 54 9
1960 «Save The Last Dance For Me» Ben E. King 1 1 2
1960–61 «I Count the Tears» Ben E. King 17 6 28
1961 «Some Kind of Wonderful» Rudy Lewis 32 6
1961 «Sweets for My Sweet» Charlie Thomas 16 10
1962–63 «Up on the Roof» Rudy Lewis 5 4
1963 «On Broadway» Rudy Lewis 9 7
1964 «Under the Boardwalk» Johnny Moore 4 4 45
1964 «Saturday Night at the Movies» Johnny Moore 18 18 3
1965 «At the Club» Johnny Moore 43 10 35
1973 «Like Sister and Brother» 7
1974 «Kissin' in the Back Row of the Movies» Johnny Moore 83 2
1974 «Down on the Beach Tonight» Johnny Moore 7
1975 «There Goes My First Love» Johnny Moore 3
1975 «Can I Take You Home Little Girl» Johnny Moore 10
1976 «You're More than a Number in My Little Red Book» Johnny Moore 5

The Drifters har hatt to låter inne på den norske VG-lista:[32]

  • «Save The Last Dance For Me», 10 uker i 1960–61 med en tredjeplass som beste plassering
  • «When My Little Girl Is Smiling», 4 uker i 1962 med en åttendeplass som beste plassering

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID drifters[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://www.singers.com/doowop/doowopchristmas/.
  3. ^ http://www.reuters.com/article/2007/03/12/us-drifters-idUSL1231780620070312.
  4. ^ «There have been more than 53 changes in the line-up of The Drifters in 53 years.» «Battle For The Drifters», på nettstedet Top40-charts.com 14. desember 2006; besøkt 10. mars 2016.
  5. ^ Omtale av første innvotering Arkivert 31. oktober 2013 hos Wayback Machine. (1998) på nettstedet til Vocal Group Hall of Fame; besøkt 10. mars 2016.
  6. ^ Omtale av andre innvotering Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. (2000) på nettstedet til Vocal Group Hall of Fame; besøkt 10. mars 2016.
  7. ^ «The Hall of Fame inductees span the group’s history: McPhatter, Ben E. King, Rudy Lewis, Johnny Moore, Bill Pinkney, Gerhart Thrasher and Charlie Thomas.» Omtale
  8. ^ a b c d e f Marv Goldberg: «The Drifters (The Early Years)», på nettstedet Marv Goldberg's R&B Notebooks, besøkt 4. mars 2016.
  9. ^ «The Billboard 1954 Disk Jockey Poll», i Billboard 13. november 1954, side 96.
  10. ^ Mark Lundquist: «The Story of The Drifters», på nettstedet Marklundquist.com; besøkt 10. mars 2016.
  11. ^ a b c d e f The Drifters' plasseringer på Billboards lister, på nettstedet Allmusic.com; besøkt 5. mars 2016.
  12. ^ Mark Lundquist: «The Story of The Drifters», på nettstedet Marklundquist.com; besøkt 10. mars 2016.
  13. ^ a b c d Marv Goldberg: «The Original Drifters», på nettstedet Marv Goldberg's R&B Notebooks, besøkt 5. mars 2016.
  14. ^ «Bill Pinkney’s Partial Discography», på nettstedet Originaldrifters.com; besøkt 10. mars 2016.
  15. ^ Nettstedet Originaldrifters.com er oppdatert 8. mars 2015 med opplysninger om en planlagt minnekonsert på Pinkneys 90-årsdag samme høst; besøkt 10. mars 2016.
  16. ^ a b c d e Marv Goldberg: «The Later Drifters», på nettstedet Marv Goldberg's R&B Notebooks, besøkt 5. mars 2016.
  17. ^ Oppslag om The Drifters i Jan Sneum: Politikens rock-leksikon – Udenlandsk rock gennem 40 år, Politikens Forlag 1992, side 162 f. Marv Goldberg modifiserer dette utsagnet noe; både The Orioles og The Platters hadde brukt strykere før, men det var Drifters som starta en trend.
  18. ^ «500 Greatest Songs of All Time», i Rolling Stone 26. mai 2011; besøkt 10. mars 2016. Også sangene «Save The Last Dance For Me» (nr. 184) og «Under The Boardwalk» (nr. 489) finnes på denne lista. På bladets liste fra samme år over de 100 største artistene Arkivert 21. november 2017 hos Wayback Machine. er The Drifters nummer 81.
  19. ^ Omtale Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. på nettstedet til Vocal Group Hall of Fame; besøkt 10. april 2016.
  20. ^ Artikkel om The Drifters i Jay Warner: American Singing Groups. A History from 1940s to Today, Hal Leonard Corporation 2006, ISBN 9780634099786, side 166.
  21. ^ The Drifters plasseringer på britiske hitlister, på nettstedet Officialcharts.com; besøkt 7. mars 2016.
  22. ^ Lee Hildebrand: «The Drifters – Biography», på nettstedet Amoeba.com; besøkt 9. mars 2016.
  23. ^ Chuck Miller: «The Drifters: A Legacy of Harmony», opprinnelig publisert i tidsskriftet Goldmine i 2000, seinere på nettstedet Timesunion.com 3. januar 2016; besøkt 9. mars 2016.
  24. ^ Richard Williams: «Faye Treadwell obituary», nekrolog i The Guardian 14. juni 2011; besøkt 9. mars 2016.
  25. ^ «The Drifters settle out of court» Arkivert 11. mars 2016 hos Wayback Machine., på nettstedet Thepublicityconnection.com 8. juli 2008; besøkt 10. mars 2016.
  26. ^ Anni Youderian: «Promoter Violated Ban on Marketing 'The Drifters'» Arkivert 11. mars 2016 hos Wayback Machine., i Courthouse News Service 7. juli 2009; besøkt 11. mars 2016.
  27. ^ Varemerkeopplysninger Arkivert 11. mars 2016 hos Wayback Machine. for Canada på nettstedet til Canadian Intellectual Property Office; besøkt 11. mars 2016.
  28. ^ Artikkel om The Drifters i Jay Warner: American Singing Groups. A History from 1940s to Today, Hal Leonard Corporation 2006, ISBN 9780634099786, side 165 f.
  29. ^ Nettsted Arkivert 30. september 2015 hos Wayback Machine. for Clyde McPhatters' Drifters; besøkt 11. mars 2016.
  30. ^ Oppslag Arkivert 23. juni 2012 hos Wayback Machine. på det britiske nettstedet Thedrifters.co.uk, arkivert på [web.archive.org/web/20120623171953/«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. juni 2012. Besøkt 12. juni 2009.  Wayback Machine] 23. juni 2012.
  31. ^ Kilde for listeplasseringene er nettstedene Allmusic.com for Billboard og Officialcharts.com for britiske lister; begge besøkt 9. mars 2016. Opplysningene om hovedsanger er stort sett fra Marv Goldbergs historiske oversikter, se andre noter for kilde. Årstall avviker i noen tilfeller hos Goldberg og Allmusic.com. Dette skyldes sannsynligvis at Goldberg opererer med utgivelsesår, mens listeplasseringa kan skje året etter. Et par sanger har vært inne på britiske lister flere ganger.
  32. ^ The Drifters på VG-lista; besøkt 9. mars 2016.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Drifters&oldid=24749863»