Hopp til innhold

Terry Bradshaw

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Terry Bradshaw
Nr. 12
Posisjon: quarterback
Informasjon
Født: 2. september 1948[1][2][3][4] (76 år)
Fødested: Shreveport
Høyde: 191 centimeter Vekt: 98 kg
Karriereinformasjon
High School: Woodlawn
(Shreveport, Louisiana)
College: Louisiana Tech
NFLs draft: 1970 / Runde: 1 / Pick 1
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     3 901
Fullførte pasninger     2 025
Pasningsprosent     51,9 %
TD–INT     212–210
Pasningsyards     27 989
Passer rating     70,9
Yards på løp     2 257
Touchdowns på løp     32
Spillerstatistikk på PFR

Terry Paxton Bradshaw (født 2. september 1948 i Shreveport i Louisiana) er en amerikansk tidligere amerikansk fotballspiller som spilte quarterback i National Football League (NFL). Siden 1994 har han vært ekspert og vert for Fox NFL Sunday. Bradshaw er også en skuespiller med flere roller i TV-serier og filmer, mest merkbart i filmen Failure to Launch. Han spilte for Pittsburgh Steelers i 14 sesonger, vant fire Super Bowl-titler i løpet av seks år (1974, 1975, 1978 og 1979), ble den første quarterbacken til å vinne tre og fire Super Bowls, og ledet Steelers til åtte divisjonstitler i AFC Central. Han ble innlememt i Pro Football Hall of Fame i 1989, det første året han var gyldig. Bradshaw ble innlemmet i College Football Hall of Fame i 1996.

Bradshaw er kjent for å ha hatt en av de sterkeste kastearmene i NFLs historie. Han valgte også selv plays gjennom hele sin karriere.[5] Hans fysiske evner og lederskap spilte en stor rolle i Steelers' historie. I løpet av sin krariere hadde han kun syv kamper med 300 pasningsyards, men tre av dem var i sluttspillkamper, og to av dem i Super Bowls. Han spilte bra i alle sine Super Bowls, og i løpet av fire Super Bowls hadde han 932 yards og ni touchdowns, begge Super Bowl-rekorder da han pensjonerte seg. I løpet av 19 sluttspillkamper fullførte han 261 pasninger for 3 833 yards.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Bradshaw ble født i Shreveport i Louisiana. Faren William Marvin "Bill" Bradshaw (1927–2014), som kom fra Sparta i Tennessee, var en veteran fra United States Navy, tidligere Vice President of Manufacturing i Riley Beaird Company i Shreveport, og en sørstatsbaptist.[6] Terrys mor, Novis (f. Gay; 1929),[7][8] var en av fem unger til Cliffod og Lula Gay i Red River Parish i Louisiana. Han har en storebror, Gary, og en lillebror, Craig.

Arbeidsmoralen i Bradshaw-huset stod sterkt. I hans tidlige barndom bodde familien i Camanche, hvor han først satte målet om å spille amerikansk fotball på profesjonelt nivå.[9] Som tenåring flyttet Bradshaw og familien tilbake til Shreveport.[10] Her gikk han på Woodlawn High School, hvor han spilte under assistenttrener A.L. Williams og ledet Knights til kampen for delstatstittelen på AAA-nivået i 1965, men tapte der 12–9 mot Sulphur Golden Tornadoes. Mens han gikk på Woodlawn satte han en nasjonal rekord i spydkast på 245 fot (74,68 m);[11] hans prestasjoner vant ham en plass i en artikkel, Faces in the Crowd, i Sports Illustrated.[12] Bradshaws etterfølger som Woodlawns startende quarterback var en annen fremtidig NFL-spiller, Buffalo Bills' Joe Ferguson. Bradshaws Steelers skulle ende opp med å slå Fergusons Bills i divisjonsrunden i 1974.

Bradshaw i 1967

Karriere i college

[rediger | rediger kilde]

Bradshaw bestemte seg for å gå på Louisiana Tech University i Ruston. Han er medlem av Tau Kappa Epsilon fraternity. Fra begynnelsen av var han nummer to på dybdekartet bak quarterback Phil "Roxie" Robertson, som senere skulle bli kjent som oppfinneren av Duck Commanders duck call og TV-personlighet på A&E-programmet Duck Dynasty.[13][14]

Da han ankom Tech i 1966 skapte Bradshaw oppstyr i media fordi han hadde blitt en fotballsensasjon i Shreveport.[15][16] Robertson var et år eldre enn Bradshaw og var starter i to sesonger, i 1966 og 1967, før han valgte å ikke spille i 1968.[17] Som Robertson selv sa: «I'm going for the ducks, you [Terry] can go for the bucks.»[18]

I 1969 så de fleste profesjonelle speidere på Bradshaw som den beste spilleren i college football i hele landet. Som junior sanket han 2 890 yards, var rangert som #1 i NCAA, og ledet laget til et sesongresultat på 9–2 og en 33–13 seier over Akron i Rice Bowl. Som senior hadde han 2 314 yards, #3 i NCAA, og ledet laget til et sesongresultat på 8–2. Hans lavere statistikker skyldtes i hovedsak at laget kun spilte ti kamper det året, og i flere kamper ble han benket i andre halvdel fordi laget hadde en såpass stor ledelse at de ikke ville risikere skader.

Da Bradshaw ble uteksaminert holdt han omtrent alle pasningsrekordene ved Louisiana Tech. I 1984 ble han innlemmet i det første året av Louisiana Tech Sports Hall of Fames eksistens.[11] Fire år senere ble han også innlemmet i delstaten Louisianas Sports Hall of Fame.[11]

Karriere i NFL

[rediger | rediger kilde]

Pittsburgh Steelers

[rediger | rediger kilde]

I NFLs draft i 1970 ble Bradshaw plukket ut først, av Pittsburgh Steelers. Steelers fikk første pick i draftet etter å ha vunnet et myntkast med Chicago Bears da begge lagene hadde avsluttet 1969-sesongen 1–13.[19] På tiden ble Bradshaw sett på som første pick i draftet av alle lagene.

Bradshaw ble kampstarter i sin andre sesong etter å ha delt spilletid med Terry Hanratty som nykommer. I hans første par sekunder var den 6 fot 3 tommer (191 cm), 215 pund (98 kg) quarterbacken uberegnelig. Han kastet mange interceptions (i løpet av sin karriere kastet han 210) og ble av media ofte mobbet for å komme fra "landet" og være lite intelligent.[10][20]

Bradshaws uniform i Pro Football Hall of Fame

Bradshaw trengte flere sesonger før han vente seg til NFL, men ledet eventuelt Steelers til åtte AFC Central-titler og fire Super Bowl-titler. Pittsburgh Steelers i den perioden hadde «Steel Curtain»-forsvaret og hadde et sterkt angrep på bakken med Franco Harris og Rocky Bleier, men Bradshaws sterke kastearm gav dem også muligheten for dype pasninger, som tvang motstandernes forsvar til å spille løst. I 1972 kastet han «Immaculate Reception»-pasningen til Franco Harris for å slå Raiders i divisjonsrunden av sluttspillet, som skulle ende opp med å bli ett av de mest kjente plays i ligaens historie.

Bradshaw mistet midlertidig starterposisjonen til Joe Gilliam i 1974, men tok den tilbake i løpet av seriespillet. I AFC Championship Game 1974 mot Oakland Raiders gav Steelers en 24–13 seier med en touchdownpasning til Lynn Swann i fjerde kvarter. Da Steelers slo Minnesota Vikings 16–6 i Super Bowl IX fullførte Bradshaw 9 av 14 pasninger, og sikret Steelers' første Super Bowl-seier med en touchdownpasning i fjerde kvarter.

I Super Bowl X etter 1975-sesongen, kastet Bradshaw for 209 yards, for det meste til Swann, da Steelers slo Dallas Cowboys 21–17. Med en 64-yard touchdownpasning til Swann i fjerde kvarter, som han fikk kastet et tiendedels sekund før han ble taklet av defensive tackle Larry Cole, ble av NFL Films utpekt til «Greatest Throw of All Time».

Nakke- og håndleddsskader i 1976 førte til at Bradshaw gikk glipp av fire kamper. Han var solid i en 40–14 seier over Baltimore Colts, hvor han fullførte 14 av 18 pasninger for 264 yards og tre touchdowns, men Steelers' håp om et tredje Super Bowl på rad ble knust da både Franco Harris og Rocky Bleier, lagets beste på bakken, ble skadet i seieren over Colts. Steelers endte opp med å tape mot Oakland Raiders, 24–7, i AFC Championship-kampen. Jack Lambert sa at Steelers-laget fra 1976 var det beste laget han noensinne hadde vært en del av, inkludert de fire Super Bowl-lagene han spilte for.

Bradshaw hadde sin beste sesong i 1978, da han ble utpekt til NFLs Most Valuable Player av Associated Press etter en sesong hvor han fullførte 207 a 368 pasninger for 2 915 yards og ledet ligaen med 28 touchdownpasninger. Han ble utpekt til All-Pro og All-AFC det året, til tross for at han kastet 20 interceptions.

Før Super Bowl XIII, en omkamp mellom Steelers og Cowboys, sa Cowboys' linebacker Thomas "Hollywood" Henderson om Bradshaw at, «He couldn't spell 'Cat' if you spotted him the 'c' and the 'a'.»[21] Bradshaw fikk hevn ved å bli utpekt til Super Bowl MVP, etter å ha fullført 17 av 30 pasninger for 318 yards, da en rekord, og fire touchdowns i en 35–31 seier. I senere år har Bradshaw spøkt med mobbingen ved å si «it's football, not rocket science.»

Bradshaw ble utpekt til Super Bowl MVP for andre år på rad i 1979 etter Super Bowl XIV. Han hadde 309 pasningsyards og to touchdowns i en 31–19 seier over Los Angeles Rams. Tidlig i fjerde kvarter, da Pittsburgh lå under 19–17, tok Bradshaw igjen til lange pasninger for å sikre en seier: en 73-yard touchdown til John Stallworth. Det året delte Bradshaw Sports Illustrateds Sportsman of the Year-tittel med Willie Stargell, som hadde vunnet World Series med Pittsburgh Pirates samme år.

Bradshaw med Steelers i 1982

Etter å ha gått glipp av sluttspillet to år på rad spilte Bradshaw med smerter—han trengte en injeksjon av kortison før hver kamp på grunn av en albueskade han pådro seg i treningsleir—i 1982-sesongen, som var forkortet på grunn av streik. Han klarte allikevel å dele førsteplassen for flest touchdownpasninger i ligaen med 17. I et 31–28 tap mot San Diego Chargers i sluttspillet, som skulle ende opp med å bli Bradshaws siste sluttspillkamp, fullførte han 28 av 39 pasninger for 325 yards, to touchdowns og to interceptions.

Etter å ha operert albuen i offseason stod Bradshaw på sidelinjen gjennom de 14 første kampene i 1983-sesongen. Den 10. desember 1983, i en kamp mot New York Jets, kjente han et popp i albuen da han kastet sin siste pasning, en 10-yard touchdownpasning til Calvin Sweeney i andre kvarter av kampen, som endte 34–7 for Steelers. Bradshaw forlot senere kampen, og skulle aldri spille en kamp igjen. De to touchdownpasningene Bradshaw kastet i det som skulle bli den siste NFL-kampen i Shea Stadium (og siste i New York by til dags dato) lot ham avslutte karrieren med to mer touchdowns (212) enn interceptions (210).

Bradshaws pensjonering kom som en overrasknde for noen,[22] og fremstod som uplanlagt for Steelers.[23] Før Bradshaw fikk problemer med albuen hadde laget valgt å stå over Pitt quarterback Dan Marino i NFLs draft i 1983 som Bradshaws etterkommer tildels fordi hovedtrener Chuck Noll ønsket å bygge om forsvaret og, ifølge Bill Hillgrove, fordi Rooney-familien ville ikke at Marino skulle bli utsatt for såpass mye press i sin egen hjemby, og at han heller trengte å oppleve livet utenfor Oakland, hvor Marino vokste opp.[23] Spilleren Steelers draftet isteden (Gabriel Rivera) spilte kun seks kamper før han ble lam fra halsen etter en fyllekjøringsulykke. Marinos suksess med Miami Dolphins gjorde at Art Rooney daglig påminte sønnen sin om at laget «should've drafted Marino.»"[23] Avgjørelsen gjorde også at laget slet med quarterbacks i en lang periode: selv om laget eventuelt ble en konkurrent for Super Bowl-tittelen etter gjenoppbyggingen på midten av 1980-tallet, fant ikke laget en konsistent quarterback før Ben Roethlisberger i 2004.

Selv om Steelers aldri offisielt pensjonerte Bradshaws nummer 12, har de heller ikke brukt nummeret siden han pensjonerte seg, og det er underforstått at ingen kommer til å bruke nummeret igjen.[24]

Etter spillerkarrieren

[rediger | rediger kilde]
Bradshaws byste i Pro Football Hall of Fame.

Bradshaw ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1989.[25]

I juli 1997 var det Bradshaw som presenterte Mike Webster, som spilte center for ham da Steelers vant Super Bowls XIII og XIV, da han ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

Til tross for at Steelers var ett av lagene i kampen, deltok ikke Bradshaw i feiringene for tidligere Super Bowl MVPs før Super Bowl XL i Detroit i 2006. Ifølge rapporter hadde Bradshaw (sammen med trippel MVP og hans nære venn Joe Montana) bedt om en garanti på $100 000 for hans oppmøte i Super Bowl MVP-paraden. NFL kunne ikke garantere at de kom til å tjene såpass, og sa nei. En representant for Bradshaw har siden nektet for at dette var sannheten. Etter en opptreden på The Tonight Show with Jay Leno (6. februar 2006) sa Bradshaw at den eneste grunnen til at han ikke deltok var at han tilbragte tid med familien, at han hatet store folkemengder og mediasirkuset rundt Super Bowl, og at de eneste gangen han kom til å være tilstede for et Super Bowl var når Fox dekket kampen (det var ABC som dekket Super Bowl XL), men han deltok i flere pressekonferanser i Detroit noen dager tidligere. Bradshaw sa også at penger ikke var et problem.

I april 2006 donerte Bradshaw sine fire Super Bowl-ringer, College Football Hall of Fame-ring, Pro Football Hall of Fame-ring, Hall of Fame-byste, fire miniatyrversjoner av Super Bowl-troféet samt en hjelm og en trøye fra en av hans Super Bowl-seiere til Louisiana Tech.[26]

Under en Monday Night Football den 5. november 2007 aksepterte Bradshaw sammen med tidligere lagkamerater, inkludert Franco Harris og Joe Greene, sine posisjoner i Pittsburgh Steelers 75th Anniversary All-Time Team.

TV-karriere

[rediger | rediger kilde]
Bradshaw intervjuer Jared Goff etter NFC Championship Game 2018.

Bradshaw pensjonerte seg fra amerikansk fotball 24. juli 1984,[22] og signerte snarlig en TV-kontrakt med CBS for å bli en ekspert på panelet i 1984, hvor han og hovedkommentator Verne Lundquist hadde de høyest rangerte programmene ifølge Nielsen ratings. Før han tok en fulltidsstilling med dem var han en gjestekommentator for CBS Sports' sluttspillsendinger for NFC fra 1980 til 1982.

Bradshaw ble forfremmet til studioekspert for The NFL Today i 1990 (hvor han var vert sammen med Greg Gumbel ut 1993-sesongen). I 1994, da Fox etablerte en egen sportsavdeling og kjøpte opp TV-rettigheter fra NFL, ble Bradshaw en del av Fox NFL Sunday, hvor han stod mer for komiske innslag. På Fox NFL Sunday har han to segmenter, Ten Yards with TB, hvor han stiller en NFL-proff tilfeldige spørsmål, og The Terry Awards, en årlig komisk prisutdeling for NFL-sesongen. I 2001 og 2002 hadde han også to Digi-Bowls på Fox Kids, hvor han kommenterte fra NFL on Fox mellom episoder av Digimon. Han deltok på første sendingen av NASCAR on FOX hvor han kjørte runde Daytona International Speedway med Dale Earnhardt kvelden før Earnhardt døde i en kollisjon i siste runde av Daytona 500. Bradshaw viftet også det grønne flagget i begynnelsen av løpet.

Bradshaw har ryktet for å være en «ol' redneck», men ifølge medvert og tidligere trener i NFL Jimmy Johnson er det hele en «schtick.»[27] Ifølge Johnson avviser Bradshaw slikk kritikk ved å si at «he's so dumb that he has to have somebody else fly his private plane.»"[27]

Bradshaw under et arrangement i regi av United Service Organizations i 2020

Bradshaw har også skaffet seg et rykte for å kritisere spillere og lag.[28] Etter Super Bowl XLVI ble han konfrontert av Ann Mara, kone til avdøde Wellington Mara, og kjeftet på for ikke å ha stemt på Giants som vinner på Fox NFL Sunday.[28]

Forretningsvirksomhet

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i sin karriere med Steelers var Bradshaw en bilselger i offseason, da dette var i en periode for flesteparten av spillerne i NFL ikke tjente nok til å fokusere helt på fotball.[29][30]

Mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet solgte Bradshaw peanøttsmør med sitt navn og bilde på.[31] Reklamene ble sendt på TV i Shreveport-markedet.

Bradshaw har også skrevet eller vert en av forfatterne på fem bøker, og spilt inn seks album med country og gospelmusikk. Hans versjon av «I'm So Lonesome I Could Cry»" nådde topp 20 på Billboards toppliste for countrymusikk (og #91 på Hot 100) i 1976; to andre låter («The Last Word In Lonesome Is Me» og «Until You») nådde også topplistene for countrymusikk.[32]

I 2001 gikk Bradshaw inn i NASCAR da han sammen med HighLine Performance Group stiftet FitzBradshaw Racing. Han er også talsperson for Jani-King international, Inc. Bradshaw trakk seg som eier i 2006.[33]

Bradshaw forblir en av idrettens mest populære pensjonerte spillere. Per september 2007 var han den høyest rangerte tidligere spilleren i Davie-Brown Index (DBI), som undersøker hvor tiltrukket konsumere er til kjendiser, samt hvor troverdig de fremstår.[34]

Tidlig i 2020 lanserte han Terry Bradshaw Kentucky Straight Bourbon Whiskey, et samarbeidsprosjekt med Silver Screen Bottling Company. Drikken har en alkoholprosent på 51,9 %, som også var Bradshaws prosentandel fullførte pasninger. Green River Distilling Company produserer drikken i Owensboro i Kentucky.[35]

Personlig liv

[rediger | rediger kilde]

Bradshaw har vært gift fire ganger. Han var først gift med Melissa Babis (Miss Teenage America i 1969)[36] fra 197273; kunstløperen JoJo Starbuck fra 1976–83; og til familiedavokaten Charla Hopkins, som er mor til hans to døtre Rachel og Erin, fra 1983-99.[37] Erin er uteksaminert fra University of North Texas i Denton i Texas. Rachel Bradshaw er uteksaminert fra Belmont University i Nashville i Tennessee og hadde en rolle i realityserien Nashville (2007) som handlet om unge musikere som prøvde å slå gjennom i Nashville, og er enke etter tidligere kicker for Tennessee Titans i Rob Bironas. De første tre av Bradshaws ekteskap endte i skilsmisse, noe han ofte tuller med på TV-programmene før NFL-kamper. Bradshaw ble gift en fjerde gang, 8. juli 2014, til Tammy, som hadde vært hans kjæreste i 15 år.[38]

Bradshaw i 1979

Etter spillerkarrieren avslørte Bradshaw at han ofte hadde opplevd angstanfall etter kamper. Problemet ble verre mot slutten av 1990-årene etter hans tredje skilsmisse, da han sa han «could not bounce back» som han hadde gjort tidligere etter skilsmisser eller dårlige kamper. I tillegg til angstanfall inkluderte symptomene vekttap, gråting og søvnløshet. Han ble diagnostisert med depresjon. Han har siden begynt å ta Paxil. Han valgte å snakke ut om sin diagnose for å kjempe mot fordommene knyttet til depresjon og for å oppfordre andre til å søke hjelp.[39]

Bradshaws angst mot å opptre foran publikum, borte fra det kontrollerte miljøet i et TV-studio, ledet til en utilsiktet fremmedgjøring fra Steelers. Da lagets grunnlegger og eier Art Rooney døde i 1988 deltok ikke Bradshaw i begravelsen. Ett år senere, under hans tale da han ble innlemmet i Hall of Fame, hedret Bradshaw sin avdøde venn og sjef, da han pekte mot himmelen og sa «Art Rooney ... boy, I tell you, I loved that man.»[40]

Bradshaw returnerte aldri til Three Rivers Stadium for å se en Steelers-kamp. Da den siste seriekampen ble utspilt der 16. desember 2000, var Bradshaw med Fox NFL Sunday under deres sending før kampene ombord USS «Harry S. Truman», ettersom at Fox dekket kampen direkte. Bradshaw uttrykte i etterkant at han angret på at han ikke var der, men har også nevnt at han ikke følte at han kunne klart å møte publikum. Det var ikke før i september 2002, da lagkameraten og vennen Mike Webster døde, at Bradshaw returnerte til Pittsburgh i anledning Websters begravelse.

I oktober 2002 returnerte Bradshaw til Steelers' sidelinje for første gang på 20 år i anledning en Monday Night Football-kamp mellom Steelers og Indianapolis Colts.[41] I 2003, da Steelers spilte sin 1 000. kamp, dekket Fox kampen i Heinz Field, og Bradshaw var tilbake for å dekke kampen. I tillegg til da han var tilstede for å akseptere sin plass på Steelers All-Time Team i 2007 som en del av lagets 75-årsjubileum, var han også på sidelinjen sammen med tidligere lagkamerater Mean Joe Greene og Franco Harris under en kamp mot Baltimore Ravens den 5. november.[42][43]

Politisk har Bradshaw lenge støttet Det republikanske parti.[44] I 2012 gjorde han det kjent gjennom Fox News at han støttet Newt Gingrich som republikanernes presidentkandidat.[45] I samme intervju kalte han linebacker Terrell Suggs en idiot for hans kritikk mot Denvers quarterback Tim Tebows kommentarer om sin kristne tro, og sa at Suggs «better be careful; if I were him I'd be on my hands and knees tonight asking for forgiveness because that's totally unacceptable.»[45]

Bradshaw har vært kritisk til tidligere president Donald Trump. Under en episode av Fox NFL Sunday i 2017 sa Bradshaw, «if our country stands for anything, folks, it's freedom. People died for that freedom. I'm not sure if our President understands those rights. That every American has the right to speak out also to protest. Believe me, these athletes do love our this great country of ours. Personally, I think our President should concentrate on North Korea and healthcare rather than ripping into athletes and the NFL.»[46] Etter at Philadelphia Eagles i 2017 kansellerte besøket til Det hvite hus etter seieren i Super Bowl LII etter Trumps uttalelser rundt protestene under nasjonalsangene, støttet Bradshaw Eagles’ avgjørelse da han sa at «Trump just needs to go somewhere and enjoy the money he's got.»[47] I 2019 var Bradshaw gjest på Fox & Friends hvor han kommenterte på Trumps planer om å gå på en seriekamp mellom University of Alabama og Louisiana State University, hvor han sa at han respekterte at Donald Trump «having the guts to go in there.»[48]

Forhold med Chuck Noll

[rediger | rediger kilde]

Hvor Bradshaw aldri hadde noen problemer med Rooney-familien hadde han et komplisert forhold med Steelers' hovedtrener Chuck Noll. Noll og Bradshaw hadde et dårlig forhold i Bradshaws spillerdager, hvor Bradshaw har sagt at han følte Noll var for streng mot ham og aldri likte ham. De to skal ha møttes og blitt venner (i det minste offentlig) før Noll døde i 2014.[49]

I et intervju med NFL Films i 2016 for en episode av A Football Life om Noll sa Bradshaw at han følte de to hadde motstridende personligheter. Bradshaw sa også at Noll ofte kritiserte ham og at Bradshaw heller ønsket positiv tilbakemelding fremfor «being grabbed at».[50] I samme episode sa tidligere PR-ansvarlig for Steelers, Joe Gordon, at fiendtligheten kun gikk en vei mellom de to, og tidligere lagkamerat Jack Ham sa at Noll «isolerte» Bradshaw fra enkelte situasjoner og hadde en «rest of us be damned»-innstilling til resten av laget.[50]

I et arkivintervju beskrev Noll sitt forhold med Bradshaw som profesjonelt, at hans personlighet måtte tilpasse seg til laget, og la til at «it worked, even if Bradshaw didn't like it.»[50]

TV- og filmkarriere

[rediger | rediger kilde]

Bradshaw spilte i flere TV-reklamer, sist for vaskemiddelsprodusenten Tide med Curt Menefee, Bradshaws medvert på Fox Sports.[51]

Bradshaw har spilt seg selv i flere serier, inkludert Brotherly Love, Alle elsker Raymond, Våre verste år, En moderne familie, The Larry Sanders Show og The League. Han hadde også en rolle i Malcolm i midten med Howie Long hvor han spilte en ekkel trener for et kvinnelag i ishockey. Han hadde en kortvarig TV-serie i 1997 kalt Home Team with Terry Bradshaw.

Bradshaw har også spilt i flere filmer, inkludert i Hooper – Den amerikanske helten med Burt Reynolds, Jan-Michael Vincent, og Sally Field, og hadde en birolle i Verdens sprøeste bilrace i 1981. I 1980 dukket han opp i Smokey and the Bandit på farten igjen med Burt Reynolds, Jerry Reed og Sally Field. Han hadde en gjesterolle i The Adventures of Brisco County, Jr. i 1994, som Colonel Forrest March, en amerikansk offiser som gav ordre til sin skvadron (bestående av NFL-spillerne Ken Norton, Jr., Carl Banks og Jim Harbaugh) ved å bruke diagrammer fra amerikansk fotball.

Bradshaw hadde en rolle i Jeff Foxworthy kortvarige sitcom The Jeff Foxworthy Show hvor han var en motivasjonstrener. Bill Engvalls karakter blir påvirket av Bradshaws taler om heksekunst og voodoo når han varmer opp før kamper.

Den 11. oktober 2001 ble Bradshaw den første NFL-spilleren til å få en stjerne på Hollywood Walk of Fame (Terry Crews var den andre).[52]

I 2006 var Bradshaw tilbake med filmen Failure to Launch. Han og Kathy Bates spiller foreldrene til Matthew McConaugheys karakter.

Han er også en troende kristen og skrev boken Terry Bradshaw: Man of Steel sammen med Dave Diles.[53] Siden 2010 har Bradshaw vært vert for TV-programmer produsert av United States Media Television.

I 2016 og 2018 hadde Bradshaw en ledende rolle i NBCs realityserie Better Late Than Never, hvor han reiser verden rundt med William Shatner, Henry Winkler, George Foreman og Jeff Dye. I 2017 hadde han en birolle som en fiksjonell versjon av seg selv i komedien Father Figures.[54]

Den 16. januar 2019 ble han i tredje episode av The Masked Singer avslørt å være hjorten.

Den 2. januar 2020 var han med i sesongpremieren for åttende sesong av Last Man Standing.

Karrierestatistikker

[rediger | rediger kilde]

Statistikker i college

[rediger | rediger kilde]
Karrierestatistikker i college
Louisiana Tech Bulldogs
År Pasningsspill Løp Resultat
Ful For Yds Pst TD Int Rtg For Yds Gj TD
1966 11 34 14 42,0 0 3 76,5 26 –74 –2,8 0 1–9
1967 78 139 981 64,9 3 10 108,1 31 –118 –3,8 0 3–7
1968 176 339 2 890 57,9 22 15 136,1 87 97 1,1 0 9–2
1969 136 248 2 314 57,9 14 14 140,6 77 177 2,2 11 8–2
Totaler 401 760 4 459 52,8 39 42 126,7 221 75 0,3 11 21–20

Statistikker i NFL

[rediger | rediger kilde]
Nøkkel
AP NFL MVP
Super Bowl MVP
Vant Super Bowl
NFL-rekord
Ledet ligaen
Fet skrift Personlig rekord
Karrierestatistikker i NFL
Pittsburgh Steelers
År Lag K KS Resultat Ful For Pst Yards Gj Leng TD Int Rating
1970 PIT 13 8 3−5 83 218 38,1 1 410 6,5 87 6 24 30,4
1971 PIT 14 13 5−8 203 373 54,4 2 259 6,1 49 13 22 59,7
1972 PIT 14 14 11−3 147 308 47,7 1 887 6,1 78 12 12 64,1
1973 PIT 10 9 8−1 89 180 49,4 1 183 6,6 67 10 15 54,5
1974 PIT 8 7 5−2 67 148 45,3 785 5,3 56 7 8 55,2
1975 PIT 14 14 12−2 165 286 57,7 2 055 7,2 59 18 9 88,0
1976 PIT 10 8 4−4 92 192 47,9 1 177 6,1 50 10 9 65,4
1977 PIT 14 14 9−5 162 314 51,6 2 523 8,0 65T 17 19 71,4
1978 PIT 16 16 14−2 207 368 56,3 2 915 7,9 70 28 20 84,7
1979 PIT 16 16 12−4 259 472 54,9 3 724 7,9 65T 26 25 77,0
1980 PIT 15 15 9−6 218 424 51,4 3 339 7,9 68T 24 22 75,0
1981 PIT 14 14 8−6 201 370 54,3 2 887 7,8 90T 22 14 83,9
1982 PIT 9 9 6−3 127 240 52,9 1 768 7,4 74T 17 11 81,4
1983 PIT 1 1 1−0 5 8 62,5 77 9,6 24 2 0 133,9
Karriere 168 158 107−51 2 025 3 901 51,9 27 989 7,2 90T 212 210 70,9
Super Bowl-statistikker
Pittsburgh Steelers
Kamp Lag Mot Ful For Pst Yds Gj TD Int Rtg Resultat
IX PIT MIN 9 14 64,3 96 6,9 1 0 108,0 S 16–6
X PIT DAL 9 19 47,4 209 11,0 2 0 122,5 S 21–17
XIII PIT DAL 17 30 56,7 318 10,6 4 1 119,2 S 35–31
XIV PIT LAR 14 21 66,7 309 14,7 2 3 101,9 S 31–19
Totaler 49 84 58,3 932 11,1 9 4 112,7 4–0

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Album

[rediger | rediger kilde]
År Album Plateselskap
1976 I'm So Lonesome I Could Cry Mercury
1981 Until You Benson
Here in My Heart Heart
1996 Sings Christmas Songs for the Whole World Dove
Terry & Jake (med Jake Hess) Chordant

Singler

[rediger | rediger kilde]
År Singel Høyeste listeplassering Album
US Country US CAN Country
1976 «I'm So Lonesome I Could Cry» 17 91 17 I'm So Lonesome I Could Cry
«The Last Word in Lonesome Is Me» 90 — —
«Here Comes My Baby Back Again» — — —
1980 «Until You» 73 — — Until You
2012 «Lights of Louisiana» — — — —
2020 «Quarantine Crazy» — — — —

Gjesteopptredener

[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
Bradshaws byste i Pro Football Hall of Fame.

NFL

NCAA

  • Little All-American førstelag 1969

Media

Sports Emmy Awards

  • 3× Outstanding Sports Personality, Studio and Sports Event Analyst.

Æresgallerier

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Terry-Bradshaw, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID bradshawt[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Discogs, oppført som Terry Bradshaw (2), Discogs artist-ID 2113260, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6qk67zx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Super Bowl Reflections: Terry Bradshaw». Steelers.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. mars 2016. Besøkt 11. juli 2020. 
  6. ^ «William Bradshaw». Shreveport Times (på engelsk). 2. februar 2014. Besøkt 11. juli 2020. 
  7. ^ Williams, Matt (12. juli 2005). «Casting Call: Terry Bradshaw» (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. november 2005. Besøkt 11. juli 2020. 
  8. ^ Dulac, Gerry (22. oktober 2002). «Bradshaw embraced in return to Steelers». Pittsburgh Post-Gazette (på engelsk). Arkivert fra originalen 23. oktober 2002. Besøkt 11. juli 2020. 
  9. ^ Miller, Bryce (3. januar 2014). «Bryce Miller: NFL legend Terry Bradshaw remembers his time in Iowa». Des Moines Register (på engelsk). Besøkt 11. juli 2020. 
  10. ^ a b «Dan Smith, "Terry Bradshaw" (1989)» (PDF). ProFootballResearchers.org. Arkivert fra originalen (PDF) 21. oktober 2013. 
  11. ^ a b c «Terry Bradshaw». Louisiana Sports Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 11. juli 2020. 
  12. ^ «Faces In The Crowd». Sports Illustrated. 11. april 1966. s. 105. 
  13. ^ «He will never duck challenge». The Palm Beach Post. 8. november 1983. s. D5. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 12. juli 2020. 
  14. ^ Patterson, Chris (13. september 2013). «Louisiana Tech honored Terry Bradshaw, Phil Robertson Thursday». CBS Sports (på engelsk). Besøkt 12. juli 2020. 
  15. ^ Fox, Larry (november 1979). «Terry Bradshaw, Steel Drivin' Man». Boys' Life. Boy Scouts of America. 69 (11): 6–10. ISSN 0006-8608. 
  16. ^ Zaldivar, Gabe (1. april 2013). «"Duck Dynasty's" Phil Robertson Once Gave Terry Bradshaw Starting QB Spot». Bleacher Report (på engelsk). Besøkt 12. juli 2020. 
  17. ^ Anderson, Holly (22. mars 2012). «Duck Punt: How Phil Robertson found stardom after giving up football». Sports Illustrated Campus Union (på engelsk). Besøkt 12. juli 2020. 
  18. ^ Williams, Doug (26. februar 2013). «How Good was Phil Robertson at Football?» (på engelsk). ESPN. Besøkt 12. juli 2020. 
  19. ^ Pierson, Don (8. januar 2008). «Former Bears coach and Halas successor dead at 77». Chicago Tribune (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. januar 2008. Besøkt 12. juli 2020. 
  20. ^ «Blowing Bubbles». Pittsburgh Post-Gazette. 9. november 1970. 
  21. ^ Wilson, Ryan (27. desember 2016). «Mike Tomlin invokes 'Hollywood' Henderson to perfectly troll Terry Bradshaw». CBSSports.com (på engelsk). Besøkt 12. juli 2020. 
  22. ^ a b «The day Terry Bradshaw retired from the Steelers» (på engelsk). Cover32. 5. juli 2016. Arkivert fra originalen 27. august 2017. Besøkt 12. juli 2020. 
  23. ^ a b c Elway to Marino. 30 for 30. ESPN. 23. april 2013. 
  24. ^ «All Players To Wear Number 12 For Pittsburgh Steelers». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 6. juni 2024. 
  25. ^ «Pro Football Hall of Fame Inductions : Bradshaw Won’t Let a Controversy Spoil ‘Greatest Day of Life’». Los Angeles Times (på engelsk). California Times. 6. august 1989. Besøkt 4. januar 2021. 
  26. ^ «Bradshaw keeps memories, gives rings to alma mater». ESPN.com (på engelsk). 10. april 2006. Besøkt 18. juni 2022. 
  27. ^ a b «Five Questions With Jimmy Johnson». DailyTailgate.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 22. oktober 2009. Besøkt 12. juli 2020. 
  28. ^ a b Treadway, Daniel (23. januar 2012). «Wife Of Late Giants Owner Yells At Terry Bradshaw». Huffington Post. 
  29. ^ NFL on Fox, Philadelphia Eagles mot Pittsburgh Steelers, 19. august 2011
  30. ^ DeCamp, Scott (16. juli 2010). «Scott DeCamp column: NFL Hall of Famer Terry Bradshaw forever the entertainer». MLive.com (på engelsk). Besøkt 12. juli 2020. 
  31. ^ «Terry Bradshaw peanut butter». The Shreveport Journal (på engelsk). 30. mai 1980. s. 39. Besøkt 6. juni 2024 – via Newspapers.com. 
  32. ^ Whitburn, Joel (2008). Hot Country Songs 1944 to 2008. Record Research, Inc. s. 58. ISBN 0-89820-177-2. 
  33. ^ Pockrass, Bob (31. januar 2014). «NFL and NASCAR: Former NFL stars who dabbled in stock-car racing». Sporting News (på engelsk). Arkivert fra originalen 22. mai 2013. Besøkt 12. juli 2020. 
  34. ^ «Hall of Famers Marino, Bradshaw still popular among U.S. consumers» (på engelsk). 6. september 2007. Arkivert fra originalen 17. oktober 2007. Besøkt 12. juli 2020. 
  35. ^ «Terry Bradshaw Scores with the Debut of Terry Bradshaw Kentucky Straight Bourbon Whiskey». Bradshaw Bourbon (på engelsk). 31. januar 2020. Besøkt 12. november 2022. 
  36. ^ Fimrite, Ron (23. august 2007). «The Complex World Of Terry Bradshaw». Sports Illustrated (på engelsk). Arkivert fra originalen 15. juli 2012. Besøkt 12. juli 2020. 
  37. ^ Zeegers, Madilyn (2. juli 2020). «How Life After the NFL Forced Terry Bradshaw to Face Both His Mental Illness and Learning Disability». Sportscasting (på engelsk). Arkivert fra originalen 1. desember 2021. Besøkt 1. desember 2021. 
  38. ^ «Terry Bradshaw and his family will star in E! reality TV series 'The Bradshaw Bunch'». Pittsburgh Post-Gazette (på engelsk). 29. januar 2020. Besøkt 12. juli 2020. 
  39. ^ Morgan, John (30. januar 2004). «Terry Bradshaw's winning drive against depression». USA Today (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. september 2005. Besøkt 12. juli 2020. 
  40. ^ «Terry Bradshaw Enshrinement speech». ProFootballHoF.com (på engelsk). Besøkt 1. desember 2021. 
  41. ^ «Fans let Bradshaw know he's always welcome». ESPN.com (på engelsk). 21. oktober 2002. Besøkt 1. desember 2021. 
  42. ^ «Roethlisberger’s 5 Touchdown Passes Propel the Steelers». The New York Times (på engelsk). 6. november 2007. Besøkt 1. desember 2021. 
  43. ^ «Big Ben clocks Ravens’ defense with 5 TD passes». Seattle Times (på engelsk). 6. november 2007. Besøkt 1. desember 2021. 
  44. ^ Perks, Ashley (18. juni 2008). «20 Questions with Mike Ditka and Terry Bradshaw». The Hill (på engelsk). Besøkt 12. juli 2020. 
  45. ^ a b «NFL Analyst Terry Bradshaw Talks Newt Gingrich, Tim Tebow & Nutrisystem» (på engelsk). Fox News. 4. januar 2012. Arkivert fra originalen 17. april 2016. Besøkt 12. juli 2020. 
  46. ^ Traina, Jimmy (24. september 2017). «Terry Bradshaw Says Donald Trump Doesn't Understand What Freedom Means». Sports Illustrated (på engelsk). ABG-SI LLC. Besøkt 4. januar 2021. 
  47. ^ Nathan, Alec (10. juni 2018). «Terry Bradshaw Supports the Eagles After Donald Trump Nixed White House Visit». Bleacher Report (på engelsk). Besøkt 4. januar 2021. 
  48. ^ Musto, Julia (8. november 2019). «Terry Bradshaw on Trump attending sporting events: Our political environment is 'ugly'». Fox News (på engelsk). Besøkt 4. januar 2021. 
  49. ^ DeArdo, Bryan (25. november 2016). «Terry Bradshaw says he will never talk about Chuck Noll again» (på engelsk). CBSSports. Arkivert fra originalen 20. oktober 2017. Besøkt 12. juli 2020. 
  50. ^ a b c Terry Bradshaw "I Respected Him, but I Didn't Like Him" - Chuck Noll: A Football Life (på engelsk). NFL Films. 25. november 2016. Besøkt 12. juli 2020 – via YouTube. 
  51. ^ Pollack, Judann (6. februar 2017). «The Big Spill: How Tide Pulled Off its Super Bowl Surprise». Ad Age (på engelsk). Besøkt 12. juli 2020. 
  52. ^ «Terry Bradshaw». circle12.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 15. februar 2008. Besøkt 12. juli 2020. 
  53. ^ Burnett, L.D. (18. januar 2014). «Are You Ready for Some Football». Society for U.S. Intellectual History (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. april 2016. Besøkt 12. juli 2020. 
  54. ^ McNary, Dave (13. august 2015). «J.K. Simmons, Terry Bradshaw Join Ed Helms-Owen Wilson Comedy 'Bastards'». Variety.com (på engelsk). Besøkt 12. juli 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Terry_Bradshaw&oldid=24499792»