Hopp til innhold

Tankefeil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Falske nyheter kan være et resultat av tankefeil, eller et forsøk på å overtale ved å legge opp til tankefeil.
Stråmann er en tankefeil som går ut på å sette motparten i en posisjon de egentlig ikke er i, for å så angripe den posisjonen.

Tankefeil, eller argumentasjonsfeil, er et samlebegrep for feilaktig argumentering,[1] eller falske eller bedragerske argumenter, det vil si argumenter der premissene ikke gir støtte til konklusjonen.[2][3] Uttrykket brukes både om formallogiske feilslutninger og uformelle feil ved argumenter, men særlig om uformelle tankefeil som på en besnærende måte gir inntrykk av å være gode, uten å være det. En del tankefeil eller feilaktig argumentering blir gjort bevisst for å manipulere eller overtale ved bedrag, mens andre blir begått uten hensikt grunnet slurv, uvitenhet og likegyldighet. Jurister erkjenner at graden av at et argument er riktig eller feil er avhengig av den kontekst som argumentet blir gitt i.[4]

Tankefeilene har gjerne blitt gitt latinske navn, som eksempelvis argumentum ad hominem (personangrep) eller ignoratio elenchi (irrelevant konklusjon). Mange av dem ble nemlig identifisert i skolastikkens dager, da man førte man nøye oversikter over tankefeilene og formidlet dem gjennom de frie kunstene (artes liberales). Det latinske ordet for tankefeil er fallacia, «bedrag» (derav avledet den engelske termen fallacy).[5]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Den faglige interessen for tankefeilene har variert stort opp gjennom historien.[trenger referanse] Aristoteles, Francis Bacon, Antoine Arnauld, John Locke, Jeremy Bentham og John Stuart Mill er blant de tenkerne som har diskutert tankefeil.[6]

Irving Copi beskrev i 1961 atten "uformelle tankefeil" i en lærebok om logikk, og Charles Hamblin skrev i 1970 en bok om tankefeil, Fallacies, som kritiserte Copi for å gi en alt for overfladisk introduksjon til tankefeil.[6] I kjølvannet av Hamblin oppstod det en ny interesse for studiet av tankefeil som har ført til helt nye måter å analysere og identifisere tankefeilene på, og nye måter å ordne og klassifisere dem på.

I den norske faglige debatten etter Arne Næss' argumentasjonsteori har man vært inne på lignende tanker.[trenger referanse]

I en annen debatt[hvilken?] i Norge har man skilt mellom det å overtale og det å overbevise. Man blir «overtalt» av dårlige argumenter, mens man blir «overbevist» av gode. Når man blir overtalt, blir man narret til å tro at man er overbevist, for eksempel ved hjelp av virkemidler som tankefeil, reklametriks eller propagandateknikker som når journalister stadige kverner på de samme karakteristikkene og sammenligningene hver gang de omtaler den samme tingen eller personen, slik at publikum blir vent til å assosiere det ene med det andre, uten at det egentlig er definitivt påvist noen forbindelse mellom de to tingene. Man bare tar det for gitt gjennom sine ordvalg at sånn er det, uten at det noen gang er fremført noe som helst gangbart argument for at det faktisk er sånn.

Det å utvikle intellektuelle innsikter og ferdigheter, dygder og standarder når det gjelder å skille mellom god og dårlig argumentasjon, er det man i sin kjerne har holdt på med innenfor filosofi og vitenskap helt siden antikken i den vestlige sivilisasjon. Og det har så i sin tur gjort det mulig for oss å skille mellom en offentlighet som er preget av overtalende eller manipulerende virkemidler, og der en ikke er ute etter å prøve ut argumenter og synspunkter i åpen og opplyst dialog, og på den annen siden den deliberative offentlighet, der en i fellesskap er ute etter å drøfte seg fram til en velbegrunnet mening.

Det besnærende ved tankefeilene gjør at det kreves trening for å gjenkjenne dem. Vanskeligheten kan for eksempel bestå i en tilslørende språklig oppbygning, de kan ha en sterk psykologisk appell, eller rett og slett være en besnærende framføring som gjør at vi ikke skjønner at vi narres.[7] Det kan være vanskelig å se at det slett ikke da er av logiske grunner at vi anser oss overbevist.

Et eksempel som kan være vanskelig å gjennomskue, er sirkelargumenter. Et sirkelargument er et argument som sier det samme i et av premissene som i konklusjonen. Problemet med sirkelargumenter er ikke at de er logisk ugyldige. De er nemlig gyldige. Problemet er at premissene ikke støtter, men bare gjentas i konklusjonen. Men de er gyldige fordi det samme følger av det samme (Sokrates er et menneske, derfor er Sokrates et menneske, noe som er gyldig nok). Slike argumenter kan en da ikke gjennomskue ved å finne at de ikke har en logisk ugyldig form. Men ofte kan de være formulert med logiske ord som signaliserer at her er det et argument. I tillegg kan de formuleres slik at det er vanskelig å se at det er det samme som sies i både premiss og konklusjon. Som om ikke det var nok, kan deler av det som gjentas være noe som gjentas underforstått, men uten at det sies.

Sett at Paulus ikke lyver når han snakker.
Paulus snakker.
Derfor snakker Paulus sant.

Det dette argumentet sier egentlig ikke noe annet enn at gitt at Paulus snakker sant, så snakker Paulus sant. Argumentet er logisk gyldig. Men konklusjonen blir formulert litt annerledes, og det er underforstått at forutsetningen om at han snakker sant er gitt.

Denne formen for sirkelargumentasjon kalles på engelsk begging the question. Det finnes det ikke noe norsk navn på denne typen tankefeil.

Klassifikasjon av tankefeil

[rediger | rediger kilde]

I logikken kan en skille mellom formelle og uformelle tankefeil. Formelle tankefeil kalles vanligvis feilslutninger. Formelle tankefeil er deduktive argumenter som har en ugyldig form. Den logiske formen er slik at konklusjonen ikke følger logisk av de grunnene som anføres i argumentet. Feilen beror på argumentets logiske form. Uformelle tankefeil kan derimot være logisk gyldige – som sirkelargumenter – men likevel være uriktige. Feilen beror ikke på argumentets logiske form, men på andre semantiske eller psykologiske faktorer, som forutintatthet eller feil i premissene.

Aristoteles’ klassifikasjon

[rediger | rediger kilde]
Aristoteles, av Lysippos (kopi), Louvre

De formelle tankefeilene behandles som feilslutninger i faget logikk. Interessen for behandling av de uformelle tankefeilene har variert stort ned gjennom historien. I den vestlige tenkningens historie var Aristoteles den første til å gi også de uformelle tankefeilene en mer systematisk behandling i boka Sofistiske gjendrivelser (av gresk Sophistici elenchi). I de senere år har debatten om tankefeil fått en renessanse etter at Charles L. Hamblin utga sin bok Fallacies (Methuen London) i 1973.

De uformelle tankefeilene har etter Aristoteles tradisjonelt vært analysert basert på hva som gir opphav til tankefeilen. Aristoteles deler dem inn i verbale tankefeil – der feilen oppstår som en følge av en tvetydighet, og i materielle – der feilen er en feil med årsak eller med manglende relevans.

van Eemeren og Grootendorsts klassifikasjon

[rediger | rediger kilde]

En annen tilnærming til klassifikasjon av tankefeil er utviklet av argumentasjonsteoretikerne Frans H. van Eemeren og Rob Grootendorst, kalt den pragmadialektiske tilnærming (engelsk The Pragma-dialectical Approach), eller pragmadialektisk argumentasjonsteori. De betrakter argumentasjon eller debatt som styrt av et sett med interaktive protokoller for hvordan to parter skal kunne forholde seg rasjonelt til uenighet. Protokollen er styrt av et sett atferdregler for kritisk debatt, og tankefeil er her definert som brudd på slike regler. Tankefeil er brudd på regler som blokkerer eller stiller seg i veien for det som er målet med en rasjonell dialog, nemlig å løse opp i en meningsforskjell.

Damers klassifikasjon

[rediger | rediger kilde]

En praktisk tilnærming i så måte er Edward T. Damer med sin bok Attacking Faulty Reasoning: Practical Guide to Fallacy-Free Arguments. Damer tar her utgangspunkt i et sett på 12 etiske atferdsregler for effektiv rasjonelle debatt («Code of Conduct for Effective Rational Discussion»), hvorav brudd på en av fire av disse reglene utgjør tankefeil.

  1. Feilbarlighetsprinsippet (fallibillity): Partene i en dialog må begge anerkjenne at begge kan ta feil. Historien har vist at selv de beste av oss kan ta feil, og selv det vi har vært mest overbevist om kan være feil. Og, som Karl Popper uttrykte det et sted: Selv om du er overbevist om at du har rett, så kan du ta feil og den andre kan ha rett. Og erkjenner du det, kan dere i sammen komme nærmere sannheten.
  2. Prinsippet om sannhetssøking: Partene i en dialog må være forpliktet på å søke det standpunkt som er det sanne eller det mest velbegrunnede. Dette er også et prinsipp om intellektuell ydmykhet. Du må ta den annen på alvor, og være åpen for argumenter for og innvendinger mot alle standpunkt i debatten.
  3. Prinsippet om klarhet
  4. Prinsippet om bevisbyrde: Den som fremsetter en påstand har vanligvis bevisbyrden. En må være villig til å svare på hva det er som gjør at en tror noe.
  5. Prinsippet om velvilje (charity): Ved gjengivelse av den annens standpunkt eller argument skal du i stedet for å falle for fristelsen til å gjengi din motparts standpunkt på en vrangvillig måte (tolke vedkommende slik at vedkommendes standpunkt fortoner seg som absurd eller lignende) i stedet gjengi motpartens standpunkt slik at det står sterkest mulig og i overensstemmelse med motpartens intensjon. Oppstår det tvil om hva motparten har ment, skal tvilen komme den annen til gode. På denne måten oppnår man å unngå skinndebatter. Og dette kan igjen betraktes som et uttrykk for dygden intellektuell ydmykhet. Et eksempel på en tankefeil under denne kategorien er stråmannsargument.
  6. Prinsippet om relevans: Når man skal fremsette argumenter for eller mot et standpunkt, bør en tilstrebe å kun sette fram grunner som er relevante for saken.
  7. Prinsippet om gjensidig godtatte grunner: Når du argumenterer for eller mot et standpunkt, så bør du bruke grunner som begge godtar.
  8. Prinsippet om tilstrekkelighet: En bør tilstrebe å gi grunner som er tilstrekkelige for å akseptere et standpunkt.
  9. Prinsippet om gjendrivelse: Den som fremsetter et argument for eller mot et standpunkt, bør tilstrebe en gjendrivelse som er så effektiv som mulig og svare på alle alvorlige innvendinger, særlig mot det sterkeste argumentet for det konkurrerende standpunkt.
  10. Prinsippet om avgjorthet: Diskusjonen skal anses avgjort når det er presentert et argument som bruker relevante og akseptable premisser som til sammen utgjør en tilstrekkelig grunn til å støtte konklusjonen og gir en effektiv gjendrivelse av alle alvorlige innvendinger. Altså, såfremt man ikke kan påvise at noen av disse innvendingene er relevante, skal man akseptere konklusjonen og anse diskusjonen for avgjort. Ved fravær av avgjørelse er man forpliktet til å akseptere den posisjonen som har støtte av de beste av de gode argumentene som er fremført.
  11. Prinsippet om utsatt avgjørelse: Når intet av de standpunktene som diskuteres blir forsvart med hell, skal man utsette avgjørelsen av diskusjonen. Hvis man likevel må ta stilling, skal man veie relativ risiko og ulempe opp mot hverandre.
  12. Prinsippet om fornyet vurdering: Man er forpliktet til å gjenoppta diskusjonen dersom det viser seg at det er begått feil eller reist tvil om en posisjon.

Damers logografi

[rediger | rediger kilde]
  • Brudd på relevansprinsippet
    • Relevansfeil
      • Irrelevant eller tvilsom autoritet
      • Appell til den alminnelige mening
      • Den genetiske feilslutning (handler om at påstanders opprinnelse er irrelevant for deres sannhetsgehalt eller gyldighet. Påstander bør vurderes utfra hva de uttaler seg om og ikke i forhold til den som uttaler seg)
      • Rasjonalisering
      • Trekke feil konklusjon
      • Bruke feil grunner
    • Irrelevant emosjonell appell
  • Brudd på godtagbarhetsprinsippet
  • Brudd på tilstrekkelighetskravet
    • Manglende belegg
      • Utilstrekkelig utvalg
      • Ikke-representative data
      • Argument fra uvitenhet
      • Kontrafaktisk hypotese
      • Appell til populær visdom
      • Slutning fra navn eller beskrivelse
      • Umulig presisjon
      • Ensidig fremstilling
      • Utelate viktig belegg
    • Kausalitetsfeil
  • Brudd på gjendrivelseskriteriet
    • Tankefeil med motbevis
      • Benekte motbevis
      • Se bort fra motbevis
    • Ad hominem feil
    • Avledende/distraktive
      • Stråmannsargument
      • Trivielle innvendinger
      • Avledningsmanøver (red herring)
      • Avledende humor/latterliggjøring

Kritikk av definisjonen

[rediger | rediger kilde]

Charles Hamblin har kritisert definisjonen av tankefeil som "noe som ser ut til å være gyldig, men ikke er det". Standarddefinisjonen av tankefeil har tre betingelser: En tankefeil er et argument (1), som er feil (2), men ser riktig ut(3). Hver av disse tre delene har vært diskutert. Maurice Finocchiaro var også kritisk til definisjonen, og foretrakk å snakke om "argumentasjonsfeil" som han delte inn i seks grupper:[6]

  • Formell argumentasjonsfeil - der konklusjonen ikke følger av premissene.
  • Forklaringsmessig argumentasjonsfeil - der konklusjonen også kan forklares av en rivaliserende hypotese.
  • Antakelse argumentasjonsfeil - der en antagelse som ikke er korrekt ligger til grunn for konklusjonen.
  • Positiv argumentasjonsfeil - der (minst) et av premissene viser seg å ikke være riktige.
  • Semantisk argumentasjonsfeil - der forståelsen av premissene påvirkes som følge av konklusjonen.
  • Overtalende argumentasjonsfeil - der konklusjonen er det samme som et av premissene.

John Woods og Douglas Walton har hevdet at mange argumentasjonsfeil er unike og trenger et tilpasset logisk system for å bli avslørt. Woods kalte det metodologisk pluralisme, der induktiv logikk avslører generaliseringer, mens dialektisk spillteori avslører sirkelargumentasjon.[6]

Epistemologisk tilnærming

[rediger | rediger kilde]

Standarddefinisjonen har vært ansett for å ha en logisk tilnærming til tankefeil, men man kan også ha en epistemologisk tilnærming, som illustreres med to eksempler:

Alle mennesker er dødlige;
Obama er et menneske;
Obama er dødlig.
Alle styremedlemmene har universitetsutdannelse;
Lilletun er styremedlem;
Lilletun har universitetsutdannelse.

Logikken er den samme i begge eksemplene, men mens det første premisset i det første eksempelet er en naturlov og det andre kan observeres, så forutsetter det første premisset i det andre eksempelet at konklusjonen er sann. Logikk alene er altså ikke nok til å avsløre tankefeil.

Dialektisk tilnærming

[rediger | rediger kilde]

Charles Hamblin anbefalte et mer dialektisk enn logisk perspektiv på tankefeil. Douglas Walton har lansert en "pragmatisk teori" der dialog brukes til å finne tankefeil som ikke avsløres rent logisk. Walton definerte tankefeil i fem deler. En tankefeil er: Et argument (eller lignende) som, kommer til kort i forhold til en eller annen standard om korrekthet, som brukes i en samtale, som ligner på noe korrekt, og som inneholder en trussel mot samtalens formål.[6]

Oversikt over tankefeil

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Frans van, Eemeren; Bart, Garssen; Bert, Meuffels (2009): «1». Fallacies and judgements of reasonableness, Empirical Research Concerning the Pragma-Dialectical Discussion Rules. Dordrecht: Springer Science Business Media B.V., ISBN 978-90-481-2613-2, s. 1
  2. ^ Gensler, Harry J. (2010): The A to Z of Logic. Rowman & Littlefield, ISBN 9780810875968, s. 74
  3. ^ Woods, John (2004): The Death of Argument. Applied Logic Series. 32, ISBN 9789048167005, s. 3–23
  4. ^ Bustamente, Thomas; Dahlman, Christian, red. (2015): Argument types and fallacies in legal argumentation. Heidelberg: Springer International Publishing, ISBN 978-3-319-16147-1, s. x
  5. ^ «fallacy (n.)», Online Etymology Dictionary
  6. ^ a b c d e https://plato.stanford.edu/entries/fallacies/
  7. ^ https://psykologisk.no/2014/06/tankefeil-en-roff-oversikt/

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tankefeil&oldid=24766087»