Hopp til innhold

Tahiti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tahiti
Geografi
PlasseringStillehavet
Øygruppe / del avÎles du Vent
Areal 1 042 km²[1][2]
Lengde 61 kilometer
Bredde 29 kilometer
Administrasjon
LandFrankrike
Posisjon
Kart
Tahiti
17°40′00″S 149°28′00″V

Tahiti er den største av øyene i Fransk Polynesia i det sørlige Stillehavet. Der ligger hovedstaden Papeete.
Fjellet Aorai når 2 066 moh
Dronning Pomare IV av Tahiti
Papeete er Tahitis største by. Byen vokste fram på grunn av de gode havneforholdene. Foto fra omkring 1906
Fransk Polynesias forsamling holder til i Papeete på Tahiti
Fra havnen i Papeete
Surfing ved Teahupoo i Taiarapu-Ouest

Tahiti er den største av øyene i Fransk Polynesia i det sørlige Stillehavet. Hovedstaden Papeete ligger på den nordvestlige kysten. Tahiti er også den mest befolkede, med ca. 70 % av Fransk Polynesias befolkning.

Øya tilhører Îles du Vent i Selskapsøyene. Den ligger ved 17° 40' sørlig bredde, 149° 27' vestlig lengde, eller omkring halvveis mellom Australia og Sør-Amerika.

Tahiti er ca. 45 km på sitt bredeste, og dekker et areal på 1042 km². Det er en dobbeltøy. De to landmassene, Tahiti Nui (Store Tahiti) og Tahiti Iti (Lille Tahiti), er forbundet av et eid.

Tahiti er av vulkansk opprinnelse og er fjellrik. Høyeste punkt, Orohena-toppen, måler 2 241 moh.[3]

Vegetasjonen på øya er regnskog, klimaet er mildt tropisk, med regntid fra november til og med april.

Tahiti ble befolket av polynesiere, som koloniserte stillehavsøyene fra vest mot øst ved hjelp av havgående kanoer. De polynesiske samfunnene hadde ikke skriftkultur,[4] og baserte seg muntlig overlevering av tro og kunnskap. Folket på Tahiti nære forbindelser med de øvrige Selskapsøyene og Tuamotuøyene, men mer begrensede kontakter med Australøyene og Gambierøyene. Forholdet til folkene på Marquesasøyene ble det talt et annet og uforståelig språk og forholdet mellom tahitierne og folket der var vanskelig.[5]

Befolkningen på Tahiti og naboøyene utgjorde et språklig og kulturelt fellesskap. Befolkningen hørte likevel til i små lokalsamfunn, med lojalitet basert på slektskap. Samfunnene var hierarkisk organisert, med et aristokrati på toppen. Det var utstrakt rivalisering og konflikt mellom lokalsamfunnene.[5] På Selskapsøyene fantes det mange små riker, som ofte lå i konflikt med hverandre.

Kongeriket Tahiti

[rediger | rediger kilde]

Tahiti utgjorde til slutten av 1700-tallet ingen samlet politisk enhet. Fra slutten av 1700-tallet ble kontakten med europeiske sjøfarere intensivert. Misjonærer fra det britiske misjonsselskapet London Missionary Society kom til Tahiti i 1797.[6] På samme tid kom det i gang en prosess der ledende høvdinger la under seg større områder. Tahiti ble fra 1780-årene dominert av Pomare-dynastiet.[7] Dynastiet la også under seg Moorea, Tahitis naboøy, og gjorde krav på andre øyer, særlig Tuamotuøyene og Gambierøyene. Pomare-herskerne søkte støtte fra britiske misjonærer[8] og ble anerkjent som konger. Pomare II av Tahiti ble omvendt til kristendommen.

Papeete, Tahitis viktigste by, vokste fram ved ankringsstedet europeerne foretrakk og der misjonærer grunnla en stasjon i 1818. Stedet tiltrakk seg handelsfolk, det ble etablert skoler og andre institusjoner, og i 1825 ble stedet gjort til Tahitis hovedstad.[9]

Dronning Pomare IV av Tahiti regjerte fra 1827 til 1877. De politiske forholdene var preget av rivalisering mellom britiske og franske interesser misjons- og handelsinteresser. Frankrike erklærte Tahiti som protektorat i 1842, men møtte motstand fra tahitierne. Fra 1844 til 1847 førte Frankrike krig på øya for å få den under kontroll. Etter dette mistet Pomare-dynastiet gradvis sin makt til franskmennene.

Fransk koloni

[rediger | rediger kilde]

Kong Pomare V avsto i 1880 sitt rike til Frankrike, som annekterte Tahiti og de øvrige øyene som nå utgjør Fransk Polynesia og gjorde dem til koloni.

Tahiti ble oppsøkt av europeiske kunstnere, blant dem Paul Gauguin.

Betydningen av Tahiti økte og folk flyttet dit fra de andre øyene. I 1951 bodde halve befolkningen på Tahiti.[10]

På 1960-tallet startet utbygging av infrastruktur som var nødvendig for det franske atomprøvesprengningsprogrammet. På Tahiti ble havnen i Papeete bygget ut og det ble anlagt internasjonal flyplass ved hovedstaden. Flyplassen gjorde Tahiti lettere tilgjengelig for turister fra andre kontinenter.

Frankrikes militære aktivitet medførte også stor innflytting fra Frankrike til Tahiti.

Hovedstad

[rediger | rediger kilde]

Fransk Polynesia fikk indre selvstyre i 1984. De sentrale selvstyreinstitusjonene, som Fransk Polynesias forsamling og regjeringen, holder til i Papeete.

Tahiti er også stedet for viktige kulturinstitusjoner. Université de la Polynésie française og Musée de Tahiti et des Îles – Te Fare Manaha ligger i Punaauia. Landets største stadion, Stade Pater Te Hono Nui, ligger i Pirae. Kulturfestivalen Heiva i Tahiti arrangeres i Papeete.

Tahiti er sentrum for franskpolynesiske medier. Blant annet utgis de to dagsavisene La Dépêche de Tahiti og Les Nouvelles de Tahiti her.

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]

Tahiti har den største havnen i Fransk Polynesia. Den ligger i Papeete. Ved hovedstaden finnes også landets hovedflyplass, Tahiti internasjonale lufthavn.

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Det er tolv kommuner på Tahiti (innbyggertall per 2012):[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), side(r) 200, bind 25[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store russiske encyklopedi, old.bigenc.ru, besøkt 4. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Géographie», Ministère des Outre-mer.
  4. ^ Henningham, Stephen: France and the South Pacific. A contemporary history, North Sydney: Allen & Unwin, 1992, s. 1.
  5. ^ a b Henningham, s. 6.
  6. ^ «French Polynesia», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 96.
  7. ^ «Pomare Family», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220.
  8. ^ Henningham, s. 2.
  9. ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 101.
  10. ^ Henningham, s. 18.
  11. ^ Premiers résultats population légale, Institut de la statistique de la Polynésie française. Arkivert hos Internet Archive.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]