Hopp til innhold

Sylvester II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sylvester II
Latinsk navn
FødtGerbert d'Orlhac
ca. 938Rediger på Wikidata
Død12. mai 1003[1][2]Rediger på Wikidata
Santa Croce in Gerusalemme
BeskjeftigelseAstronom, matematiker, politiker, katolsk prest, filosof, teolog, astrolog, scholaster, skribent Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetKirkestaten
GravlagtLaterankirken

Sylvester II eller Silvester II (født Gerbert d'Aurillac; 946–1003) var en fransk geistlig som var pave fra 999 til 1003. Han var den første franske pave og var tidligere en viktig matematiker og astronom.

Statue av Sylvester II i Aurillac, Auvergne, Frankrike

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Gerbert ble født ca 946 i byen Belliac i Auvergne i Frankrike.[3] Foreldre og detaljer om hans fødsel er ukjent og han var derfor trolig av bondeætt. Benediktinerne, som var kjent for sin evne til å oppdage talenter, tok ham opp i ordenen da han var 18 år gammel.[4] Han fikk sin utdannelse i Spania, først ved klosteret under Gerald av Aurillac.[trenger referanse] I Santa Maria de Ripoll-klosteret studerte han matematikk som på den tiden også omfattet musikk og astronomi i tillegg til geometri og aritmetikk.

På denne tiden lå mesteparten av den iberiske halvøy under Córdoba-kalifatet, og Catalonia lå på grensen til den islamske verden. De fremste astronomene i verden virket innenfor de islamske rikene og arabiske navn som Aldebaran ble stående som navn på himmellegemer. Araberne hadde i tillegg til tallene 1 til 9 innført null som begrep fra indisk matematikk.[4]

Gerbert oppholdt seg omkring år 965 ved forskjellige klostre i Vic-distriktet i Catalonia. Der ble han forbauset over å se kristne prester og embetsmenn som snakket arabisk og var kledd som «maurere» i al-Andalus.[5] I 969 ble han med grev Borrell II på en pilegrimsreise til Roma. Der fikk han møte pave Johannes XII og keiser Otto I. Paven overtalte keiseren til å ansette Gerbert som lærer for sin sønn, den framtidige keiser Otto II. Noen år senere fikk Gerbert studere ved katedralskolen i Reims under erkebiskop Adalberon av Reims.

Tidlig karriere, forskervirke

[rediger | rediger kilde]

Han var en dyktig forsker og lærer. Gerbert reiste til Córdoba, Europas største by, der lærte han seg arabisk som var det viktigste lærdomsspråket på den tiden. Fra al-Andalus hadde han med seg arabiske tall fra 1 til 9, en kuleramme og instrumenter for astronomiske observasjoner.[5] Det er ikke bevarte noen manuskripter som viser Gerberts arbeid med arabiske tall. Arabiske tall finnes i manuskriptet Geometri II (fra 1000-tallet) i universitetsbiblioteket Erlangen, forfatteren «Pseudo-Boethius» ble trolig svært påvirket av Gerbert. I manuskriptet er null kalt sipos på latin, muligens avledet fra det arabiske sifr (i betydningen tom, innholdsløs) eller fra et gresk ord for perle eller kule på en snur. Det engelske ordet for null, zero, så vel som cypher (kryptering), er avledet av arabisk sifr.[4]

Han hadde studert blant annet språk, matematikk og astronomi og under sitt virke i Reims ble sagt å være den første til å innføre desimaltallsystemet ved hjelp av arabiske tall i Europa etter å ha studert ved det første universitetet i den moderne verden, Universitetet i al-Karaouine i Fez i Marokko. Han var også med på å introdusere astrolabiet.

Han konstruerte også en sfærisk modell av himlene. Denne armillariske sfære («Gerberts leketøy»), simulerte himmellegemenes bevegelser i forhold til jorden, og hatt strenger knyttet til sfærene for å få den sinnrike innretningen til å oppfylle denne oppgaven.

Da Adalberon døde i 989[6] ble Gerbert ansett for å være en naturlig arvtaker[7], men Arnulf, en uekte sønn av kong Lothar av Frankrike ble foretrukket. Etter at Arnulf ble avsatt på grunn av påstått landsforræderi i 991, ble Gerbert valgt til erkebiskop i Reims.

Gerbert ble også lærer for Otto IIs sønn, den kommende keiser Otto III, og i 998 ble han valgt til erkebiskop i Ravenna.

Med keiserens støtte ble han valgt til pave i 999 og tok navnet Sylvester II. Silvesters store prosekt som pave var å under keiser Ottos vern å bidra til at fred atter fikk råde under de da meget urolige tider. Men i 1001 gjorde den romerske adel opprør mot keiser Otto III og både keiseren og paven måtte flykte til Ravenna.

Otto døde av sykdom under forsøk på å gjenerobre Roma. Sylvester dro tilbake til Roma kort etter Ottos død og han døde der i 1003. Han er begravet i Laterankirken i Roma.

Gerbert d'Aurillacs verker et blitt publisert i mange sammenhenger:

  • Abbé Migne, 1853, i bind 139 av Patrologia Latina (Documenta Catholica Omnia).
  • Alexandre Olleris, Œuvres de Gerbert. Clermont & Paris, 1867 (Gallica)
  • Matematiske verker
    • Libellus de numerorum divisione
    • De geometria
    • Epistola ad Adalbodum
    • De sphaerae constructione
    • Libellus de rationali et ratione uti
  • Kirkelige verker
    • Sermo de informatione episcoporum
    • De corpore et sanguine Domini
    • Selecta e concil. Basol., Remens., Masom., etc.
  • Brev. Édition : Julien Havet, Lettres de Gerbert (983-997).... Paris, A. Picard, 1889 (= Collection de textes pour servir à l'étude et à l'enseignement de l'histoire, 6) (Gallica) ; Pierre Riché & Jean-Pierre Callu, Gerbert d'Aurillac. Correspondance : lettres 1 à 220. Paris, Les Belles Lettres, 1964-1967, rééd. 2008 (= Les classiques de l'histoire au Moyen Âge, 45)
    • Epistolae ante summum pontificatum scriptae
      • 218 lettres dont à l'empereur, au pape et à divers évêques
    • Epistolae et decreta pontificia
      • 15 lettres à divers évêques, dont Arnulf, divers abbés et une lettre à [[Étienne Ier de Hongrie|Étienne Mal:Ier de Hongrie]]
      • Lettre à Otton III.
      • 5 courts poèmes
  • Annet
    • Acta concilii Remensis ad S. Basolum
    • Leonis legati epistola ad Hugonem et Robertum reges

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Gerd Althoff: Otto III. (= Gestalten des Mittelalters und der Renaissance). Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1997.
  • Werner Bergmann: Innovationen im Quadrivium des 10. und 11. Jahrhunderts. Studien zur Einführung von Astrolab und Abakus im lateinischen Mittelalter (= Sudhoffs Archiv, Beiheft 26), Stuttgart 1985.
  • Nicolaus Bubnov (utg.): Gerberti Opera Mathematica (972–1003), Nachdruck Hildesheim 1963.
  • Fritz Eichengrün: Gerbert (Silvester II.) als Persönlichkeit, Leipzig-Berlin 1928
  • James Hannam: God's Philosophers - How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science, Icon Books 2009, ISBN 1-84831-070-6.
  • Hans-Henning Kortüm: Gerbertus qui et Silvester. Papsttum um die Jahrtausendwende. In: Deutsches Archiv für Erforschung des Mittelalters Bd. 55 (1999), S. 29–62. (Digitalisat)
  • (de) Hans-Henning Kortüm: «Silvester II.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-11205-0, s. 415 f. (digitalisering).
  • Harriet Peatt Lattin: The letters of Gerbert with his papal privileges as Sylvester II. New York 1961.
  • Uta Lindgren: Gerbert von Aurillac und das Quadrivium. Untersuchungen zur Bildung im Zeitalter der Ottonen (= Sudhoffs Archiv, Beih. 18), Wiesbaden 1976.
  • Pierre Riché: Gerbert d'Aurillac. Le Pape de l'An Mil, Paris 1987.
  • Mathilde Uhlirz: Untersuchungen über Inhalt und Datierung der Briefe Gerberts von Aurillac, Papst Sylvesters II. (= Schriftenreihe der Historischen Kommission bei der Bayerischen Akademie der Wissenschaften, Bd.2), Göttingen 1957.
  • Kurt Vogel: Gerbert von Aurillac als Mathematiker. In: Acta historica Leopoldina, Bd. 16 (1985), S. 9–23.
  • Karl Ferdinand Werner: Zur Überlieferung der Briefe Gerberts von Aurillac. i: Deutsches Archiv für Erforschung des Mittelalters, Bd. 17 (1961), S. 91–144.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ MacTutor History of Mathematics archive, besøkt 22. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Enciclopedia dei Papi, Treccani's Enciclopedia dei Papi ID silvestro-ii[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Darlington, Oscar G. (1947). "Gerbert, the Teacher". American Historical Review 52 (3), s 456
  4. ^ a b c Pekonen, O. (2000). Gerbert of Aurillac: mathematician and pope. The Mathematical Intelligencer, 22(4), 67-70.
  5. ^ a b Aukrust, Knut og Dorte Skulstad (2011): Spansk gullalder. Oslo: Pax, s. 80.
  6. ^ Darlington, s 471
  7. ^ Darlington, s 472

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]