Svartkurle
| Svartkurle | |||
|---|---|---|---|
 Svartkurle (alpeunderart)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Nigritella nigra | |||
| Synonymi | |||
| [Gymnadenia nigra] | |||
| Populærnavn | |||
| svartkurle[1] | |||
| Hører til | |||
| orkidefamilien, Asparagales, enfrøbladete planter | |||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste:[2] | |||
 EN — Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | beitemark og myr | ||
| Utbredelse: | Skandinavia og Alpene | ||
Svartkurle (Nigritella nigra) er en plante i orkidéfamilien (marihandfamilien).
Utseende
[rediger | rediger kilde]Svartkurle er en av de mer staselige orkidéene, men det er ikke mange forunt å få sett den. Den er nemlig sjelden både i Norge og på europeisk basis. Svartkurle blir opptil 20 centimeter høy, og den har lange, linjeforma blader oppetter stengelen. I toppen av hver plante sitter et kulerundt hode med mange mørkerøde, vakre blomster. Svartkurle er en flerårig urt. Frøene er støvfine og kan potensielt spres med vind og luftstrømmer, men frøkapselen er kun om lag 15-20 cm over bakken så vellykket frøspredning utover lokal rekruttering forekommer trolig svært sjeldent.
Forekomster i Norge
[rediger | rediger kilde]Tradisjonelt har svartkurle blitt regnet for å være tilknyttet kalkrik mark. De siste åra har den imidlertid blitt funnet flere steder med lite kalk i jorda, og det virker som den er mer avhengig av skjøtsel i form av slått eller beite. Svartkurle vokser både på fastmark og i myr.
Svartkurle er en sjelden plante i Norge, og de fleste forekomstene er i området rundt Forollhogna nasjonalpark nordøst for Dovrefjell. Den finnes også sørover i Gudbrandsdalen og har blitt funnet så langt sør som Toten, i tillegg til at den vokser i et avgrenset område i Troms. Svartkurle regnes dermed for å ha en avvikende bisentrisk utbredelse.
Svartkurle er totalfredet i Norge, og den er på Norsk rødliste for arter som sterkt trua (EN). I tillegg til fredningen er også gitt en egen Forskrift om svartkurle (Nigritella nigra) som prioritert art.[3]
Rødlistevurdering
[rediger | rediger kilde]Generasjonstida er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år. Arten har i Norge noen få primærlokaliteter i heier på baserik grunn i lågalpint belte, men de fleste lokalitetene ligger i nordboreal sone under skoggrensa, knyttet til tradisjonell drevet kulturmark (særlig beitemark).
Den opprinnelig kjente utbredelsen har strakt seg fra Nordre Land og Ringebu (og kanskje Toten) nord til Oppdal (Trollheimen), Rennebu, Holtålen og Tydal, og med noen få, sterkt isolerte forekomster i Balsfjord og Nordreisa. Arten har gått mye tilbake både i Norge og i Sverige, både i antall lokaliteter og i antall individer. Norge har nå flest populasjoner, og den aller største, på Sølendet i Røros. Svartkurle har vært kjent fra ca. 100 lokaliteter og er nå kjent fra 40-50 lokaliteter, derav én i Troms (Nordreisa, Engelskjøn & Skifte 1984). På ca. 30 av lokalitetene vurderes arten som utgått, og på ca. 15 av lokalitetene er dens status ukjent (Anonym 2013).
Den har fortsatt et kjerneområde i sør, fra ST Oppdal og Rennebu østover gjennom nordre Dovrefjell til He Rendalen og Os og ST Røros og Tydal, med sprang til en enkeltforekomst i Sør-Fron, og med et svært langt sprang til Troms. Nyere data tyder også på at spredning- og rekrutteringsevnen er svak. Det er derfor usannsynlig at delpopulasjoner som er forsvunnet, reetableres, og delpopulasjonene er overveiende små. Artens utbredelse vurderes derfor å være kraftig fragmentert. I Oppdal drives det aktiv skjøtsel av svartkurleforekomstene, noe som har snudd den negative utviklingen i området, mens delpopulasjonene østover (med unntak for Sølendet der det også drives aktiv skjøtsel) ser ut til å være i kraftig tilbakegang med få blomstrende individer eller utgåtte. Jordal 2020 skriver: "Oppdal har lyktes godt med å bevare svartkurla, og har trolig flere tusen individer, og er dermed en av de viktigste kommunene i Norge for denne arten." Redusert bruk av utmarka (gjengroing på grunn av mindre slått og beite) og oppdyrking er trolig er hovedårsakene til tilbakegangen, men tilbakegangen er dårlig forstått. Artsdatabanken har derfor anført en ukjent årsak.
Tilbakegangen forventes å fortsette. I Oppdal finnes den fortsatt på om lag 12 lokaliteter på 7 bruk under skoggrensa, og den er tidligere rapportert fra kanskje tre ganger så mange steder (Jordal 2020). Den er også kjent fra to intakte fjell-lokaliteter(Jordal 2020). Arten er blitt funnet på noen få nye lokaliteter i senere tiår, bl.a. i Sør-Fron i 1998. Totalt har arten vært kjent med et forekomstareal på ca. 400 km2 (unøyaktige angivelser ekskludert). Svartkurlas kjente forekomstareal basert på funn etter 1990 er 252 km2, og beregnet forekomstareal er 258 km2 (minimum 240 km2, maksimum 300 km2). Arten er godt ettersøkt så Artsdatabanken regner med et nokså lite mørketall, og at noen forekomster er gått ut de siste 30 årene, spesielt i den østlige delen av utbredelsesområdet. Arten omtales med et nå noe foreldet kart hos Gjærevoll (1990). Svartkurle er en prioritert art etter Naturmangfoldloven, og det er utarbeidet en handlingsplan for arten. Svartkurle er europeisk med et skandinavisk-alpint mønster (dvs. med atskilte skandinaviske og mellomeuropeiske delområder). Forekomstene i Norge representerer mer enn halvparten av samlet europeisk bestand, og arten er derfor en norsk ansvarsart.[2]
Den nordiske svartkurla blir i tillegg nå betraktet som en særskilt underart, subsp. nigra, som er endemisk for Norge og Sverige (Moen og Øien 2003). Dette gjør den unik for Norge og Sverige og til en opplagt ansvarsart. en periode har slekta Nigritella vært inkludert i brudespore-slekta Gymnadenia, ikke minst på grunn av en slektshybrid, svenskenes "brunkulla" Gymnigritella runei. De siste molekylære undersøkelsene peker mot at Nigritella er slektsskilt fra Gymnadenia, se Brandrud et al. (2019). Svartkurle vurderes som sterkt truet (EN) ut fra B-kriteriet (lite forekomstareal), på grunn av et begrenset forekomstareal i kombinasjon med en kraftig fragmentert utbredelse og pågående tilbakegang i utbredelsesområde, forekomstareal, kvalitet og areal av artens habitat, antall delpopulasjoner og antall reproduksjonsdyktige individ.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 15. februar 2022. Besøkt 15. februar 2022.
- ^ a b c Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av svartkurle Nigritella nigra som EN for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023.
- ^ Forskrift om svartkurle. Lovdata
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Svartkurle i Encyclopedia of Life
- (en) Svartkurle i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Svartkurle hos Artsdatabanken
- (sv) Svartkurle hos Dyntaxa
- (en) Svartkurle hos NCBI
- (en) Svartkurle hos The International Plant Names Index
- (en) Kategori:Gymnadenia nigra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Gymnadenia nigra – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Gymnadenia nigra – detaljert informasjon på Wikispecies
