Stensilmaskin

En enkel skisse av en stensilmaskin.

En stensilmaskin er en duplikator som virker etter silketrykkprinsippet – ved at sverte presses gjennom en sjablong for å masseprodusere enkle trykksaker. Stensilmaskinene er egnet for opplag opp til 1000 – 2000 eksemplarer. De var vanlige i bruk inntil moderne kopimaskiner og rimeligere trykkemuligheter tok over på 1970-tallet og 1980-tallet.

Systemet var basert på en stensil; et sterkt voksbelagt papir. Når man skrev på stensilen med mekaniske skrivemaskiner ble voksbelegget perforert av skrivemaskinens typer. På samme måte kunne man perforere stensilen med spesielle tegneredskaper som «skrapte» i belegget. Slik var det mulig å lage streker og enkle tegninger. Det var også mulig å lage grove gråtoner ved å presse stensilen mer eller mindre hardt mot grovt sandpapir.

Når stensilen ble spent over en valse i stensilmaskinen trengte sverten ut gjennom perforeringene og ble overført til de blanke arkene som ble sendt gjennom maskinen. Det fantes en rekke ulike modeller, enkle håndsveivede og etter hvert mer avanserte med elektrisk drift.

Selve stensilen måtte være så tynn at den ble perforert av skrivemaskin, men samtidig så sterk at den tålte behandlingen i stensilmaskinen. Vanligvis kunne det produseres flere hundre trykk uten problemer. Med gode maskiner og nennsom hånd kunne man nå opplag på 1000 – 2000 eksemplarer før stensilen var utslitt og røk.

For svært lave opplag kunne man også bruke spritduplikatorer, som kunne produsere i opplag på 50 – 100 eksemplarer. For høye opplag måtte man til trykkerier.

Historikk

En prosess som senere skulle utvikle seg til stensilering ble først foreslått av den engelske kirurgen James Lind i 1811. Den første kommersielle anvendelsen ble utviklet av Eugenio De Zuccato i England rundt 1871.

Illegale aviser

Stensilmaskiner var vanlig kontorutstyr, og ble brukt på en rekke områder i næringslivet, i skolesystemet osv. Men siden de var enkle og relativt rimelige i bruk ble stensilmaskiner sentrale i produksjon av mange undergrunnspublikasjoner og illegale aviser. I denne sammenheng var det en stor fordel av utstyret var nokså lett å frakte, og ikke større enn at det var mulig å gjemme unna.

Samtidig var det et problem at den primitive produksjonsmetoden avsatte «fingeravtrykk» på trykksakene. En fagmann kunne ofte fastslå at en trykksak var produsert på en bestemt maskin. På samme måte var skrivemaskinenes typesett og anslag aldri helt like. Under siste krig tok tyskerne tekstprøver fra et stort antall skrivemaskiner for å avsløre hvor ulike illegale aviser var skrevet.

Også fagfolks håndlag kunne bidra til å avsløre hvem som hadde produsert trykksakene, og under krigen fantes det eksempler på at man bevisst gjorde «dårlig arbeid» for å villede tyskerne.

Fargetrykk

Stensilmaskinene produserte i utgangspunktet trykksaker på én side, i én farge. For å lage tosidige trykksaker måtte prosessen gjøres to ganger. Når «forsiden» var ferdig måtte ny stensil settes inn, papirbunken snus og «baksiden» produseres i en ny omgang.

Det ble produsert sverte i ulike farger. Svart og rød var vanligst. I prinsippet var det altså mulig å lage trykksaker med mer enn én farge, eksempelvis en avis med rød heading og svart tekst. Enkelte stensilmaskiner var konstruert slik at det var enkelt å skifte farge: Hele trommelen med sverte kunne løftes ut og erstattes med en ny, med annen farge.

Men desto flere ganger arkene ble sendt gjennom stensilmaskinen, desto vanskeligere var det å få brukbart resultat. Sverten smittet ofte av, arkene kunne krølle seg, og om man brukte ulike farger ble ofte trykket så lite presist at fargene forskjøv seg i forhold til hverandre. Slike begrensninger gjorde at fargemulighetene i praksis var svært begrenset.

Stensilskriving

Å skrive stensiler var krevende, om man ønsket noe mer enn vanlige tekstsider. All form for layout; overskrifter, utheving av tekst, spalter osv. måtte gjøres med skrivemaskin og primitive tegneredskaper. Gjorde man feil måtte det møysommelig rettes ved hjelp av spesiell korrekturlakk. Med en liten pensel festet på lakkflaskens kork kunne man pensle over feilen på stensilen, vente til lakken tørket og skrive over.

For mye streker, tegninger og effekter som perforerte stensilen bidro dessuten til å svekke den. Det kunne for eksempel være fristende å lage en tverstrek på siden for å skille teksten, med tegneredskap eller med en sammenhengende linje bindestreker. Men det ga et svakt punkt på stensilen, slik at den lettere kunne ryke under stensileringen. Også lengre partier med understreket tekst svekket stensilene. Mye layout-effekter betydde ofte at man måtte nøye seg med lavere opplag før stensilen var utslitt.

Mekaniske, manuelle skrivemaskiner ga gjerne ujevn skrift. Dels kom det av kvaliteten på maskinene, dels av at anslagene på hver tast ikke ble nøyaktig like harde. Da elektriske skrivemaskiner ble tatt i bruk ga det penere, jevnere skrift og bedre stensiler. Etter hvert kom også skrivemaskiner med mulighet til å skifte typene, såkalte kulehodemaskiner. Da kunne man variere med uthevet skrift, kursiv skrift og ulike typer, og på denne måten få bedre kvalitet på de stensilerte trykksakene.

Elektro-stensiler

Den mest avanserte, og moderne, bruk av stensilmaskin ble etter hvert basert på elektro-stensiler, der selve stensilen ble laget maskinelt ut fra en papiroriginal.

Originalen kunne nå bestå av både avanserte tegninger, skikkelig typografi og fiks layout. Den ble spent opp på en valse, med selve stensilen ved siden av. Når valsen roterte leste en fotocelle av svarte og hvite partier på originalen, og tilsvarende signaler ble brent inn i stensilen og perforerte denne. Med elektro-stensiler kunne man lage trykksaker med vesentlig høyere kvalitet enn med ordinære stensiler.

Denne apparaturen var imidlertid kostbar, og egne firmaer hadde spesialisert seg på å lage elektro-stensiler for andre.