Steinhøns

Steinhøns
	Steinhøne (typearten)
	Nomenklatur
	Alectoris; Kaup, 1829
	Populærnavn
	steinhøns
	Klassifikasjon
Rike	dyr
Rekke	ryggstrengdyr
Klasse	fugler
Orden	hønsefugler
Familie	fasanfamilien
Tribus	Coturnicini
	Økologi
Antall arter:	7
Habitat:	terrestrisk, ofte fjellskråninger med steingrunn og lite vegetasjon
Utbredelse:	den gamle verden
	Inndelt i
	se inndeling!;

Steinhøns (Alectoris) er en slekt med hønsefugler i fasanfamilien. De sju artene som inngår finnes bare naturlig i et sentralt belte gjennom den gamle verden, og alle artene har preferanser for et tørt habitat med mye steingrunn og fjell. Det er uklart om én, to eller tre av artene er monotypiske eller ikke. Typearten er steinhøne (A. graeca).

Biologi

Steinhøns er mellomstore fugler som typisk måler omkring 32–43 cm. Kjønnene er ganske like. Nebb og føtter er røde. Artene har svarte og hvite øyenstriper, hvit hake og strupe, og svarte og hvite striper på kroppssidene. De lever ofte i steinete fjellsider. Enkelte arter kan finnes i kulturlandskap med beitemark og lynghei, og noen av de andre finnes også i halvørken.

Utbredelsen strekker seg fra Den iberiske halvøy og Nordvest-Afrika i vest via Alpene, den nordlige Middelhavsregionen og Den arabiske halvøy østover til det østlige Kina og kysten av Gulehavet i øst. Artene har en allopatrisk utbredelse; det er aldri mer enn én art i samme område. Steinhønas utbredelse overlapper riktignok med både rødhøne og berghøne, men i slike tilfeller finnes denne steinhøna som regel høyere i terrenget enn de andre. Hybridisering er imidlertid kjent. Rødhøne og berghøne er dessuten satt ut som jaktbytte og har etablert frittlevende bestander i mange land.

Dette er bakkekjære fugler som spiser mens de går; løper heller enn å ta til vingene. Når fuglene opptrer i fjellskråninger løper de vanligvis i oppoverbakke under flukt og kan lett distansere en person til fots. Hopper fra stein til stein eller fra stein til bakke til stein, når de krysser over ulendt terreng.

Taksonomi

IOC World Bird List regner kun arten svartstrupehøne (A. philbyi) som monotypisk,^[1] og støttes av Birds of the World i at den er det,^[2] men sistnevnte ornitologiske aktør er usikker med hensyn til om også araberhøne (A. melanocephala) og qinghaihøne (A. magna) kan være monotypiske arter.^[2] IOC World Bird List regner imidlertid disse som polytypiske.^[1]

Tidligere har man i en tid regnet berberhøne (A. barbara), berghøne (A. chukar), svartstrupehøne (A. philbyi) og rødhøne (A. rufa) til én og samme art, og senere som hverandres nærmeste slektninger, men berberhøna ser imidlertid ut til å være nærmere beslektet med araberhøne enn de tre andre.^[3] Splittelsen mellom berberhøne og araberhøne ser dessuten ut til å representere den eldste splittelsen i slekten Alectoris.^[3]

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).^[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).^[4]^[5]^[6]

Treliste

Galliformes, hønsefugler
- Phasianoidea, fasanfugler
  - Phasianidae, fasanfamilien
    - Pavoninae
      - Coturnicini
        Alectoris, steinhøns
        A. barbara, berberhøne
        
        A. melanocephala, araberhøne (monotypisk?)
        
        A. rufa, rødhøne
        
        A. chukar, berghøne
        
        A. graeca, steinhøne
        
        A. philbyi, svartstrupehøne (monotypisk)
        
        A. magna, qinghaihøne (monotypisk?)

Galleri

Galleriet inneholder seks av de sju artene, men mangler foto av qinghaihøne.

Referanser

^ ^a ^b Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2022. IOC World Bird List (v12.1). doi : 10.14344/IOC.ML.12.1.
^ ^a ^b ^c Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
^ ^a ^b Randi, E. (1996). A mitochondrial cytochrome B phylogeny of the Alectoris partridges. Mol. Phyl. & Evol. 6(2): 214–227.
^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Kilder

C. Perrins (1999). Europas fugleliv. Oversatt av P.-G. Bentz, F. Mehlum og T. Slagsvold. Redaktør for den norske utgaven V. Ree. Gyldendal. s. 104–105, 296–297. ISBN 82-05-16950-0.
L. Svensson og P.J. Grant (1999). Gyldendals store fugleguide: Europas og middelhavsområdets fugler i felt. Oversatt av J. Sandvik og P.O. Syvertsen. Redaktør for den norske utgaven V. Ree. Gyldendal. s. 108–109. ISBN 82-05-25554-7.
«Norske navn på verdens fugler». Norsk Ornitologisk Forening. Besøkt 14. juli 2020.
John H. Boyd. «Phasianidae: Turkeys, Grouse, Pheasants, Partridges». Taxonomy in Flux. Besøkt 14. juli 2020.

Eksterne lenker

(en) steinhøns i Encyclopedia of Life
(en) steinhøns i Global Biodiversity Information Facility
(no) steinhøns hos Artsdatabanken
(sv) steinhøns hos Dyntaxa
(en) steinhøns hos Fauna Europaea
(en) steinhøns hos Fossilworks
(en) steinhøns hos ITIS
(en) steinhøns hos NCBI
(en) Kategori:Alectoris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Alectoris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Alectoris – detaljert informasjon på Wikispecies

Autoritetsdata

[Gill,_Donsker_&_Rasmussen_(2022)-1] Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2022. IOC World Bird List (v12.1). doi : 10.14344/IOC.ML.12.1.

[Winkler,_Billerman_&_Lovette_(2020)-2] Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01

[Randi_(1996)-3] Randi, E. (1996). A mitochondrial cytochrome B phylogeny of the Alectoris partridges. Mol. Phyl. & Evol. 6(2): 214–227.

[Syvertsen_''et_al.''_(2008)-4] Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

[Syvertsen_''et_al.''_(2017)-5] Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

[Syvertsen_''et_al.''_(2020)-6] Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]