Statare
Stataren var i Sverige og Finland en gift landbruksarbeider. Ordningen har navn etter stat, lønn i form av naturalia og bolig. Både den ansatte og ektefellen var forpliktet til å arbeide for godseieren.
Systemet oppstod i Södermanland og Mälardalen. Det fantes ikke i Norrland. Stataren hadde rett til å sette en tønne poteter (tilsvarende 100 kilo) årlig på godsets jord, og melk og ved inngikk i lønnen. Når han flyttet, fikk han en «orlovseddel» som tjente både som attest fra siste arbeidsgiver og bevis for at han var ledig for nytt arbeid.[1]
Statarsystemet nådde en topp rundt 1900 da det fantes rundt 35.000 statarfamilier i Sverige. På den tiden var det mangel på landarbeidere i Sverige, siden mange ungjenter foretrakk å flytte til byene eller utvandre til Amerika. Statarnes koner ble da pålagt melkeplikt, av Ivar Lo-Johansson kalt «den hvite pisken».[2]
Ordningen var mest utbredt på de store landeiendommen i det sørlige Sverige, og arbeiderne ble ofte ansatt på ett-årige kontrakter, i motsetning til torpare som hadde lengre avtaler, fra 10 til 50 år.
Kontraktene gikk ut i siste uken av oktober, under den såkalte slankveckan. Det var da mulig for stataren å flytte og prøve å få arbeid ved andre gods. Det var vanlig at de flyttet ofte. Uttrykket slankveckan stammer fra at denne uken var de uten arbeid og inntekt.
Statarne bodde dårlig i statarlängor, vertikaldelte langhus, ofte med en familie i hvert rom.[3] Dette var særlig utbredt i Skåne. noen fikk bo i en- eller to-familiehus som kunne være av bedre standard.
Selv om statarna formelt sett bare var bundet av en uoppsigelig ettårskontrakt, ble mange statare i praksis livegne for landeieren hvor de var ansatte, gjennom den gjeld de stiftet på landeierens butikk. Så lenge gjelden ikke kunne løses ut, kunne de heller ikke ta arbeid andre steder, og måtte forlenge avtalen.
Godseieren hadde ifølge den svenske legostadgan (lov om tjenestefolk) fra 1833 rett til å straffe sine ansatte fysisk. Her stod at «tjenere skal i sin adferd være gudfryktige, trofaste, flittige, lydige, edrue og respektfulle, og de skal ikke unndra seg det arbeide og de oppgaver husbonden med rimelig grunn pålegger dem. Pådrar tyendet seg advarsel eller fysisk straff og utvist forsømmelse, trass, upålitelighet, ulydighet, fyll eller annen uskikk, skal de motta advarsel og korreks, underkaste seg og forbedre seg. Holder tyende likevel frem med sin feilaktige adferd eller viser seg upålitelige, ukyndige eller på annet vis udugelige, kan de etter husbondens anmodning sies opp med tap av hele lønnen, og motta slik attest som de har gjort seg fortjent til.» Den svenske legostadgan stod ved makt til 1926.[4]
Stataresystemet ble først avskaffet i 1945 i forbindelse med overgang til kontantlønn. Statarne er behandlet i svensk litteratur av blant andre Ivar Lo-Johansson og Moa Martinson.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ http://www.hhogman.se/statare.htm
- ^ Olav Randen: Svolt i Norden (s. 161), forlaget Boksmia, Ål, ISBN 978-82-91871-39-4
- ^ Olav Randen: Svolt i Norden (s. 161)
- ^ Olav Randen: Svolt i Norden (s. 161-62)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Statare i Store norske leksikon
- Statarna novellesamling av Ivar Lo-Johansson