Øystein Erlendsson
| St. Eystein Erkebiskop | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1120 Børsa, Trøndelag | ||
| Død | 26. januar 1188 Trondheim | ||
| Beskjeftigelse | Prest, skribent  | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | 1229 (lokalt) | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 26. januar (i Norden) | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | |||
| I kunsten | med kirkemodell i hendene | ||
Øystein Erlendsson (norrønt Eysteinn Erlendsson, latinisert til Augustinus Nidrosiensis; født ca. 1120, død 26. januar 1188) var erkebiskop av Nidaros fra 1157 til sin død.
Erkebiskop av Norge
[rediger | rediger kilde]Av alle de 27 erkebiskopene i Nidaros mellom 1153 og 1537 er Øystein nok den mest markante, og den eneste som ble regnet som helgen etter sin død. Han døde den 26. januar 1188, natten etter Pålsmesse. Den katolske kirken i Norge feirer hans minnedag den 26. januar som kalles St. Eysteins dag eller Eysteindagen.
Navnet «St. Eystein» kommer av at Øystein har vært regnet som en av de fire norske kardinalhelgener. Formelt er Øystein verken salig- eller helligkåret, men liturgikommisjonen i Vatikanet slo i 2002 fast at dødsdagen hans kunne feires som «fest» i Trondheim stift, og som valgfri minnedag i Oslo katolske bispedømme og i Tromsø stift.
Ætt
[rediger | rediger kilde]Øystein ble trolig født en gang mellom 1120 og 1130 på gården Råsvoll eller Rossvoll. Det ligger en gård med dette navnet i Børsa sør for Trondheim, og dessuten en Rossvoll gård i Verdal nord for Trondheim. Oluf Rygh mente at erkebiskopen kom fra Rossvoll i Verdal, som er en større gård enn Rossvoll i Børsa. Men sistnevnte var også en meget stor gård (350 dekar dyrket mark og 900 dekar skog), og Gerhard Schøning mente at denne var Øysteins hjemsted. Ved leirraset i Børsa i 1254 het dessuten gårdens eier Torberg, som var et vanlig navn i Giske-ætten.[1]
Øystein var knyttet til de fremste ættene i landet. Snorre Sturlason skildret ætten hans i Harald Hårfagres saga i Heimskringla. Øystein ble skildret som en dugelig mann, rik på både gods og vennskap. Blant andre nedstammet han fra stormannen Erling Skjalgsson. Far til Øystein ble kalt Erlend Himalde; hans far igjen var Jon Sterke på Råsvoll. Ulv Uspaksson var far til Jon Sterke, og islending av ætt. Ulv var Harald Hardrådes stallare og en god venn av kongen. Ulv giftet seg med Jorunn Torbergsdatter, søster til Harald Hardrådes frille, Tora Torbergsdatter. Tora og Jorunn var døtre av Torberg Arnesson som var gift med Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild var datter av Erling Skjalgsson. Torberg Arnesson var bror av Kalv Arnesson som var med på å drepe kong Olav Haraldsson som senere ble opphøyd til helgen som Olav den hellige. Gjennom Kalv Arnesson nedstammet Øystein fra den norske stormannsslekten arnmødlingene.
Den gjæve ætten gjorde at Øystein hadde mange frender og venner. Øystein ønsket å styrke økonomien til erkebispesetet i Nidaros, og tinget med bøndene for å få tillatelse til å kreve inn høyere pengebøter. Bøndene gikk med på å betale bøtene «sølvvurdert øre» som var verd dobbelt så mye som den vanlige mynten. Erkebispesetet tjente tilsvarende mye på avtalen. Ifølge Snorre kunne han gjøre dette med støtte fra frender og venner. De fleste stormennene i Trøndelag og erkebiskopen var knyttet sammen i frendskap og giftermål.
Liv
[rediger | rediger kilde]Øystein fikk sin første høyere utdannelse i Nidaros av biskop Simon,[2] og studerte utenlands fra omtrent 1140. Det er mulig at han studerte i Lincoln i England, men det er mer sannsynlig at han studerte i Paris i augustinerordenens nye kloster St. Victor. Han valgte «Augustinus» som den latinske formen for navnet sitt, men også navnet «Oistanus» ble benyttet.
Kong Sverres propagandaskrift En tale mot biskopene fra omtrent 1200, nevner forbigående at Øystein var kapellan og fehirde hos kong Inge Krokrygg (1136–61).[3] Øystein var også sokneprest i Konghelle ved Gøtaelva.
Den første erkebiskopen i Nidaros, Jon Birgersson, døde i 1157. Ifølge Sverres tale mot biskopene valgte kong Inge da Øystein til erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre».[4] Vi vet ikke om en hadde rukket å opprette domkapitel som kunne foreta et formelt valg, men det er all grunn til å tro at det virkelig var kong Inge som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller året etter.
Den nyvalgte erkebiskopen, den andre hittil i Norge, reiste til Italia for å ta imot bispevigslingen og sitt pallium. Et pallium er katolske erkebiskopers embetstegn, og ble tildelt av paven. Trolig ble Øystein utnevnt til erkebiskop først i 1161 av pave Alexander III. Pave Hadrian IV, tidligere kjent som kardinal Nikolas Breakspeare, opprettet erkebispestolen i Nidaros i 1153. Ettersom pave Hadrian IV døde den 1. september 1159, kan det ikke ha vært ham som utnevnte Øystein til erkebiskop, for man regner med at Øystein og hans følge ikke dro sørover fra Norge til Roma før en gang utpå sommeren eller høsten 1159. Etter hjemkomsten fra Roma iverksatte han byggingen av erkebispegården.
Den norske feiringen av 12. september som fingergullsmesse, også kalt fingergullfesten, skyldes at erkebiskopen fikk med seg til Kristkirken i Nidaros en kapsel som angivelig inneholdt en dråpe av Jesu blod. Fingergullsmesse ble en av de største kirkefestene i middelalderens Nidaros ved siden av julen og olsok, men forbudt etter reformasjonen.[5] Messen stod oppført i Missale Nidrosiense fra 1519 som Susceptio sanguinis domini (= Mottakelsen av Herrens blod).
På 1170-tallet måtte Øystein utstede et brev, der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinnene som lokket til seg medsøstre for å drikke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem i samtiden når erkebiskopen engasjerte seg i det.[6]
Den første kongekroning i Norden
[rediger | rediger kilde]Før Øystein kunne tiltre, ble kong Inge drept samme året av sin halvbrors sønn Håkon Herdebrei i slaget ved Ekeberg. Inges støttespillere fortsatte krigen under ledelse av Erling Skakke med sin sønn Magnus som kongskandidat, basert på at guttens mor var Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare.
Håkon Herdebrei ble beseiret og drept i slaget ved Sekken i 1162, men en ny utfordrer kunne fortsatt dukke opp. Øystein og Erling Skakke ble naturlige allierte med felles interesser. Kirken hadde lenge ønsket å reformere det norske kongedømmet til en mer europeisk modell, spesielt ønsket kirken å få fjernet tradisjonen med flerkonger som hadde ført til ustabilitet og borgerkrig. I tillegg ønsket Øystein at kun sønner født i ekteskap skulle ha arverett til tronen. Ga han sin fulle støtte til Magnus Erlingsson, ble begge disse målene nådd. I 1163 ble en ny lov om tronarverett innført som Erling Skakke aksepterte, Tronfølgeloven under Magnus Erlingsson, og som gjenytelse kronet erkebiskopen Magnus Erlingsson som konge av Norge.
Dermed måtte kongen overgi sitt rike til Gud og Hellig-Olav, og etter hans død skulle kongekronen legges på Nidarosdomens alter som en sjelegave til Hellig-Olav. På hans vegne skulle kirken gi kronen til den neste som kirken anså best skikket. Slik gikk Norge fra å være et arvekongedømme til et geistlig valgrike, et len under kirken, noe som siden ble bestredet av kong Sverre.[7]
Som erkebiskop var Øystein fra første stund en forkjemper for kirkens frihet, og fikk ærestittelen «det apostoliske setes legat». I forhandlinger med bispedømmets bønder forlangte Øystein alle bøter til erkesetet betalt etter full sølvkurs. Tidligere ble de betalt i gangbar mynt, verd halvparten av sitt nominelle sølvinnhold. Erling Skakke støttet dette utspillet, og Øysteins øvrige arbeid, forutsatt at erkebiskopen ville krone hans sønn Magnus Erlingsson til konge.[8]
Erkebiskop Øystein kronet gutten i Bergen, sensommeren 1163 eller kanskje i 1164, under stor praktutfoldelse og med en pavelig utsending fra Roma, Stefanus, som vitne. Stefanus' oppdrag var trolig å styrke forbindelsen mellom Alexander III og Norge under paveskismaet, kanskje hadde han også ærend i anledning opprettelsen av det svenske erkesetet i 1164. Kongekroningen av Magnus Erlingsson var den første i Norden som som ble velsignet av pavekirken, som dermed sikret seg viktige garantier i kroningseden. I denne svor Magnus troskap og lydighet mot romerkirken, dvs. pave Alexander og hans etterfølgere, og tok dermed parti mot Fredrik Barbarossas motpave Victor IV som ble støttet av kong Valdemar av Danmark. Erling Skakke og tolv lendmenn skal ha vært mededsmenn for den umyndige Magnus, mens Stefanus mottok eden på pavens vegne. Kongegjerningen var nå definert som et guddommelig embete som forpliktet kongen til å opptre som rex justus, en rettferdig konge underlagt en overnasjonalt ledet kirke.[9]
Lovarbeid
[rediger | rediger kilde]Erkebiskop Øystein var opptatt av pilegrimenes strafferettslige vern, og å lovfeste straff for brudd på freden i Kristkirken. Trolig utformet han kirkelovsutkastet Canones Nidrosienses som ble gjenfunnet i London så sent som på 1930-tallet.[10] Her ble skilsmisse forbudt, med mindre ekteskapet var inngått mot kanonisk rett som stilte krav om begge parters samtykke, og at ekteskapet var fysisk fullbyrdet.[11] I sitt eget bispedømme satte Øystein sammen en egen lovbok, Gullfjær, som nå er tapt, men trolig gjenfinnes i hovedtrekkene i 1200-tallets Frostatingsbok, en omskrivning av trøndersk kristenrett under påvirkning av kanonisk rett. Ifølge Bergens rimkrønike - som riktignok er en sen tradisjon - forelå Gullfjær så tidlig at Magnus stadfestet den før sin kroning, i samsvar med kroningsedens løfte om yte kirken tjenester i samsvar med blant annet «trønderkirkens lov». Også 15 udaterte canones kan stamme fra denne tiden. Her pålegges geistligheten å oppfordre til kamp mot «bannlyste og fredsforstyrrere», kanskje påvirket av tronfølgelovens banntrussel mot den som lar seg hylle som konge mot dens regler. Canones var ellers oppsatt på å segregere geistligheten fra samfunnet rundt. Det ble forbudt for geistlige å bære våpen og jernbyrd, gjøre krigstjeneste og drive handel. Canones er også det første kjente forsøk på å innføre sølibat i Norge. Det kom til et kompromiss der bare bispekirkenes kanniker måtte leve i sølibat. Videre ble det forbudt for prester å gifte seg med enker, særlig presteenker, kanskje med tanke på at dette kunne utvikle seg til en slags pensjonsordning for prestefamilier. Det skulle også kreves sølibatsløfte av gifte klerker som ble presteviet.[12]
Landflyktighet
[rediger | rediger kilde]Borgerkrigene i Norge fortsatte, med flere kongsemner av tvilsom herkomst som kjempet mot hverandre. Erkebiskop Øystein forlot sin bispestol da kong Sverre inntok Nidaros i 1178. Øystein fulgte kong Magnus[13] frem til denne flyktet til Danmark etter nederlaget på Ilevollene i 1180. Selv rømte erkebiskop Øystein til Nord-England der han ble i tre år. Herfra bannlyste han kong Sverre. Øystein oppholdt seg ved klosteret Bury St. Edmunds og ved bispesetet i Lincoln. Sommeren 1183 dro han hjem til Norge, og det kom til en slags forsoning mellom ham og kongen, uten at noen av dem fravek sine krav. Året etter vant Sverre sin endelige seier over Magnus i slaget ved Fimreite.[14]
Øystein som byggherre i sine siste år
[rediger | rediger kilde]To ganger tilbød Sverre kong Magnus at de kunne dele riket, men Magnus avslo begge ganger. Forliket mellom Sverre og erkebiskop Øystein førte til at Øystein oppga sin åpne motstand mot Sverre. I stedet fokuserte han i sine siste år heller på byggearbeidene på Nidarosdomen. På sitt dødsleie valgte han likevel som sin etterfølger Eirik Ivarsson som var den prelaten som hadde støttet kong Magnus sterkest mot Sverre.[15]
Øystein opprettet to klostre for augustinerkanniker, Kastelle kloster i Konghelle der han selv hadde vært prest. Kastelle kloster ble visitert fra Æbelholt kloster, der abbeden, St. Vilhelm, var Øysteins venn. Likeså grunnla han Elgeseter kloster (egentlig Helgeseter) i Nidaros. Dit flyttet han Mariakirken fra dens plass ved siden av domkirken.[16]
Statue på Nidarosdomen
[rediger | rediger kilde]På vestfronten av Nidarosdomen er det sett opp en skulptur av billedhoggeren Stinius Fredriksen. Skulpturen forestiller erkebiskop Øystein Erlendsson som bærer på en katedral i miniatyr, som symboliserer den katedralen Øystein fikk reist i Nidaros. Fra oppholdet i England tok han med seg impulser fra den nye gotiske stilretningen. Før han reiste, hadde katedralbyggingen allerede blitt igangsatt, men Øystein fikk den videre byggingen endret til å bli preget av engelsk gotisk stil. Byggingen av erkebispegården i Trondheim ble også gjennomført av Øystein.
Passio Olavi
[rediger | rediger kilde]Øystein Erlendsson skal ha vært opphavsmannen til det oppbyggelige skriftet og legendesamlingen Passio Olavi, skrevet på latin. Første del inneholder historien til Olav den hellige, med særlig vekt på hans misjonsvirksomhet. Undergjerningene utgjør den andre delen av boka. Tittelen er en forkortelse for Passio et miracula beati Olavi, det vil si Hellig-Olavs lidelser og undergjerninger. Blant de påståtte undergjerningene er også helbredelsen av Øystein selv. Under byggingen av Nidarosdomen var han angivelig oppe på muren for å inspisere fremdriften tre dager før feiringen av Olavsfesten da stillaset brøt sammen. I fallet brakk han hoften, og lå pint av smerter og tanken på at han ikke ble i stand til å feire Olavsfesten. På festdagen lot han seg bære inn i kirken, men frisknet da til såpass at han kunne holde en lang preken. Etter en stund ble han helt bra. Teksten omtaler også en bonde som ble uskyldig dømt for tyveri og hengt. Angivelig hang han ni timer i galgen, mens Hellig-Olav sørget for at han ble støttet opp av en usynlig bjelke og slik reddet livet hans.[17]
Etterfølger
[rediger | rediger kilde]Etter Øysteins død ble augustineren Eirik Ivarsson fra Stavanger i 1188 valgt til erkebiskop av Nidaros.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ottar Ribe: Rossvoll gård i Børsa og erkebiskop Øystein Erlendsson
- ^ «Simon», liste over biskoper i Nidaros
- ^ En tale mot biskopene (1961 utg), s. 280
- ^ En tale mot biskopene (1961 utg), s. 280
- ^ «Fingergullsmesse»
- ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 236), forlaget Haase, København 1973
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 58), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 59)
- ^ «Den hellige Eystein»
- ^ [https://kosmos.no/4936/kosmopedia/skilsmisse «Skilsmisse»
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 63-65)
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 82)
- ^ Dybdahl, Audun: «Øystein Erlendsson» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 7. september 2022 fra [1]
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 86)
- ^ «Den hellige Eystein»
- ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 105-6), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Erik Gunnes: Erkebiskop Øystein, statsmann og kirkebygger, Oslo 1996. ISBN 82-03-22144-0
- Bente Opheim: «Med stønad frå frendar og vener» Slektskap og venskap som partidannande faktorar i den norske innbyrdesstriden 1130-1208. Hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen 1996. Nettutgåve
- Passio Olavi, i nynorsk omsetting, med føreord av kapellan Arne Bakken ved Nidaros domkyrkje, Oslo 1995 ISBN 82-521-4397-0
- Eirik Vandvik: Erkebiskop Eystein som politikar, Trondheim 1961
- Sverres saga; En tale mot biskopene, oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, Oslo 1961
