Sovjetunionens planer for å angripe Ålandsøyene

Sovjetunionens planer for å angripe Ålandsøyene under vinterkrigen i 1939–40 ble aldri realisert. Øygruppen Åland (Ahvenanmaa saariryhmä) hadde en stor strategisk plassering i forhold til både Finland og Sverige. Da Sovjetunionens grunnleggende idé i planene for en invasjon av Finland var å kutte Finland i to med et angrep med bakkestyrker mot Uleåborg, ville et angrep utført av marinestyrker og etterfølgende okkupasjon av Åland avskjære Finlands sjøforbindelser til omverdenen, og kunne brukes til senere å legge press på den svenske regjeringen. Planen ble aldri gjennomført.

Bakgrunn

Mens den nyutnevnte regjeringen med Risto Ryti og Väinö Tanner i spissen holdt sitt første regjeringsmøte etter utbruddet av vinterkrigen den 1. desember 1939, fikk regjeringen melding om at det forelå en risiko for at Sovjetunionen ville angripe Ålandsøyene, noe som fikk regjeringen til å henvende seg til Sverige for å foreslå en felles befestning av øygruppen. Men Sveriges avslag den 2. desember kom som en stor skuffelse, men ikke som noen overraskelse, da den svenske regjeringen under statsminister Per Albin Hansson hadde gitt samme svar en uke tidligere. Selv om at svenskene hadde sympati med finnenes sak, var de av den holdningen at de skulle stå fast ved deres strenge nøytralitetspolitikk. Beslutningen skapte en viss bitterhet hos finnene overfor Sverige, men de bitre følelsene ble dempet ved at svenskene støttet den finske saken uoffisielt gjennom omfattende hjelp i form av våpen, og omkring 8000 frivillige.

I januar 1940 utarbeidet den sovjetiske generalstaben en plan for en okkupasjon av Ålandsøyene som krevde transporten av omkring 20 000 mann til øyene fra Estland og Latvia. Da Sovjetunionens grunnleggende idé i planene for en invasjon av Finland var å kutte Finland i to med et angrep med bakkestyrker mot Uleåborg, ville et angrep utført av marinestyrker og etterfølgende okkupasjon av Åland avskjære Finlands sjøforbindelser til omverdenen, og kunne brukes til senere å legge press på den svenske regjeringen. Baser for lette maritime fartøy, ubåter og luftstyrker ville bli plassert på øygruppen, og den finske marinen vil dermed forhindres i å forlate basen utenfor Åbo, da marinen ville med en sovjetisk tilstedeværelse på Åland med stor sikkerhet bli senket. Disse grunnleggende ideene forble i senere planer.

I en plan utarbeidet av Den baltiske flåten i september 1940 var utgangspunktet for operasjonen at fiendene i en kommende krig i Østersjøen ville være Sverige og Finland, eller muligens en allianse mellom Nazi-Tyskland, Sverige og Finland. Hovedoppgavene til Den baltiske flåten var å ødelegge fiendens flåte og baser, hindre deres hovedstyrkers tilgang til Finskebukta, utlegge minefelt og okkupere Åland. Marinens flyvevåpen hadde også i oppgave å støtte okkupasjonen med diverse flyangrep mot finske tropper og fallskjermdropp.

Sovjetunionens endelige plan

I en mer detaljert plan for å okkupere Åland (utarbeidet den 10. september 1940) var operasjonens hovedmål Eckerö, selve Åland og Lemland. De andre øyene i øygruppen skulle sikrest senere. Den sovjetiske flåten ville møte finske og svenske panserskip, muligens tysk kryssere og ubåter, destroyere og torpedobåter fra andre fiendtlige stater, minefelt, kystartilleri og bakkestyrker. Landgangen ville kreve en divisjon fra Leningrads militærdistrikt, tre marinebataljoner og en luftbåren bataljon. En hel luftbåren brigade fra Leningrads militærdistrikt vil være reservert for operasjonen, selv om sjefen for Den baltiske flåtes luftstyrker tillot kun bruken av to bataljoner i tillegg til fly av Den røde armés flyvåpen som var egnet for en luftlandsetting.

Den luftbårne bataljonen skulle starte ut fra Peterhof og de tre marinebataljonene fra Paldiski i Estland. Den første landgangsformasjonen ville omfatte to infanteriregimenter, et artilleriregiment, en rekognoseringsbataljon og en ingeniørbataljon fra divisjonen, mens den andre landgangsformasjonen ville omfatte et infanteriregiment, et artilleriregiment, en stridsvognsbataljon og vedlikeholdstropper. Disse formasjonene skulle starte ut fra Tallinn og Paldiski. Det måtte bli tatt hensyn til i planleggingen at det ville være vanskelig å forberede seg på en landing på hemmelig vis for troppene som opererte i Tallinn, fordi Estland, som Latvia og Litauen, var fiendtlig innstilt overfor Sovjetunionen, og Estland i særdeleshet hadde tette bånd til Finland.

Halvparten av den første landgangsstyrken ville bli rettet mot Eckeröbukta og den andre halvparten mot Mariehamn. Om morgen den første dagen skulle første landgangsformasjonen ha oppretter frontlinjer på den sentrale delen av Ålandsøyene, og stedsnavn som Eckeröbukta, Mariehamn, Godby og Torpö ble nevnt i denne sammenheng som ytterpunkter for russernes okkupasjon i den første fasen.

Tropper forlate havnene i Estland og Sovjetunionen om natten for å unngå å bli oppdaget, og angrepet etterfulgt av langsettingen av troppene skulle gjennomføres raskt og kraftfullt nok at svenske tropper kunne ikke sendes til Finland for å assistere finnene i tide.

Den spesielle marineenheten (OON), som ble etablert for operasjonen, ville inkludere:

5 destroyere og krysseren «Stalin»
3 patruljebåter og krysseren «Molotov»
3 patruljebåter
3 transportgrupper som tilsvarte en marineformasjon, totalt 12 fartøyer
1 marineformasjon (OVR) for å beskytte havområdet hvor landgangene skulle skje: 6 7 minesveipere, 8 skip og tre kanonbåter
OONs flyavdeling:
- 44. skvadron (MBR-2 rekognoserings-fly)
- To skvadroner fra 13. og 138. flyregiment (landbaserte jagerfly)
- To skvadroner fra 73. flyregiment (SB-2 raske bombefly)

Sjefen for avdelingen hadde ansvaret for invasjonen.

En støtteeskadre av Den baltiske flåten, som bestod av to slagskip og andre større fartøy, skulle komme i området etter at de sovjetiske landgangstroppene hadde sikret brohoder på øygruppen. SB-2 bombefly av den 35. og 37. bombeflyregiment, som opererte fra flybaser i Pärnu og Tartu, ville også stå til rådighet for å støtte operasjonen.

For å lure fienden, var det hensikten å simulere en landgangsflåte som var på vei til Gotland. Denne flåten skulle dra fra Liepāja i Latvia.

Finlands forsvar av Ålandsøyene

Utdypende artikkel: Finlands slagorden ved begynnelsen av vinterkrigen

Forsvaret av Åland ville være de sovjetiske troppene underlegne både i styrke og materiell hadde Sovjetunionen utført operasjonen for å landsette tropper på øygruppen. Ansvaret for forsvaret av øygruppen lå hos Ålandsgruppen (Ahvenanmaan Ryhmä) under Gen.Maj. Hanell.

Gen.Maj. Hanell hadde under sin kommando et infanteriregiment, 1 sykkelbataljon og 2 bataljoner med feltartilleri. Ålandsgruppens tropper bestod av reservister som hadde ingen panservernsvåpen, og øygruppens artillerienheter manglet tungt materiel.

Ahvenanmaan Ryhmä – Gen.Maj. Hanell

Jalkaväkirykmentti 22 (JR 22)
Polkupyöräpataljoona 8 (PPP 8)
2. bataljon av Kenttätykistörykmentti 6 (II/KTR 6)
1. bataljon av Kenttätykistörykmentti 9 (I/KTR 9)

Konklusjon

Et overraskelsesangrep kan tenkes å ha vært vellykket, da Finland ble i løpet av høsten 1940 tvunget til å demontere forsvarsverkene bygget opp på Åland under vinterkrigen. Saken hadde blitt gjort mer presserende etter at rykter nådde Moskva om mulighetene for et tettere forhold mellom Finland og Sverige, selv om disse ryktene ikke ble tatt svært alvorlig på det tidspunktet. Den største faren for Finland og Åland ville oppstod hvis Tyskland hadde besluttet å gjennomføre nøye forberedte operasjon Seelöwe og dermed ville bli forpliktet til å utkjempe en lang militær operasjon mot Storbritannia.

Den mest fordelaktige tidspunkter for operasjonen ble ikke nevnt i planen. Åland var i det minste til en viss grad beskyttet av isen om vinteren, selv om dette ikke hadde forhindret Sverige og Tyskland i å bringe tropper der i løpet av vinteren 1918. Trusslelen økte mot våren, og Sverige var i april-mai 1940 i gang med å utforske mulighetene for å sende tropper til øyene for å forsterke det finske forsvaret der.

Kilder

Anden verdenskrig: Finlands krig av Eddy Bauer, Lademann, ISBN 87-15-08869-3
RGAVMF (Rossiiskii gosudarstvennyi arkhiv Voenno-Morskogo Flota, Den russiske marines statsarkiv) Fond 92 opis 2 delo 660, delo 669^{[trenger referanse]}