Hopp til innhold

South Uist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
South Uist
Uibhist a Deas
Levningene av festningen Calvay Castle, i Loch Boisdale
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
Øygruppe / del avYtre Hebridene
Areal 321 km² km²
Lengde 32 kilometer
Bredde 10 kilometer
Høyeste punktBeinn Mhòr (620 moh.)
Administrasjon
LandSkottlands flagg Skottland
RegionYtre Hebridene
Demografi
Befolkning1 754 (9)
Befolkningstetthet5,5
Posisjon
Kart
South Uist
57°16′00″N 7°19′00″V
South Uist på Commons

South Uist (skotsk-gælisk Uibhist a Deas hør hjelp•info) er en øy på Ytre Hebridene i Skottland. I henhold til folketelling av 2001 var det en befolkning på 1 808. Det er et naturreservat og et antall steder av arkeologisk interesse, blant annet det eneste sted i Storbritannia med forhistoriske mumier har blitt funnet. Omtrent 90 prosent av befolkningen er romersk-katolske. Øya er som resten av Hebridene et av de siste gjenværende stedene hvor skotsk-gælisk fortsatt blir oppretthold som levende språk i Skottland. I 2006 var South Uist og de nærliggende Benbecula og Eriskay involvert i Skottlands største oppkjøp av landområder. I nordvest er det et teststed for utskytninger av missiler.

Geografi og geologi

[rediger | rediger kilde]
«Our Lady of the Isles»; Vår frue av Øyene.

I vest er machair (fruktbart lavtliggende kystområde) med en sammenhengende sandstrand mens østkysten er fjellendt hvor fjelltoppene Beinn Mhòr og Hecla når henholdsvis 620 og 606 meter over havet. Det mest betydningsfulle landsbyen på øya er Lochboisdale (Loch Baghasdail) hvor ferger går til Oban på fastlandet og til Castlebay (Bàgh a' Chaisteil) på Barra. Øya er også forbundet til Eriskay og Benbecula med vegforbindelse. Mindre bosetninger er Daliburgh (Dalabrog), Howmore (Tobha Mòr) og Ludag.

Økonomi

[rediger | rediger kilde]

Turisme er viktig for øyas økonomi og blant attraksjonene er Kildonan Museum som huser steinmonumentet Clanranald Stone fra 1500-tallet og ruinene av huset hvor Flora MacDonald ble født.

South Uist har også golfbanen Askernish Golf Course som er den eldste golfbanen på Ytre Hebridene, formgitt av Gamle Tom Morris som også arbeidet ved Old Course i St. Andrews. Golfbanen som eksisterer intakt inntil 1930-tallet er nå blitt restaurert til Morris’ opprinnelige formgivning, skjønt dette blir bestridt av lokale golfere.[1] Deler av golfbanen ble ødelagt for å gi plass til en veg og dens identitet forble skjult i mange år for den ble gjenoppdaget, men dette blir bestridt av mange lokale.[2]

Etter en langvarig kampanje tok innbyggerne på South Uist kontroll over øya den 30. november 2006 i Skottlands største landkjøp til da. De tidligere landeierne, et sportssyndikat, solgte 372 km² av eiendom for 4,5 millioner pund[3] til et samfunnsselskap kjent som Stòras Uibhist som ble opprettet for å overta eiendommer og beholde dem i all framtid.[4] Oppkjøpet resulterte i at det meste av South Uist og de nærliggende Benbecula og hele Eriskay kom under lokalsamfunnets kontroll igjen.[5]

Forslaget for at lokalsamfunnet skulle være eier hadde møtt overveldende støtte på øyene som så fram til å kunne delta i muligheter å fornye lokaløkonomien, å omstøte tilbakegangen og avfolkningen, redusere avhengigheten og bevare miljømessige behov, kultur og historie på øyene. Selskapets navn Stòras Uibhist symboliserer håp for framtiden om rikdom og framgang for øyene.

Naturreservat

[rediger | rediger kilde]
Blomster på det lavtliggende kystområdet, machair, ved Loch Druidibeg.

som ligger i nord på øya er et nasjonalt naturreservat eid og administrert av Scottish Natural Heritage. Reservatet dekker 16 770 000 m2 av machair, myr, lyng, åskammer og innsjøer.[6] Det finnes over 2000 blomster, noen som er nasjonalt sjeldne. South Uist er betraktet som det beste stedet i Storbritannia for akvatiske planten som på engelsk kalles Slender Naiad (Najas flexilis)[7] og som er en listet på Europas beskyttede arter.

Nasjonalt viktig er populasjoner av vadefugler, blant annet rødstilk, myrsnipe, vipe og sandlo. Det er også hjem for grågås ved innsjøene og om somrene åkerrikse på machair. Oter og myrhauk er også sett.

Det har vært betydelig strid om piggsvin på South Uist. Dyrene er ikke innfødte på øya og ble først satt ut på 1970-tallet for å redusere hageutøy. De representerer nå en trussel for eggene for fugler som ruger i reservatet.

Arkeologi

[rediger | rediger kilde]
Utsyn vestover til Nicolson's Leap. I bakgrunnen sees fjelltoppene Beinn Mhór til venstre, og Hecla til høyre.

Det såkalte SEARCH-prosjektet (forkortelse for «Sheffield Environmental and Archaeological Research Campaign in the Hebrides») på South Uist har utviklet en langtidsperspektiv på endringene i besetningen og husformene fra bronsealderen og fram til 1800-tallet. Organisasjon innenfor jernalderens atlantiske rundhus synes å ha vært svært forskjellige fra 1800-tallets svarthus hvor boligen ble delt med husdyrene. Å dele bosted med husdyrene er ofte sett på som et tradisjonelt hebridisk ordning som reflekterte norrøn påvirkning.[8]

Lokalbefolkningen nedstammer i stor grad fra den tidligere norrøne befolkningen som bosatte seg på øyene fra og med vikingtiden. Mange av stedsnavnene reflekterer dette, blant annet Hecla, Eriskay og andre. På vestsiden av Loch Kildonan ligger ruinene av en norrøn kirke ved navn Cille Donnain og noen bygninger i nærheten, Eilean Mor, var et betydningsfullt religiøst og politisk senter på 1100-tallet, sammenlignbart med Finlaggan på Islay, og kan ha vært et sete for en norrøn biskop. Kirken ligger ved en tidligere bygdeborg-lignende struktur (dun).[9]

Det arkeologiske stedet Cladh Hallan er det eneste stedet i Storbritannia hvor forhistoriske mumier har blitt avdekket.[10]

Rakettutskytningsbase

[rediger | rediger kilde]

På øyas nordvestlige side er det en rakettutskytningsbase for testing av missiler som ble bygget i årene 1957–1958. Det skjøt opp missilet Corporal, Storbritannia og USAs første styrte nukleære våpen. Utviklingen skjedde til tross for betydelige protester hvor noen lokale fryktet at skotsk-gælisk ville lide under trykket fra engelsktalende militærpersonell. De britiske myndigheter hevdet at det var en «altoverskyggende nasjonal interesse» i å få etablert et test sted for raketter, spesielt for deres nye missil Corporal, et våpen som var i fronten for den kalde krigen. Basen er fortsatt operativ.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Storas Uibhist press release Arkivert 7. september 2007 hos Wayback Machine.
  2. ^ cybergolf.com re Askernish course Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.. Crofters deny Old Tom claim. Forgan, Duncan (28. juli 2007) Island pins hopes on past links. Edinburgh. The Scotsman newspaper.
  3. ^ Land buyout reality for islanders BBC News Online
  4. ^ Stòras Uibhist Arkivert 29. juni 2006 hos Wayback Machine.; Islanders pay £4.5m to be rid of feudal lairds The Independent newspaper. (1. desember 2006)
  5. ^ The quiet revolution. (19. januar 2007) Broadford. West Highland Free Press.
  6. ^ SNH Loch Druidibeg Arkivert 2016-03-03, hos Wayback Machine.
  7. ^ «JNCC Slender Naiad report». Arkivert fra originalen 13. oktober 2010. Besøkt 10. juni 2008. 
  8. ^ Smith, H., Marshall, P. and Parker Pearson, M. 2001: «Reconstructing house activity areas», sidene 249-270. In Albarella, U (red) Environmental Archaeology: Meaning and Purpose. Kluwer Academic Publishers.
  9. ^ Andrew Fleming & Alex Woolf: Cille Donnain: a late Norse church in South Uist[død lenke], (PDF)
  10. ^ BBC – History – The Mummies of Cladh Hallan

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=South_Uist&oldid=23704796»