South Sea Company

South Sea Company var et britisk selskap som er mest kjent for South Sea-boblen, et tidlig tilfelle av en finansboble som inntraff på grunn av ukritisk og overdreven spekulasjon i selskapets aksjer i 1720. Prisen kollapset samme år etter å ha nådd et høydepunkt i august. Blant de mange briter som tapte store beløp på selskapets kollaps var vitenskapsmannen Isaac Newton.

Første fase

Selskapet ble opprettet i 1711 av Robert Harley, og fikk enerett fra den britiske regjeringen til å drive handel i det spanske Sør-Amerika. Dette forutsatte at den spanske arvefølgekrigen måtte ende, noe som ikke skjedde før i 1713. Da den endelig tok slutt var handelsrettighetene som ble innvilget ikke så omfattende som det Harley hadde håpet. Til gjengjeld for eneretten kjøpte selskapet opp statsobligasjoner for omkring ti millioner pund. Disse ble så kjøpt opp av spekulanter som aksjer i selskapet mot 6 % avkastning.

Den første handelsreisen til Sør-Amerika fant ikke sted før i 1717, og medførte lite fortjeneste. Året etter ble forholdet mellom Storbritannia og Spania forverret, og utsiktene for selskapet på kort sikt var dermed svært dårlige. Like fullt fortsatte selskapet å argumentere for at det på lang sikt ville være meget lønnsomt å investere, og tok på seg ytterligere to millioner av statens gjeld.

Oppkjøp av statsgjelden

I 1719 foreslo selskapet å kjøpe opp resten av Storbritannias nasjonalgjeld, som tilsvarte 30 981 712 pund. Dette skulle skje gjennom et bytte i aksjer med 5 % avkastning inntil 1727. Bank of England foreslo en lignende avtale, og i april 1720 ble avtalen inngått i en litt modifisert form. John Aislabie, som var Chancellor of the Exchequer, var en sterk tilhenger av planen.

I 1719 var nasjonalgjelden på 50 millioner pund, fordelt slik:

18,3 millioner kontrollert av tre store korporasjoner
3,4 millioner kontrollert av Bank of England
3,2 millioner kontrollert av British East India Company
11,7 millioner kontrollert av South Sea Company

16,5 millioner kontrollert av private

15 millioner bestod av ikke inndrivbare lån på åremål

Selskapet tok over 85 % av den inndrivbare gjelden og 80 % av den ikke inndrivbare. Gjelden som var rentebærende var på omkring 35,2 millioner.

Eierne begynte så å drive reklame gjennom det som har blitt beskrevet som «de mest ekstravagante rykter» om deres handelspotensiale, noe som utløste voldsom spekulasjon. Aksjekursen steg fra 128 pund i januar 1720 til 175 pund i februar, 330 pund i mars og 550 pund i slutten av mai etter at avtalen var endelig godkjent. En faktor som kan ha bidratt til å presse kursen oppover var at det var kjent at selskapet hadde tilgang på kreditt på opptil 70 millioner pund som var stilt til rådighet av parlamentet og kongen.

Bubble Act

En rekke andre lignende selskaper begynte å legge ut aksjer, i de fleste tilfeller med falske påstander om handelsplaner eller bisarre idéer. Disse fikk kallenavnet «bobler» (eng. bubbles).

I juni 1720 vedtok parlamentet Bubble Act, en lov som krevde at alle slike selskaper hadde et kongelig charter. South Sea Company fikk umiddelbart innvilget sitt charter, noe som økte tiltroen, og tidlig i juni sprang kursen opp til 880 pund. Dette fikk en del til å begynne å selge, og for å forhindre at dette førte til et kursfall gav direktørene firmaets agenter ordre om å kjøpe opp aksjer som ble lagt ut for salg. Dette gjorde det mulig å holde prisen på 750 pund.

Toppen nås

Tidlig i august nådde kursen 1000 pund. Salget av aksjer var da så stort at man ikke kunne holde igjen, slik at kursen begynte å gå nedover. Dette betød at flere av de som hadde kjøpt aksjer på kreditt for å selge dem raskt (såkalte blankosalg) gikk konkurs. Kursen sank sakte gjennom august ned til 700 pund. Direktørene forsøkte å snakke den opp, men lyktes ikke, og den fortsatte å falle i september. Aksjeeierne hadde nå mistet tiltroen, og et rush for å selge begynte.

I august inntraff noe som ytterligere forverret problemene. De første fakturaene på handelsvarer forfalt, noe som forårsaket et behov for kontanter. Dermed ble det forsøkt solgt flere aksjer. Samtidig hadde man blitt oppmerksom på boblefenomenet i Amsterdam og Paris, og flere ble skremt. På samme tid falt John Laws Mississippikompaniet sammen i Paris, og South Seas aksjer begynte å rase.

Innen slutten av september hadde kursen falt helt ned til 150 pund. Både banker og gullsmeder hadde problemer med å få inn penger selskapet skyldte, og flere tusen investorer, mange av dem aristokrater, var ruinert. Sir Isaac Newton, som tapte 20 000 pund, sa etterpå at «jeg kan kalkulere stjernenes bevegelser, men ikke menneskers galskap». Folk var rasende, og parlamentet ble innkalt i desember for å starte en etterforskning. Robert Walpole, som hadde vært mot avtalen med selskapet fra starten av, måtte innføre en rekke tiltak for å gjenopprette folks tillit til børssystemet.

Omstrukturering

Etter kollapsen ble selskapet omstrukturert med et nytt styre, og fortsatte å drive sin virksomhet under samme navn inntil 1850-årene.

Litteratur

Charles Mackay, Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds (1841) (ny utgave Harriman House Classics 2003)
J. Carswell, The South Sea Bubble (Cresset Press, London 1960).
Virginia Cowles, The Great Swindle : The Story of the South Sea Bubble (1960), ny utgave i 2002 av Hindsight Books med en ny introduksjon av Dr. Marc Faber

Eksterne lenker

«The South Sea Bubble of 1720», foredrag fra Gresham College (engelsk)