Hopp til innhold

Snøgeit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Snøgeit
Snøgeit i sommerpels
Nomenklatur
Oreamnos americanus
(Blainville, 1816)
Synonymi
Oreamnos
Rafinesque, 1817
Populærnavn
snøgeit,
rockymountaingeit
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegdyr
TribusSauer og geiter
SlektOreamnos
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Festa-Bianchet (2020)[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, fjellregioner
Utbredelse: Nord-Amerika

Snøgeit (Oreamnos americanus) er en monotypisk art i den monotypiske slekten Oreamnos, som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er naturlig utbredt i de nordvestlige fjellregionene i USA, inkludert i det sørøstlige Alaska, og det vestre Canada, noe som stort sett er synonymt med Rocky Mountains. Ifølge IUCNs rødliste er arten livskraftig.[1]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]
Vinterpelsen er langragget og tett
Når våren kommer røyter snøgeita den langraggete vinterpelsen

Snøgeitas slektskap til andre arter i denne gruppen er ikke endelig avklart. Selv om arten benevnes -geit, så er den ikke ei sann geit. Snøgeit er faktisk nærmere beslektet med gemser (Rupicapra) enn geiter (Capra).[2]

Nominatformen inkluderer de lokalt beskrevne formene kennedyi, missoulae, og columbiae, som altså ikke anerkjennes som selvstendige underarter.[2]

Snøgeit er en mellomstor nærmest helhvit geiteantilope med kjønnspreg, i det bukken blir en god del større enn geita. Bukken har en kroppslengde på cirka 155–180 cm og geita typisk 140–110 cm. Vekten ligger på henholdsvis 95–130 kg (bukker) og 60–90 kg (geiter). Skulderhøyden ligger omkring 80–110 cm, avhengig av kjønn. Halen utgjør 10–20 cm. Begge kjønn bærer horn, men horna mål kun omkring 23–30 cm og er ikke spesielt prektige, sammenlignet med andre arter i denne gruppen. De vokser rett opp fra skalletaket og sprer seg i V-formet bakovervendt bue. Geitas horn er noe kortere, tynnere og mindre buede enn bukkens.[2]

Arten har spesielt tykk hud (spesielt bukkene) og kort, hvit og ullen sommerpels, som om vinteren blir erstattet av en tett og langragget og svakt gulaktig vinterpels. En smal kam av lange myke hår i nakken på dyret gir inntrykk av en liten pukkel. Begge kjønn bærer tydelig kinnskjegg, som forsterkes av vinterpelsen. Øynene, nesen, horna og klovene er sorte. Den tykke huden er en adapsjon (et beskyttende mottrekk) til kampene som av og til oppstår mellom bukkene.[2]

Snøgeit forekommer i habitater i høyder opp til grensen for vegetasjon (cirka 4 000 moh). Selv om de unntaksvis kan frekventerer ned mot havnivået ved kysten, er dyra primært en alpin og subalpin art. Gjennom året holder dyrene seg vanligvis over tregrensen, men de vandrer sesongvis til høyere eller lavere høyder innenfor et område.[1]

Snøgeit har en todelt sosial strategi, som varierer med årstiden. I de varme sommermånedenes danner geitene små grupper på inntil fire individer, mens bukkene ofte er solitære. I de kaldere vintermånedene kan imidlertid de små gruppene slå seg sammen og danne store flokker. Dyra er mest aktive om kvelden og på morgenen, men de kan fortsette å beite gjennom natta i sommermånedene. Dietten består i hovedsak av ulike sorter gress, løv og bartrær. Arten er svært hurtig og har ypperlige klatreegenskaper i bratt terreng. Kamper mellom individene (bukkene) er sjeldne, men når det først skjer er de svært voldsomme og fører ofte til alvorlige skader og død. Det skyldes at arten ikke stanger horn mot horn, men i stedet bruker de spisse dolkelignende horna til å penetrere og rive opp motstanderens flanker eller bakpart.[2]

Paringstiden er i perioden novemberjanuar og kjeingen skjer normalt sent i mai eller tidlige i juni. Geita går drektig i cirka 175–180 dager og føder normalt kun ett kje, og bare sjelden to. Avkommet avvennes omkring tre måneder gamle og jages vekk av mora når et nytt avkom fødes. De blir kjønnsmodent omkring 30 måneder gamle. Forventet levetid er opp mot 18 år,[2] selv om bukker sjelden blir mer enn 10 år gamle.[1]

I USA omfatter utbredelsen delstatene Washington, Idaho, og Alaska.[1] I tillegg har den blitt introdusert til delstatene Utah, Wyoming, Colorado, Oregon, Nevada, og Sør-Dakota.[1] I Canada omfatter utbredelsen Britisk Columbia, Nordvestterritoriene, Alberta, og Yukon.[1]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013),[3] med enkelte justeringer i henhold til nyere forskning.[4][5][6] Det er imidlertid fortsatt utfordringer knyttet til inndelingen av Bovidae, inkludert gruppen med sauer og geiter.

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g Festa-Bianchet, M. 2020. Oreamnos americanus. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T42680A22153133. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T42680A22153133.en. Downloaded on 30 October 2020.
  2. ^ a b c d e f Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 426–427. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  4. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.
  5. ^ Li, G., Sun, N., Swa, K., Zhang, M., Lwin, Y. H., & Quan, R. C. Phylogenetic reassessment of gorals with new evidence from northern Myanmar reveals five distinct species. Mammal Review, 50(4) 325-330. DOI: https://doi.org/10.1111/mam.12200
  6. ^ Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]