Hopp til innhold

Sleppverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skjematisk perspektiv av sleppverksteknikk.
Detalj fra sleppverksvegg fotografert på Bunge museumGotland, 1600-tallet. Veggplankene holdes på plass av spor innhogd i stolpen.
En låve i Bassum, Tyskland.
Sleppverkshus rekonstruert i Biskupin i Polen på grunnlag av arkeologiske funn. Det opprinnelige bygningen er datert til ca. 738 før K.
Sleppverkslade i landsbyen Âskhult som er et fredet kulturmiljø.
Sjøbod i sleppverk på Gotland

Sleppverk er en metode for husbygging i tre.[1] Et hus i sleppverk består av bærende stolper med vegger av liggende stokker eller planker som er spisset og felt inn i spor i stolpene. Teknikken fremhever seg ved at relativt store hus kan bygges av småvokst trevirke. Metoden har vært brukt i de fleste områder av Europa og har tradisjoner tilbake til forhistorisk tid. I Norge er det bare i enkelte områder at teknikken har vært brukt til å bygge hele hus opp mot vår tid, og da bare til mindre uthusbygninger. I tre-toms stuer fra middelalderen og i noen distrikter til slutten av 1800-tallet har det vært vanlig å bygge innvendige skillevegger som den mellom kove og forstue av sleppverk, for eksempel i Raulandstua.

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]

En bygning i sleppverk ser ut som en mellomting mellom et laftehus og et stavhus. De bærende elementer i et sleppverkhus er stolpene. De er plassert i hjørnene og med jevne mellomrom i veggene, avhengig av veggmaterialenes kvalitet. Stolpene har et vertikalt spor, eller en not, hugget eller høvlet inn. Veggene består av liggende stokker som er teljet i endene som en fjær, tilpasset til stolpenes vertikale spor.[1] Stokkene er vanligvis ikke tilpasset hverandre horisontalt på samme måte som i laftete bygninger og vil være mindre tette enn slike. Konstruksjonsmåten tillater å bygge store bygninger.

I svenske sleppverkshus var stolpene, syllstokkene og den øverste stokken i veggene oftest i eik. Som utfyllingsmateriale i veggene kunne en bruke lett tilgjengelig tremateriale som vokste på stedet, også korte dimensjoner. Et sleppverkshus var derfor materialbesparende. Sleppverk er særlig utbredt i de deler av Nord-Europa der en bruker eik som byggemateriale.[2]

Husfunksjoner

[rediger | rediger kilde]

Sleppverkskonstruksjoner er særlig benyttet til uthus, til fjøs og vedskåler. Bolighus bygges sjelden i denne teknikken. I laftehus kan innvendige vegger oppføres som sleppverk. I tradisjonelle norske stuehus oppføres gjerne skilleveggen mellom kove og forstue i sleppverk.[3]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Sleppverkshus er relativt lite kjent i Norge i historisk tid, men enkelte løer og uthus er registrert i deler av Vest-Agder[4] og Ryfylke[5], men også andre steder i landet finnes enkelthus. I arkeologisk materiale fra norske middelalderbyer, blant annet Oslo, Tønsberg og Bergen, er teknikken velkjent.

Sleppverk har opp til vår tid vært en vanlig husbyggingsteknikk blant annet i sørlige deler av Sverige, i Danmark og i Polen. Teknikken er godt representert i hus på friluftsmuseene i disse landene.

Terminologi

[rediger | rediger kilde]

På norsk brukes også betegnelsene sleppvegg og lavegg. Sleppverk heter på svensk skiftesverk. I Danmark og store deler av Sør-Sverige og på Gotland brukes betegnelsen bulhus.[3]

Industriell tilpassing

[rediger | rediger kilde]

«Stavlaft» og «slepplaft» er uhistoriske betegnelser brukt i markedsføringen av moderne tømmerhus, oppført i en industrielt tilpasset versjon av sleppverk. Teknikken er i prinsippet identisk med tradisjonelt sleppverk, men betegnelsen «laft» strider mot ordets etymologi. Dimensjonene er større og utførelsen mer presis og tettere. Veggene oppføres av kortere stykker av tømmer (gran eller furu) som felles inn mellom stolper. Stokkene bearbeides maskinelt i over- og underkant og sammenføyes med not og fjær. Byggemetoden er klimavennlig og økonomisk.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b http://ordnokkelen.ra.no/multites?k=default&l=92&w=579&n=1&s=5&t=2 Riksantikvarens ordnøkkel
  2. ^ Henriksson, 1996
  3. ^ a b Harald Winge: Laveggshus i Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004). Cappelen forlag.
  4. ^ http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/id/164547/Fredningsgjennomgangen_faktaark_VestAgder.pdf Fredningsgjennomgangen i Vest-Agder (besøkt 09.10.2014)
  5. ^ Christensen 1995: s.60
  6. ^ http://magasinet.skog.no/artikkel.cfm?ID_art=349 Arkivert 16. oktober 2014 hos Wayback Machine. Låve i slepplaft. (Besøkt 10.10.2014)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Arne Lie Christensen: Den Norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Pax Forlag A/S. Oslo 1995.
  • Henriksson, Gunnar: Skiftesverk - Ett tusenårigt byggnadssätt, Byggforskningsrådet, Stockholm 1996, ISBN 91-540-5759-0

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]