Slaget om Storbritannia

For den britiske filmen med samme navn, se Slaget om Storbritannia (film)

Slaget om Storbritannia
Konflikt: Andre verdenskrig
Britisk luftobservatør speider etter tyske fly
Dato 10. juli–31. oktober 1940 Sted I hovedsak Storbritannias luftrom 61°N 0°V Resultat Strategisk seier til Storbritannia
Stridende parter
Storbritannia Canada	Tyskland Italia
Kommandanter og ledere
Hugh Dowding Keith Park Trafford Leigh-Mallory Quintin Brand Richard Saul	Hermann Göring Albert Kesselring Hugo Sperrle Hans-Jürgen Stumpff
Styrker
1 300 fly ved slagets begynnelse, av dette: 500 bombefly 700 énmotors jagerfly 96 tomotors jagerfly	2 685 fly ved slagets begynnelse, av dette: 1 576 bombefly 809 énmotors jagerfly 300 tomotors jagerfly
Tap
544 flysoldater drept 422 flysoldater skadet 1 547 fly ødelagt 20 000 sivile døde 30 000 sivile skadet	2 698 flysoldater drept   1 887 fly ødelagt Sivile tap usikkert, antatt 100–500 i Tyskland og de okkuperte landene i Vest-Europa

Slaget om Storbritannia (engelsk Battle of Britain, tysk Luftschlacht um England) var den luftoffensiven som aksemaktene utkjempet mot Storbritannia sommeren og høsten 1940. Slaget er den første militære kampanjen som helt og holdent ble utkjempet med luftstyrker. På aksemaktenes side sto Luftwaffe (det tyske luftvåpenet) og en mindre italiensk kontingent, på Storbritannias side sto de britiske Royal Air Force og Fleet Air Arm og en enkelt canadisk jagerskvadron.

Tysklands mål for offensiven var å skaffe seg luftherredømme over det sørlige Storbritannia ved å svekke RAFs Fighter Command, for å muliggjøre operasjon Sjøløve, en regulær invasjon av Storbritannia over Den engelske kanal. Navnet på slaget kommer fra en kjent tale Storbritannias daværende statsminister Winston Churchill holdt i Underhuset: «Det general Weygand kalte slaget om Frankrike, er over. Jeg forventer at slaget om Storbritannia er nær ved å begynne …».

Fra juli 1940 var skipskonvoier langs kysten og kystbyer som Portsmouth hovedmålene for Luftwaffe. Etter en måned gikk Luftwaffe over til å ha RAFs flybaser som viktigste mål. Etter hvert som offensiven utviklet seg, bombet de også flyfabrikker og annen infrastruktur. I den siste fasen endret Luftwaffe taktikk, og angrep politisk viktige områder og bombet sivilbefolkningen i den såkalte Blitzen. Slaget ble i stor grad en utmattelseskrig mellom de to siders luftvåpen, og endte med en strategisk britisk seier. At Tyskland ikke klarte å ødelegge Storbritannias luftforsvarsevne, eventuelt å tvinge landet til våpenhvile eller kapitulasjon, blir ansett som landets første større nederlag under andre verdenskrig, og et avgjørende vendepunkt i krigen.

Bakgrunn

Propagandaplakat etter slaget om Storbritannia, som lyder: «Aldri har så mange skyldt så mye til så få», Churchills berømte takk til jagerflygerne, som man anså hadde reddet landet fra tysk invasjon.

Europa sommeren 1940. Storbritannia alene, mens resten av Europa enten var okkupert eller nøytralt.

Mellomkrigstiden og vinteren 1939–1940

Blant strateger og eksperter på luftkrig var det i mellomkrigstiden en allmenn oppfatning at «bombeflyet kommer alltid gjennom». Frykten for svært høye dødstall ved bombeflyangrep var noe av bakgrunnen for den britiske statsminister Chamberlains senere så utskjelte appeasement-politikk, hvor vestmaktene ga etter for den tyske diktatoren Adolf Hitlers krav.

Utviklingen høsten 1939 gjorde ikke bildet lysere for Storbritannia og dets støttespillere. Etter den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen ble landet okkupert etter én måned med harde kamper på to fronter, og det tyske Luftwaffes ødeleggende bombing ble kjent gjennom tyske propagandafilmer. Våren og forsommeren 1940 ble også Danmark, Norge, Benelux-landene og Frankrike hærtatt. Britiske tap av fly under slaget om Frankrike var skremmende høye. I mai og juni 1940 gikk 477 jagerfly tapt og 284 piloter ble drept.

Planer for okkupasjonen

Etter okkupasjonen planla tyske myndigheter å arrestere til Tyskland 2820 navngitte ledende personer i Storbritannia. Listen over planlagte arrestasjoner, Sonderfahndungsliste G.B. (engelsk: The Black Book),, var sammenstilt av Walter Schellenberg i mai 1940. Schellenberg håndbok Informationsheft GB ga inntrykk av at Storbritannia var styrt av frimurere, jøder og en håndfull elite fra privatskolene, mens erkebiskopen av Canterbury og Church of England sto bak den anti-tyske kampanjen. Håndboken var blant annet basert på forhør av de britiske agentene Richard Henry Stevens og Sigismund Payne-Best tatt til fange ved Venlo-episoden i 1939. Listen inkluderer Edvard Beneš, Jan Masaryk, Hermann Rauschning, Ernst Hanfstaengl, Marian Kukiel (forsvarsminister i den polske eksilregjeringen) og Władysław Sikorski, og disse ville trolig blitt henrettet. Listen inkluderte Rothschild-familien, Chaim Weizmann, Winston Churchill, Max Aitken (Lord Beaverbrook), Robert Vanisttart (rådgiver for utenriksministeren), Neville Chamberlain, Claud Cockburn, Victor Gollancz (kristensosialistisk forlegger), Paul Robeson, H.G. Wells, E.M. Forster, C.P. Snow, Noel Coward, Stephen Spender, Aldous Huxley (var i USA siden 1936), Sigmund Freud (død i 1939), John Boynton Priestley, Norman Angell, Rebecca West, Virginia Woolf, Bertrand Russell, Jona Ustinov (Peter Ustinovs far), Stefan Zweig (forfatter) og Lytton Strachey (død 1932). 30 personer skulle arresteres straks. Churchill skulle overlates til Amt VI (etterretning), mens de fleste skulle overleveres til Amt IV (Gestapo)..

David Lloyd George og George Bernard Shaw var ikke på listen, trolig fordi de hadde uttalt seg positivt om Tyskland og Hitler. Six hadde videre i oppdrag å sikre britisk flyteknologien for Tyskland og «tilbakeføre» kunstverk av Holbein, Rembrandt og Rubens til kontinentet samt organisere frakt av Nelsonsøylen til Berlin.

Franz Six dannet en Kommando på 40 mann og denne skulle landsettes samtidig med luftbårne tyske styrker. Denne kommandoen skulle i 1940 være forberedt til å bistå under nært forestående okkupasjonen av Storbritannia og hadde som hovedoppgave å arrestere de over 2000 personene på Schellenbergs liste. Six hadde et eget team som begynte kartlegging av frimurere, marxister, kirken, liberalere og jøder i Storbritannia. Han hadde trykket en stabel skilte med «No Entry» (på engelsk) til bruk i kontorlokaler han planla å bruke i Storbritannia.

Six meldte 8. august 1940 til Heydrich at han og kommandoen var klare til askjon og han ble 17. september formelt utnevnt til sjef for sikkerhetspolitiet i Storbritannia. Walter Schellenberg hadde utarbeidet en håndbok for okkupasjonen og den oppga blant annet hvilke professorer som skulle arresteres; håndboken la til grunn at Frelsesarmeen, kvekeren og frimurerne var organisasjoner som trengte «spesialbehandling». Heydrich la med utnevnelsen av Six til grunn at Six skulle ha en ledende rolle i «pasifisering» av britene.

Planen var at Six fra sitt hovedkvarter i London skulle styre enheter i Bristol, Birmingham, Liverpool, Manchester og Edinburgh/Glasgow. Disse fremskutte enhetene skulle holde oppsikt med aktuell del av befolkningen og bryte ned eventuell intellektuell motstand. Six skulle etter invasjonen sikre seg arkiver særlig slike hos innenriksdepartementet (Home Office) med opplysninger om tyske innvandrere og flyktninger. Six' avdeling skulle bistå med å oppspore og internere jøder, kommunister og sigøynere i Storbritannia. Den britiske fascistlederen Oswald Mosley er ikke nevnt i håndboken.

Sommeren 1940

Etter britenes evakuering fra Dunkerque og Frankrikes kapitulasjon etter slaget om Frankrike, sto Storbritannia mer eller mindre alene igjen i kampen mot Tyskland. Større franske styrker var også blitt evakuert fra Dunkerque, men sto foreløpig uten effektiv ledelse og manglet våpen.

Den tyske diktatoren Adolf Hitlers hovedfokus var på strategien med et angrep mot Sovjetunionen, og han håpet å unngå direkte kamper mot britene. Han trodde også at Storbritannia ville inngå en våpenstillstand.

Selv om den britiske utenriksministeren, Halifax, og deler av landets politiske ledelse så en fredsavtale med et stadig sterkere Tyskland som ønskelig, avslo statsminister Winston Churchill og et flertall i regjeringen et forsøk på å få til en avtale med Hitler. Churchill brukte i stedet sine kraftfulle talegaver til å påvirke den britiske befolkningen til å motsette seg kapitulasjon og til å forberede landet på en langvarig krig.

Den 11. juni 1940 forklarte øverstkommanderende for Kriegsmarine, Großadmiral (storadmiral) Erich Raeder, i et møte med Hitler at en tysk sjøveis invasjon av Storbritannia ikke kunne iverksettes før det tyske flyvåpenet Luftwaffe hadde luftherredømme. De tyske sjøstridskreftene hadde blitt sterkt redusert under angrepet på Norge, mens det britiske Royal Navy fremdeles hadde over femti jagere, tjue kryssere og åtte slagskip i Home Fleet. Det var lite den svekkede tyske Kriegsmarine kunne gjøre for å hindre Royal Navy i å angripe en tysk invasjonsstyrke – det eneste alternativet var å bruke Luftwaffes stupbombere og torpedofly, noe som ville kreve luftherredømme.

Til tross for at han var enig med Raeder, ga Hitler den 16. juli 1940 ordre om å forberede en plan for å invadere Storbritannia, og han håpet at informasjon om forberedelsene ville skremme britene til forhandlingsbordet. I Hitlers «Direktiv nummer 16: Om forberedelsene til en landgangsoperasjon mot England» sto blant annet følgende:

Da England, på tross av sin militært håpløse situasjon, fremdeles ikke har vist tegn til å være klar til å forhandle, har jeg bestemt å forberede en landgangsoperasjon mot England og, hvis nødvendig, iverksette den. Målet med denne operasjonen er å eliminere det engelske hjemlandet som en base for fortsatt krig mot Tyskland…

2) Inkludert i disse forberedelsene er etableringen av følgende forhold som gjør en landgangsoperasjon i England mulig;

a) Det engelske luftforsvaret må ha blitt slått i et slikt omfang moralsk at det ikke lenger kan fremvise noen nevneverdig angrepsstyrke mot den tyske invasjonen.

Alle forberedelsene skulle være klare i midten av august. På tross av dette og de etterfølgende tyske luftangrepene var tyskernes oppfatning at slaget aldri kom i gang for alvor.

Planen, med kodebetegnelsen Operasjon Sjøløve (Unternehmen Seelöwe), ble lagt frem for Oberkommando der Wehrmacht (OKW) og ble bestemt å skulle iverksettes i midten av september 1940. Operasjon Sjøløve anga at invasjonsstyrkene skulle landsettes på sørkysten av Storbritannia, støttet av luftlandestyrker. Hverken Hitler eller OKW trodde det ville være mulig å gjennomføre et vellykket amfibieangrep på Storbritannia før RAF var nøytralisert, og at en seier over Sovjetunionen ville bringe britene til fornuft. Raeder trodde at luftoverlegenhet kunne muliggjøre en vellykket invasjon, men at det ville være risikabelt og fordret «våre luftstyrkers absolutte kontroll over Kanalen».

Styrkeoppstilling

Det tyske Luftwaffe sto overfor en mer formidabel motstander enn det noen gang tidligere hadde møtt: et stort, vel koordinert, godt utrustet og moderne luftforsvar.

Oversikt over antall fly ved offensivens start

	Tyskland – Luftflotte II, III og V (20. juli 1940)	Storbritannia – RAF (juni 1940)
Bombefly	1 576, herav 316 énmotors Ju 87	ca. 500
Jagerfly, énmotors	809 Bf 109 E	ca. 700, herav 250 Spitfire
Jagerfly, tomotors/2-seter	300 Bf 110	ca. 96 Bristol Blenheim IF
Totalt antall fly	2 685 (1 576 1 109)	1 296 (500 796)

Jagerfly

Tyske Bf 109 jagerfly på en feltflyplass i Frankrike i august 1940, under slaget om Storbritannia

Foto: Erhardt Eckert / Deutsches Bundesarchiv

Hurricane R4118 er den eneste gjenværende flyvedyktige Hawker Hurricane fra slaget, her fotografert under en minneflyvning

Foto: Adrian Pingstone, 2008

Spitfire P7350 er den eneste fremdeles flyvedyktige Supermarine Spitfire fra slaget, her fotografert under en minneflyvning

Foto: Adrian Pingstone, 2008

Det tyske Luftwaffes jagerfly var Messerschmitt Bf 109 og Bf 110, deres motstykke i RAF var først og fremst Hawker Hurricane, men også et betydelig antall av den raskere og mer moderne Supermarine Spitfire. Tyskernes Bf 109 var om lag 15–50 km/t raskere, avhengig av høyden. De tyske flyverne ble overrasket over Spitfires egenskaper i luftkamper under evakueringen fra Dunkerque. Likevel mente de at Bf 109 var et bedre fly. Det hadde imidlertid en større svingradius enn Hurricane og Spitfire.

De to britiske jagerflytypene var utstyrt med åtte Browning maskingevær i .303 kaliber, mens de fleste Bf 109 hadde to maskingevær og to 20 mm maskinkanoner. Bf 109 og Spitfire hadde ulike sterke sider. I visse høyder hadde f.eks. Bf 109 en høyere stigerate. Generelt var det imidlertid slik som Alfred Price skrev i boken The Spitfire Story:

«… forskjellene mellom Spitfire og Me 109 (Bf 109) i ytelse og manøvrering var marginale, og i kamp ble de nesten alltid overskygget av taktiske vurderinger: hvilken side hadde sett den andre først, hvem hadde fordel av solen, høyde, antall, gode piloter, taktisk situasjon, koordinering, drivstoffbeholdning osv.»

Bf 109 ble også brukt som jagerbomber og kunne da bære en 250 kg bombe under skroget. I motsetning til andre mindre bombefly, som Junkers Ju 87, kunne Bf 109 så kjempe mot Spitfire på like fot etter at bomben var sluppet.

På begynnelsen av slaget ble det fra tysk side også forventet at tomotors Bf 110 kunne delta i luftkamper – i tillegg til å eskortere Luftwaffes bombefly. Men selv om Bf 110 var raskere enn Hurricane og nesten like raskt som Spitfire, viste det seg at manglende manøvrerbarhet og svakere akselerasjon gjorde flyet uegnet som langdistanse-eskortejager. Etter store tap ble Bf 110 derfor kun brukt hvor Bf 109 ikke hadde lang nok rekkevidde.

Under slaget hadde Bf 110 størst suksess som raskt bombefly, der det kunne stupe lavt ned mot målet og levere lasten for så å forsvinne igjen i høy hastighet. Den tyske enheten Erprobungsgruppe 210 (Evalueringsgruppe 210) viste at flyet med god effekt kunne benyttes i angrep mot små og utvalgte mål.

To italienske jagervinger fra Regia Aeronautica deltok i siste fase av slaget. De var utstyrt med henholdsvis G.50, med egenskaper opp mot Hurricane, men svakere bevæpning, og dobbeltdekkeren C.R.42. Bare sistnevnte maskiner kom i luftkamp. Hverken de italienske mannskapene eller maskinene var utrustet for nordeuropeisk høstvær, og de italienske styrkene hadde liten innflytelse på slagets gang.

Det britiske jagerflyet Boulton Paul Defiant hadde en viss suksess i Dunkerque, og på grunn av likheten med Hurricane ble Luftwaffes jagerfly, når de angrep bakfra, overrasket over flyets spesielle aktre kanontårn. Under slaget om Storbritannia viste det toseters énmotors flyet seg imidlertid håpløst underlegent, blant annet fordi det ikke hadde skyts forover og fordi det tunge kanontårnet gjorde at det ikke kunne utmanøvrere de tyske jagerflyene. Mot slutten av august ble det etter store tap tatt ut av bruk på dagtid.

Det har blitt reist noe kritikk mot avgjørelsen om å beholde disse flyene (sammen med Fairey Battle i RAF Bomber Command), i stedet for å kassere dem, benytte Merlin-motorene i jagerfly, og omskolere de om lag tre tusen pilotene til å fly Hurricane. Et slikt tiltak kunne ha frigjort et stort antall erfarne Hurricane-piloter for så å fly Spitfire.

Jagerformasjoner

Forskjellen på en Kette- (til venstre) og en Schwarm-formasjon (til høyre). I den eldre Kette må den røde piloten minske hastigheten når formasjonen skal svinge, mens den blå piloten må øke hastigheten. Dette gjorde kursendringer langsomme og kompliserte. I den mer moderne Schwarm, oppfunnet av tyskeren Werner Mölders, kunne alle pilotene holde samme hastighet selv i en 90°-sving. Merk at flyene bytter plass innbyrdes ved Schwarm, men siden flyene i en slik formasjon holdt ulik høyde unngikk man likevel kollisjoner.

Mot slutten av 1930-tallet forventet Fighter Command kun å møte bombefly over Storbritannia, ikke enkeltmotors jagerfly. På bakgrunn av dette ble det etablert en taktisk doktrine («Fighting Area Tactics») som gikk ut på å konsentrere skvadronenes ildkraft ved kamp mot bombefly. RAF Fighter Commands jagerfly skulle fly i tette V-formasjoner, med tre og tre fly. Fire slike grupper dannet så en større V for hele skvadronen. Med en slik formasjon var det bare skvadronlederen i front som sto fritt til å speide etter fienden, da de andre pilotene også måtte passe på å holde formasjonen. RAFs jagerflyvertrening la også vekt på koordinerte angrep av seksjoner av skvadronen, som da brøt ut sekvensielt.

Tidlig i slaget innså Fighter Command svakheten med denne rigide strukturen, men det ble ansett som for risikabelt å skifte taktikk, da uerfarne erstatningspiloter ikke uten videre kunne omskoleres. De tyske pilotene omtalte RAFs formasjoner som Idiotenreihen (idiotrader), fordi de gjorde RAFs skvadroner sårbare for angrep.

Luftwaffe brukte i stedet relativt løse grupper på to fly (med kallenavn Rotte), én leder (Rottenführer) som ble fulgt av et annet jagerfly om lag 200 meter bak og til siden (med kallenavn Rottenhund eller Katschmareks). Dette andre flyet fløy også noe høyere. Mens lederflyet sto fritt til å søke etter fiendtlige fly og kunne dekke sin vingmanns blindsoner, gjaldt tilsvarende også for vingmannen. Denne formasjonen var utviklet etter prinsipper fra det tyske flyveresset Oswald Boelcke fra første verdenskrig. Det finske flyvåpenet tok en tilsvarende taktikk i bruk fra 1934, men det er vanligvis tyske jagerflyvere som Günther Lützow og Werner Mölders som har blitt knyttet til denne formasjonstypen, først benyttet i den spanske borgerkrigen.

Luftwaffes taktikk lot Rottenführer konsentrere seg om angrep, mens han var dekket av vingmannen. Dette førte imidlertid til noe misnøye blant enkelte piloter, da de mente at et stort antall av Rottenführernes nedskytninger kom på bekostning av vingmennene deres. Under slaget om Storbritannia fikk en pilot som hadde 20 nedskutte fly, automatisk Jernkorset, og få av vingmennene klarte å nå dette antallet.

To Rotten-formasjoner kunne videre danne en Schwarm, hvor alle fire piloter kunne følge med på hva som skjedde rundt dem. Hver Schwarm i en Staffel fløy i ulike høyder og med rundt 200 meters avstand, noe som gjorde formasjonen vanskeligere å oppdage på avstand og ga flyene økt manøvreringsrom. I sving byttet flyene i en Schwarm innbyrdes posisjon, slik at ingen måtte fly hele yttersvingen, og svingen kunne dermed gjennomføres raskere.

Bf 110 benyttet samme taktikk som Bf 109, men nådde sjelden like gode resultater. Når de ble angrepet, falt de såkalte Zerstörergruppen etterhvert mer tilbake og dannet store «forsvarssirkler», hvor hver Bf 110 beskyttet halen til neste fly i sirkelen. Disse formasjonene tiltrakk seg ofte RAF-jagerfly, som ikke kunne nå de hurtigflyvende Bf 109, noe som igjen ledet til den ofte gjentatte myten om at Bf 110 ble eskortert av Bf 109.

RAFs erfarne jagerpiloter var svært klar over svakhetene i egen taktikk. Et kompromiss ble tatt i bruk ved at skvadroner brukte mye løsere formasjoner med ett eller to fly (såkalte weavers) som fløy uavhengig over og bak hovedformasjonen for å sikre bedre observasjon og beskyttelse bakfra. Dette var imidlertid ofte de minst erfarne pilotene, og de var ofte de første som ble skutt ned og gjerne uten at resten av formasjonen merket det. Under slaget tok 74 Squadron under skvadronleder Adolph «Sailor» Malan i bruk en variant av den tyske taktikken benevnt som «fours in line astern», noe som var en stor forbedring i forhold til den eksisterende tre-flys «vic». Malans formasjon ble etterhvert brukt av hele Fighter Command.

Bombefly

Sporlysammunisjon fra en Spitfire treffer et tysk Heinkel He 111 bombefly. Bildet er tatt 25. september 1940.

Aksemaktenes bombefly

Luftwaffe var i utgangspunktet utrustet og trent for å yte taktisk støtte til hæren, slik de med stort hell hadde gjort i tidligere felttog i krigen. De hadde derfor lette og middelstunge bombefly, men manglet tunge bombefly til strategisk bombing tilsvarende dem som ble brukt i bombekampanjer mot Tyskland senere i krigen.

Det mest benyttede flyet var det middelstunge bombeflyet Heinkel He 111. Dette flyet var det som oftest forbindes med slaget, både fordi var Luftwaffes viktigste bombefly, og på grunn av den distinkte utformingen av vingene som gjør flyet lett å kjenne igjen. Heinkel-flyet tok den største bombelasten, og var det som klarte seg i slaget. Det lette bombeflyet Dornier Do 17 var en Schnellbomber (hurtig bombefly) med liten bombelast og lett bevæpning. Det var svært manøvrerbart og ble brukt til angrep mot mindre mål i lav høyde i de tidlige fasene av slaget, men led store tap mot de britiske jagerflyene. Etter slaget ble Dornier Do 17 tatt ut av tjeneste i vest, der den var for langsom i forhold til den lette bevæpningen. Størst var imidlertid andelen tapte fly av det nye lette bombeflyet Junkers Ju 88, som fortsatt var under utvikling. Innkjøringsproblemene med denne maskinen var så store at mannskaper under slaget om Frankrike hadde bedt om å bli overført til Heinkel-bombere. Først på slutten av slaget kom en fullverdig Junker-modell, som ble brukt med hell av Luftwaffe gjennom resten av krigen.

Stupbomberen Junkers Ju 87 (populært benevnt som Stuka) hadde gjort en god innsats i tidligere luftslag, men led det store tap i møte med britiske jagerfly på grunn av relativt lav hastighet. Det ble derfor stort sett tatt ut av tjeneste etter midten av august.

Tre italienske bombervinger var utstyrt med det middelstunge Fiat BR.20. På samme måte som de italienske jageravdelingene, manglet bombeavdelingene nødvendig utrustning, blant annet hadde ingen av flyene radio. Flyene viste seg også svært sårbare og led store tap i møte med britenes moderne jagerfly og luftvernkanoner.

RAFs bombefly

RAFs bombekampanje var ikke på noen måte like omfattende som Luftwaffes, men RAF bombet likevel fabrikker, invasjonshavner og jernbaneknutepunkter under slaget. Det ble også gjennomført flere nattlige bombetokt mot Berlin.

De middelstunge bombeflyene Handley Page Hampden og Vickers Wellington var begge fly bygget i perioden der man trodde på at «bombeflyet alltid kommer gjennom». Hampden var den nyeste, og var konstruert som en Schnellbomber tilsvarende Dornier Do 17 med alt for lett bevæpning i forhold til hastigheten. Wellington-bombeflyene var utstyret med det som den gang var tung bevæpning da den ble laget, men mot tyske jagerfly kom de imidlertid til kort. De led enda større tap enn sine tyske motparter, ettersom tyske jagerfly hadde maskinkanoner med lengre rekkevidde og slagkraft enn maskingevær. Armstrong Whitworth Whitley var fra starten av konstruert som nattbomber, og hadde mindre tap.

Det lette tomotors bombeflyet Bristol Blenheim ble brukt mot de fleste typer mål både dag- og nattestid, og led fryktelige tap. Flere store tokt førte til tap av hele eller nesten hele flystyrken. Blenheim hadde vært RAFs raskeste fly da det kom i tjeneste, og en tung jagerutgave ble utviklet. Denne jagermodellen ble holdt i reserve som dagjager, men ble utstyrt med den første flybårne radaren og fungerte som nattjager. Det utdaterte Fairey Battle hadde vist seg forsvarsløst under kampene i Frankrike, og ble knapt brukt, og faset ut så snart faren for en tysk invasjon var over.

Piloter

Det tyske jageresset Werner Mölders ledet Jagdgeschwader 51 under slaget om Storbritannia. Mölders skjøt ned 30 fiendtlige fly over Storbritannia i løpet av 1940, og ble senere den første piloten som nådde 100 fiendtlige nedskytninger.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Jagerpiloter fra den polske 303-skvadronen.

Før andre verdenskrig var RAFs rekrutteringsprosess til pilotutdanningen mer fokusert på sosial bakgrunn enn faktisk egnethet. Sommeren 1940 hadde RAF rundt 9 000 piloter, og disse skulle bemanne rundt 5 000 fly, de fleste av dem bombefly. I utgangspunktet burde det altså være nok piloter, men det rigide britiske systemet gjorde det vanskelig å skaffe nok erfarne piloter. Mens det ble produsert 300 fly i uken, ble det bare utdannet 200 piloter. Den 1. juli 1939 hadde RAF 1 103 jagerflypiloter.

Av de totalt 9 000 pilotene var bare 30 prosent avsatt til operativ tjeneste. 20 prosent av pilotene drev med trening av nye piloter, mens ytterligere 20 prosent gjennomgikk videregående kurs. Resten var avsatt til stabsfunksjoner, siden RAFs retningslinjer anga at bare piloter kunne ta ulike stabs- og operasjonelle beslutninger, selv i tekniske funksjoner. På slagets høydepunkt, og på tross av at Churchill insisterte, ble bare 30 piloter fra stabsfunksjoner frigitt til operativ tjeneste.

På grunn av dette hadde RAF en mangel på erfarne piloter på begynnelsen av slaget om Storbritannia. Det ble denne mangelen på piloter, og ikke på fly, som var RAF-øverstkommanderende Air Chief Marshal Hugh Dowdings største bekymring. Særlig i slagets tidlige faser var slitasjen på pilotene stor og tapstallene høye. Samtidig hadde britene en fordel ved å kjempe i eget luftrom. Dette gjorde at dersom flyet ble skadet og piloten kom seg ut, så kunne han lande eller hoppe ut i fallskjerm og fortsette kampen, mens krigen var over for tyske piloter, og et langt krigsfangenskap ventet.

Stort sett grunnet mer effektiv trening kunne Luftwaffe stille med et større antall erfarne piloter, totalt 1 450 ved slagets begynnelse. Med en grunnstamme av erfarne flyvere, som hadde deltatt i den spanske borgerkrigen, hadde tyskerne omfattende skytetrening og taktikker tilpasset kamp mellom jagerfly. Luftwaffes flyvertrening frarådet også heroisme og understreket betydningen av kun å angripe når sannsynligheten for seier var tilstede.

Internasjonal deltakelse

På grunn mangelen på piloter ble piloter fra okkuperte land satt i tjeneste i RAF. Piloter fra engelskspråklige land ble fordelt til eksisterende skvadroner, men språkproblemene for særlig polske og tsjekkiske piloter gjorde at disse ble satt opp i egne avdelinger. Ledelsen i RAF nølte lenge med å sende dem i kamp. Mange av de utenlandske pilotene var bedre trent enn RAFs egne og hadde kamperfaring og ble et viktig bidrag. Den polske flygeren Josef František ble det høyest dekorerte flygeresset i løpet av slaget. RAFs oversikt over jagerflyvere som deltok viser at av totalt 2 936 piloter var 595 ikke-britiske. Det deltok 145 polakker, 127 newzealendere, 112 canadiere, 88 tsjekkoslovaker, 32 australiere, 28 belgiere, 25 sørafrikanere, 13 franskmenn, 10 irer, 7 amerikanere og én fra hvert av landene Jamaica, Palestina og Sør-Rhodesia.

På den tyske siden deltok en mindre avdeling italienske jagerflyvere mot slutten av slaget – med begrenset suksess.

Det norske statsrederiet Nortraship og norske sjøfolk ga et svært viktig bidrag til Storbritannias overlevelse generelt og slaget spesielt: over 40 prosent av drivstoffet RAF brukte, ble fraktet på norske skip.

Tysk strategi

Det tyske Luftwaffes hovedoppgave hadde vært å gi taktisk støtte for hæren på slagmarken, og under offensivene mot Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike hadde Luftwaffe samarbeidet tett med landstridskreftene. Under slaget om Storbritannia var Luftwaffe imidlertid nødt til å spille en strategisk rolle, noe de var dårlig forberedt på. For at Operasjon Sjøløve skulle kunne gjennomføres, var det nødvendig for tyskerne å oppnå luftherredømme over det sørøstlige Storbritannia og Kanalen.

Dette skulle oppnås hovedsakelig ved å bombe RAFs flyplasser og gjøre dem ubrukelige og samtidig ødelegge flest mulig britiske jagerfly på bakken. I forbindelse med bombeangrepene var det tenkt at de britiske jagerflystyrkene skulle lide ytterligere tap i de påfølgende luftkampene. Dernest skulle skip, havner, militæranlegg og fabrikker bombes for slik å redusere britenes mulighet til videre krigføring.

Etter Frankrikes kapitulasjon regrupperte Luftwaffe til tre luftflåter som dekket Storbritannias sørlige og nordøstlige flanker:

• Luftflotte 2, kommandert av generalfeltmarskalk Albert Kesselring, var ansvarlig for det sørøstlige England og London.
• Luftflotte 3, under generalfeltmarskalk Hugo Sperrle, dekket det vestlige og nordvestlige England.
• Luftflotte 5, ledet av generaloberst Hans-Jürgen Stumpff i Norge, dekket det nordlige England og Skottland.

Etterhvert som slaget utviklet seg skiftet ansvarsområdene, og Luftflotte 3 tok mer ansvar for nattangrep, mens Luftflotte 2 angrep om dagen.

Luftwaffes opprinnelige tidsplan gikk ut på at det burde ta fire dager å slå RAF Fighter Command i det sørlige England. Derpå skulle det være en fire ukers offensiv, hvor bombeflyene – støttet av jagerflyene – ville ødelegge alle vesentlige militære installasjoner i Storbritannia og ødelegge landets flyindustri. Først skulle flyplasser langs kysten angripes, deretter skulle angrepene gradvis bevege seg innover i landet, særlig mot ringen av flybaser som beskyttet London. Senere vurderinger ga Luftwaffe fem uker, fra 8. august til 15. september, til å etablere luftherredømme over England. For å nå dette målet måtte Fighter Command ødelegges. Samtidig måtte Luftwaffe klare å beholde sin egen styrke for senere å kunne støtte en tysk invasjonsstyrke. Det eneste alternativet til målet om luftherredømme var en kampanje med terrorbombing mot sivilbefolkningen. Dette ble imidlertid sett på som en siste utvei.

Luftwaffes taktikk

Tysk bombe med påskriften Extra-Havanna für Churchill – en åpenbar referanse til Churchills velkjente sigarer.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

En mast i radarsystemet Chain Home, en sentral del av Dowdingsystemet.

Det meste av den tyske bombefly-eskorten ble ivaretatt av Bf 109, da det viste seg at Bf 110 var for sårbar for de svært godt manøvrerbare britiske jagerflyene. De tyske jagerflyenes taktikk ble sterkt påvirket av bombeflyenes krav om nærstøtte. Etter de harde kampene i midten av august møtte Luftwaffe-sjef Hermann Göring sine gruppeledere, og her ble behovet for samvirke mellom jager- og bombefly understreket. Det ble videre klarlagt at en Gruppe bombefly måtte eskorteres av flere Gruppen med Bf 109 jagerfly. I tillegg anbefalte Göring at så mange jagerfly som mulig skulle være tilgjengelig for patrulje i forkant av hovedstyrken, slik at de kunne skyte ned eventuelle motstandere før bombeflyene kom. Det ble videre bestemt at Ju 87, som hadde hatt store tap, bare skulle brukes under gunstige forhold.

Etter ytterligere klager fra bombeflyverne over de britiske jagerflyene beordret Göring en ytterligere økning av jagerfly til eskorte. Mens dette førte til mindre tap av bombefly, økte imidlertid tapene av jagerfly, da disse i mindre grad fikk brukt farten og manøvreringsevnen sin.

Luftwaffe forsøkte stadig å endre sin taktikk for å trenge gjennom RAFs forsvarssystem. Blant annet forsøkte en med grupper av frittflyvende jagerfly, såkalte Freie Jagd («fri jakt») for å tiltrekke seg og engasjere RAFs jagerfly. RAFs flykontrollere var ofte i stand til å gjennomskue dette og unngå dem, og de holdt seg stort sett til Dowdings plan om å konsentrere jagerflyene mot de tyske bombeflyene. Luftwaffe forsøkte også å bruke mindre formasjoner med bombefly som agn, dekket med store formasjoner med jagerfly. Denne taktikken hadde større suksess, men bombeflyenes sårbarhet ble igjen et problem og en begrensning også for jagerflyene.

I september hadde standardtaktikken for flyangrep blitt en blanding av ulike teknikker. En gruppe Freie Jagd-jagerfly fløy i forkant av hovedgruppen med bombefly, som fløy i fem–seks tusen meters høyde, tett eskortert av jagerfly. De eskorterende jagerflyene ble delt i to, vanligvis Gruppen. Om formasjonen ble angrepet fra én side, engasjerte flyene på denne siden angriperne, mens de andre jagerflyene dekket opp posisjonene. For Bf 109 var rekkevidden et stort problem – uten eksterne drivstofftanker var den rundt én time eller 600 kilometer. Når et jagerfly var over England, måtte flyverne konstant følge med på drivstoffbeholdningen og straks returnere til basen i Frankrike når det ble kritisk.

Etterretning

Det tyske Luftwaffes situasjon ble vanskeliggjort ved mangelen på etterretningsinformasjon om de britiske forsvarsverkene. Tysk etterretning var oppdelt og plaget av rivalisering, og i 1940 var det kun et fåtall tyske agenter i Storbritannia. De dårlig organiserte tyske forsøkene på å få inn flere agenter ble dessuten oppdaget og avverget. Ved hjelp av signaletterretning ble tyskerne tidlig klar over at RAFs jagerfly ble kontrollert fra bakkestasjoner, men det ble antatt at kontrollsystemet var rigid og lite effektivt.

Tyskerne var kjent med at britene hadde utviklet et radarsystem, men britenes avanserte varslings- og kommandosystem, kjent som Dowdingsystemet, var en vel bevart hemmelighet. Selv når god etterretningsinformasjon var tilgjengelig, som Abwehrs rapport i 1939 om Fighter Commands styrke og kapasitet, ble etterretningsinformasjonen ignorert om det ikke passet den øverste ledelsens oppfatning.

En tysk etterretningsrapport fra 16. juli 1940 konkluderte med at det ved en intensivert luftkrig ville forventes at «RAFs nåværende styrke vil reduseres og denne tilbakegangen vil bli forsterket av den fallende produksjonsraten for fly». På grunn av denne og tilsvarende rapporter ble det hos ledersjiktet i Luftwaffe etablert en oppfatning av at RAF ville gå tom for jagerfly. En antok nemlig at RAFs svekkelse var tre ganger større enn den faktisk var. Flere ganger trodde Luftwaffe at Fighter Command var slått ut, og ledelsen ble overrasket når de britiske jagerflyene igjen var på vingene i stort antall.

Under slaget måtte Luftwaffe benytte rekognoseringsfly for å kompensere for manglende etterretning, men disse var ofte et lett bytte for RAFs jagerfly. Resultatet var at Luftwaffe måtte utkjempe slaget «i blinde», uten sikker kunnskap om fiendens virkelige styrke. Mange av Fighter Commands flystasjoner ble aldri angrepet, mens bomber i stedet falt på mindre viktige mål. Resultatet av bombetokt og luftkamper ble systematisk overdrevet, og mangelen på god etterretning gjorde at Luftwaffe, i motsetning til RAF, ikke holdt fast ved én strategi.

Britisk strategi

Kartskisse med inndeling av områder for tyske og britiske enheter, baser, rekkevidde for det tyske jagerflyet Bf 109 og britisk radardekning

Dowdingsystemet

Hjørnesteinen i det britiske forsvaret var det omfattende systemet med tidlig varsling i opptakten til slag og sentraliserte kommando- og kontrollsystemer under slagene. Dette systemet var kjent som Dowdingsystemet etter luftmarskalk Hugh Dowding, leder for RAFs Fighter Command. Grunnlaget for systemet ble etablert mot slutten av første verdenskrig av generalmajor Edward Ashmore og ledet frem til etablering av Royal Observer Corps.

Dowding utvidet og forbedret systemet, særlig med bruk av radarstasjoner for å oppdage innkommende tyske formasjoner så tidlig som mulig. Royal Observer Corps spilte også en viktig rolle i å bekrefte radarobservasjoner og melde fra til sentralkommandoen om fly i lav høyde. Videre ble alle observasjoner formidlet til Fighter Commands operasjonssenter ved RAF Bentley Priory hvor de i et sinnrikt system ble plottet (avmerket) på store bord med kart over området. Denne visualiseringen av informasjonen om fremdriften i de tyske angrepene var viktig for at den britiske ledelsen kunne disponere styrkene sine optimalt, og dermed sende jagerflyene sine opp på det beste tidspunktet.

Taktikk

Det britiske luftrommet ble fordelt på fire grupper med jagerskvadroner:

• 10 Group dekket sørlige deler av Wales og den sørvestlige delen av England, og ble ledet av Air Vice-Marshal Quintin Brand.
• 11 Group dekket den sørøstlige delen av England og den viktige innflyvingen til London, og ble ledet av Air Vice-Marshal Keith Park.
• 12 Group dekket det meste av Wales, Midlands og East Anglia, og ble ledet av Air Vice-Marshal Trafford Leigh-Mallory.
• 13 Group dekket det nordlige England, Skottland og Nord-Irland, og ble ledet av Air Vice-Marshal Richard Saul.

Tyngden av slaget falt på Keith Parks 11 Group. Parks taktikk var å sende ut enkeltskvadroner for å avskjære angrep. Tanken var å utsette angriperne for kontinuerlige motangrep av relativt små grupper med fly og dermed bryte opp formasjonene med bombefly, før de kunne skytes ned ett for ett. Når flere skvadroner møtte et tysk angrep engasjerte de mer langsomtflyvende Hurricane bombeflyene, mens de raskere og mer manøvrerbare Spitfire angrep eskorten. Park instruerte også sine flyvere til å angripe bombeflyene forfra, der de var mest sårbare. Imidlertid gjorde den høye hastigheten dette vanskelig.

Under slaget var Trafford Leigh-Mallory og Douglas Bader i 12 Group sterke tilhengere av Big Wing, en formasjon med minst tre skvadroner. Argumentene for Big Wing var at større antall fly i angrep ville kunne skape lokalt luftherredømme, med flere nedskutte fiendtlige fly og lavere egne tap. Problemene med å få så mange fly i luften samtidig gjorde at 12 Group sjeldent kom 11 Group til unnsetning, og førte til skarpe ordvekslinger mellom Parl og Leigh-Mallory. Først da Luftwaffe begynte å bombe London hadde 12 Group mulighet til å få sin Big Wing på vingene. Effekten av denne taktikken under slaget er omstridt. Selv om antall rapporterte nedskytninger økte, var det også en klar tendens til at flyverne på grunn av en mer intens luftkamp rapporterte flere nedskutte fly enn hva som faktisk var tilfelle.

Etterretning

De allierte hadde delvis tilgang til informasjon om tyske planer ved lesing av kodemeldinger gjennom tyskernes elektromekaniske krypteringsmaskin Enigma, men det ga RAF mer av et bakgrunnsbilde enn taktisk informasjon som kunne nyttes direkte i kamp. RAFs signaletterretningsstasjon ved Cheadle dro derimot fordel av slapp tysk radiodisiplin slik at de kunne gi en jevn strøm av meldinger om angrep som så ble direkte videresendt til Fighter Command.

Britisk bombing av tyske områder

En viktig del av den britiske strategien var å bruke bombefly for å svekke tysk oljeindustri, kommunikasjoner og styrkekonsentrasjoner. Disse angrepene ble utført av RAF Bomber Command og RAF Coastal Command. Etter svært store tap under dagtokt ble det fra 15. mai 1940 lagt opp til nattbombing.

Etterhvert som trusselen mot Storbritannia økte, ble angrep mot tysk flyindustri prioritert og utover sommeren og høsten ble særlig havnene ved kanalen angrepet, da det der ble samlet skip og lektere for en mulig invasjonsstyrke. I perioden juli til oktober 1940 ble det fløyet 9 180 tokt der om lag 1 000 besetningsmedlemmer omkom.

Slagets faser

Tyske bombefly, Heinkel He 111 fotografert i lav høyde over Den engelske kanal

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Britiske luftvernkanoner i Hyde Park i London

En tysk Bf 109 nødlandet ved franskekysten

Foto: Röder / Deutsches Bundesarchiv

Start- og sluttdato for slaget om Storbritannia er omdiskutert, men kan grovt deles inn i fire faser:

• Kanalkamp, fra 10. juli til 11. august
• Ørneangrepet (tysk Adlerangriff), fra 12. august til 23. august, tidlige angrep mot flyplasser ved kysten
• Hovedstøtet mot flyplassene, fra 24. august til 6. september, slagets avgjørende fase
• Bombing av britiske byer (Blitzen), fra 7. september

Kanalkamp

Kampene over Den engelske kanal besto av en rekke luftslag over konvoier og noen angrep på konvoier med Stuka stupbombere. Operasjonene ble dels iverksatt fordi de tyske generalene Kesselring og Sperrle ikke var sikre på hva de ellers skulle gjøre, og dels fordi det ga tyske flybesetninger erfaring og mulighet for å prøve ut den britiske forsvarsevnen.

I disse luftkampene hadde de tyske flyene stort sett overtaket da de tallmessig var overlegne britene. Behovet for flystøtte til konvoiene ble en stor belastning for RAF. Etterhvert ble imidlertid skipstapene så store at den britiske marineledelsen kansellerte videre konvoier gjennom kanalen. Disse kampene ga begge sider viktige erfaringer og viste at fly som Boulton Paul Defiant og Bf 110 ikke hadde nok fart og manøvreringsevne til å klare seg i luftkamp.

Adlerangriff

Hovedangrepet på RAFs forsvarssystemer fikk kodenavnet Adelerangriff (tysk: «Ørneangrepet»). Dårlige værforhold gjorde at angrepsdagen, Adlertag, (tysk: «Ørnedagen») ble utsatt til 13. august. Dagen før forsøkte tyskerne for første gang å slå ut de britiske radarstasjonene ved at fly fra jagerbombergruppen Erprobungsgruppe 210 angrep fire radarstasjoner. Tre av dem fikk mindre skader, og var tilbake i drift innen seks timer. Manglende oppfølgingsangrep ga RAF anledning til å få stasjonene i drift igjen, og Luftwaffe angrep heller ikke stasjonenes infrastruktur, som kraftforsyning. Et slikt angrep kunne ha gjort selve radarmastene ubrukbare.

Adlerangriff åpnet med en serie angrep på flybaser ved kysten benyttet av RAF for fremskutt stasjonering, såvel som såkalte satellittflyplasser. Utover i uken fortsatte angrepsbølgen innover i landet, og det ble gjort flere forsøk på å slå ut radarstasjonene. Den 15. august fløy Luftwaffe totalt 1 800 tokt, noe som gjorde dagen til felttogets mest intense. Denne dagen deltok også Luftflotte 5 med fly fra Norge og Danmark, men møtte imidlertid uventet sterk motstand. Som en følge av de store tapene deltok Luftflotte 5 bare i begrenset grad videre i slaget.

Den 18. august hadde begge sider sine største tap – dagen ble senere kjent som The Hardest Day («den tøffeste dagen») – før utmattelse og været reduserte antall tokt i en ukes tid. Luftwaffe bestemte seg så for å trekke Ju 87 ut av slaget, da flyet var for sårbart overfor britiske jagerfly. Med det mistet Luftwaffe sitt viktigste redskap for presisjonsbombing. Det hadde også vist seg at Bf 110 var for lite manøvrerbar i luftkamper med britiske Hurricanes og Spitfires, og bruken av flyet ble derfor redusert. Bf 110 skulle etter dette bare brukes når spesielle oppdrag krevde det eller når et stort nok antall énmotors jagerfly ikke var tilgjengelige som eskorte for bombeflyene.

Styrkeforhold og tap den 18. august – i ettertid kjent som The Hardest Day

Innsatsklare fly	Luftwaffe	RAF
Bombefly	1 134, herav 276 Ju 87
Jagerfly, énmotors	780 Bf 109 E	826, herav 262 Spitfire
Jagerfly, tomotors	214 Bf 110	51 Bristol Blenheim IF
Tap 18. august
Fly styrtet/sterkt skadet	100	136, herav 60 ødelagt på bakken
Piloter falt/fanget	45, 17 i fangenskap	30

Sjefen for Luftwaffe, Hermann Göring, tok også en annen viktig avgjørelse: Flere jagerfly skulle eskortere bombeflyene, i stedet for å fly fritt for å engasjere britiske jagerfly i luftkamp. Luftflotte 2 skulle styrkes med Bf 109 fra Luftflotte 3, og den skulle heretter fokusere på nattbombing. Grunnet misnøye med innsatsen så langt ble flere eldre offiserer erstattet av yngre, blant de nye var Adolf Galland og Werner Mölders. Til sist bestemte Göring at angrepene på radarkjedene skulle opphøre, da disse angrepene ble sett som lite vellykkede. Ledelsen i Luftwaffe forstod imidlertid ikke hvor viktige radarene var i Dowdingsystemet.

Hovedangrepet mot flyplassene

Spitfire i ferd med å angripe Dornier Do 17 bombefly

Foto: Speer / Deutsches Bundesarchiv

Den 23. august beordret Göring at de britiske flyplassene skulle angripes. Den 24. august ble en rekke flyplasser bombet, men også havnebyen Portsmouth og deler av London. RAF bombet Berlin i et gjengjeldelsesangrep natten fra 25. til 26. august, på tross av at Göring tidligere hadde hevdet at britene aldri ville klare å bombe den tyske hovedstaden.

Fra 24. august var slaget et oppgjør mellom Kesselrings Luftflotte 2 og Parks 11 Group. Luftwaffe sendte hovedstyrken sin mot Fighter Command i den hensikt å slå dem ut, og foretok gjentatte angrep mot de britiske flyplassene. Av 33 større angrep de neste to ukene var 24 mot flyplasser. De sentrale sektorstasjonene ble truffet gjentatte ganger: Biggin Hill og Hornchurch fire ganger hver; Debden og North Weald to ganger hver. Croydon, Gravesend, Rochford, Hawkinge og Manston ble også utsatt for tunge angrep. Coastal Commands flybase i Eastchurch ble bombet syv ganger da Luftwaffe feilaktig antok det var en base for Fighter Command.

For å erstatte tapene ble 58 frivillige piloter fra Fleet Air Arm og et tilsvarende antall piloter fra det énmotors bombeflyet Fairey Battle fordelt på RAFs jagerskvadroner. Mange av de nye pilotene hadde så lite som ni timers flytid og ingen skytetrening eller øvelse i luftkamp. I denne kritiske fasen av slaget viste Fighter Command sin internasjonale karakter; flyvere fra Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika deltok, i tillegg ble det satt inn polske og tsjekkoslovakiske skvadroner som Dowding tidligere hadde vært skeptisk til å benytte. Den polske 303-skvadronen ble den allierte enheten med størst antall nedskutte tyske fly.

De tyske angrepene ga imidlertid begrensede resultater, både med hensyn til ødeleggelser av flyplasser, tap av fly og piloter. Skadene etter bombing ble raskt utbedret og flyplassene var sjelden ute av drift i mer enn noen timer. Skadede fly ble reparert, mens nye ble produsert i stort tempo. I tillegg fikk britene en stadig strøm av nyutdannede piloter.

Blitzen

Utdypende artikkel: Blitzen

Bygninger i brann etter bombing i Sheffield.

Brann under bombeangrep ved Docklands, med den kjente Tower Bridge til høyre.

Ruiner etter bombing i London.

Hitlers direktiv nummer 17 fra 1. august 1940 om hvordan krigen mot Storbritannia skulle føres forbød Luftwaffe å benytte terrorbombing av byer. Om slike angrep likevel skulle gjennomføres krevde det Hitlers personlige godkjennelse. I midten og slutten av august var det allikevel en rekke tilfeller av bombing av ulike befolkningssentra, også London. RAF svarte med å bombe Berlin med 81 bombefly den 25. august. Målet var industriområder, men grunnet problemer med identifisering av målet på grunn av skyer falt også en del bomber på boligområder. Ytterligere britiske angrep på Berlin fikk Hitler til å tilbakekalle sitt direktiv nummer 17 og i en tale den 4. september truet han med å utradere britiske byer om ikke bombingen av Tyskland opphørte.

Hitler og Göring brukte de britiske bombene over den tyske hovedstaden som et påskudd for å utvide luftkrigen, og kl 16.30 den 7. september kom en flåte på 300 tyske bombefly eskortert av 600 jagere i formasjon opp langs Themsen med kurs for London. Etter først å ha bombet havneområdet gjorde de et sveip inn over London sentrum før de returnerte til basene i det nordlige Frankrike. Klokka 20.30 samme dag begynte nattbombingen. Den ene bølgen av bombefly etter den andre avløste hverandre frem til kl 04.30 om morgenen. Da så hele Londons skyline ut til å være i brann, og omkring 2 000 londonere var drept eller hardt skadd.

Den tyske beslutningen om å terrorbombe byer, i stedet for RAFs flyplasser, ga Fighter Command et pusterom og en taktisk fordel. London var på grensen av rekkevidden for Bf 109, og de tyske jagerflyene hadde bare knapt 10 minutter over byen før de måtte returnere og ga bombeflyene begrenset jagereskorte. Samtidig ga det RAF mulighet til å forberede skvadronene. 11 Group møtte de tyske angrepsbølgene med større styrke enn forventet fra tysk side, og nå kunne også 12 Group forberede sine skvadroner i en Big Wing, slik Leigh-Mallory foretrakk. I dagene som fulgte hadde Fighter Command relativt stort hell med å bryte opp de tyske bombeflyformasjonene. De store tyske tapene gjorde at Luftwaffe etterhvert sluttet med dagtokt og heller gikk over til nattbombing.

Den 15. september ble to massive tyske bombetokt utsatt for kraftige britiske motangrep, med 60 tyske fly nedskutt, mot 26 britiske. Denne dagen har senere blitt kjent som «Battle of Britain Day». De tyske tapene fikk Hitler til to dager etter å beordre utsettelse av forberedelsene til invasjon av Storbritannia. Den 13. oktober bestemte Hitler igjen at invasjonen skulle utsettes, til våren 1941. Oktober 1940 anses derfor som den måneden hvor regulær tysk bombing av Storbritannia endte. Tyskerne fortsatte imidlertid angrepene sine mot Storbritannia utover høsten og vinteren 1940, for det aller meste om natten, frem til 10. mai 1941.

Etterspill

Takket være britenes effektive luftforsvar kostet Luftwaffes angrep Tyskland dyrt. Selv om London og andre britiske byer ble bombet 57 netter i strekk, ble det mer og mer åpenbart at slaget om Storbritannia ikke kunne vinnes i luften, og i midten av september var Hitler blitt tvunget til å utsette invasjonen på ubestemt tid. Da hadde Luftwaffe mistet omkring 1 700 fly mot RAFs 1 400. Slaget om Storbritannia var det første større tilbakeslaget Hitlers Tyskland hadde erfart siden krigen begynte.

Virkningen av strategisk bombing hadde blitt sterkt overvurdert av luftstridsteoretikere før slaget, og den britiske opinionen ble styrket av å ha klart påkjenningen. Slaget om Storbritannia markerte også en klar endring i amerikanernes syn på krigen. Før og under slaget godtok mange i USA vurderingen den amerikanske ambassadøren i London, Joseph P. Kennedy, ga om at britene ikke ville klare seg. Ettersom slaget utviklet seg ble imidlertid USAs president Roosevelt overbevist om at Storbritannia ville klare seg og trengte all den støtte landet kunne få.

Nederlaget for de tyske luftstyrkene førte til at Storbritannia ikke falt ut av krigen. Selv om det ikke var stor aktivitet på kanalfronten i lang tid etterpå, ville en engelsk kapitulasjon eller våpenhvile fått ringvirkninger i resten av det britiske imperiet, og ville gitt aksemaktene helt andre forhold i kampene om strategiske ressurser i Middelhavet, Midtøsten og Nord-Afrika. En kapitulasjon ville også gitt ringvirkninger i Sørøst-Asia, der britiske styrker kjempet sammen med australske og senere amerikanske styrker mot Japan. Tysklands nederlag i slaget om Storbritannia tillot britene å gjenoppbygge militærstyrkene sine og etablere landet base for eksilregjeringene og frie styrker for en rekke okkuperte land, deriblant Norge. Etter at USA kom med i krigen, ble Storbritannia en fremskutt base for amerikanske tropper, og springbrett for invasjonen av Vest-Europa i 1944.

Myter om slaget

Britisk propagandaplakat for å oppmuntre befolkningen til motstand mot eventuell tysk invasjon

Flere gale oppfatninger om slaget om Storbritannia har blitt stående, som at slaget fra britenes side ble utkjempet med Spitfire, mens det i virkeligheten var et flertall av Hurricane-skvadroner i britisk tjeneste. En annen oppfatning er at det var få britiske jagerpiloter mot en overveldende tysk styrke – men om pilotene i RAF var få, så hadde Luftwaffe færre. Imidlertid hadde de tyske pilotene mer erfaring etter kampene i den spanske borgerkrigen og kampanjene i Polen, Norge og Frankrike, og RAF hadde store tapstall i begynnelsen.

Det har også blitt hevdet at Fighter Command var i ferd med å tape i begynnelsen av september grunnet tysk bombing av jagerflyplasser, og at RAF ble reddet ved den tyske bombingen av befolkningssentra som London. I realiteten var det aldri avgjørende, selv om det ga Fighter Command et pusterom da få av flyplassene til 11 Group var inoperative i mer enn noen timer grunnet bombing. Kampene i sør hadde imidlertid tvunget RAF til å trekke seg lengre nordover, og overgangen fra bombemål i sør til London fratok Luftwaffe muligheten til å diktere kampene.

I den offisielle historien etter slaget ble Fighter Command gitt æren for å ha reddet Storbritannia fra invasjon. I ettertid er det sådd tvil om operasjon Sjøløve i det hele tatt ville la seg gjennomføre, selv om RAF hadde blitt slått. Enkelte historikere har hevdet at Royal Navys styrke og ikke minst de tap som den tyske Kriegsmarine ble påført under invasjonen av Norge ville satt en stopper for en tysk invasjon av Storbritannia. Etter erobringen av Norge hadde den tyske Kriegsmarine kun én tung, to lette kryssere og fire jagere disponible. Mange historikere mener Luftwaffe heller ikke var sterkt nok til å nedkjempe RAF, noe som var nødvendig for at en tysk invasjon skulle lykkes. Den tyske jagerkommandøren Adolf Galland mente at Operasjon Sjøløve aldri var ment som en reell mulighet, men som et middel til å tvinge Storbritannia til å inngå våpenhvile. Det er imidlertid liten tvil om at både den britiske overkommandoen, parlamentet og befolkningen tok de tyske invasjonsplanene svært alvorlig mens slaget pågikk.

Om bombingen av London i større skala fra september, har det blitt hevdet at det var gjengjeldelse for bombingen av Berlin av Bomber Command natten 25. til 26. august. Deler av London hadde imidlertid allerede blitt bombet i to uker og i juli og august hadde over 1 300 britiske sivile blitt drept.

Litteratur

Skandinavisk

• Kershaw, Ian: Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940-1941, Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
• Davies, Norman. Europa i krig 1939-1945: Ingen enkel seier, Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-38330-2
• Tamelander, Michael. Slaget om Västeuropa: flygkrig, strategi och politik sommaren 1940. Historiska Media (2005), ISBN 91-85377-41-4

Engelskspråklig

• Allen, Hubert Raymond, Wing Commander, RAF. Who Won the Battle of Britain? London: Arthur Barker, 1974. ISBN 0-213-16489-2
• Bell, P.M.H. Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, 2011. ISBN 978-0-300-18770-0
• Buckley, John. Air Power in the Age of Total War. London: UCL Press, 1999. ISBN 1-85728-589-1.
• Buell, Thomas. The Second World War: Europe and the Mediterranean. New York: Square One Publishers, 2002. ISBN 978-0757001604.
• Bungay, Stephen. The Most Dangerous Enemy: A History of the Battle of Britain. London: Aurum Press, 2000. ISBN 1-85410-801-8
• Churchill, Winston S. The Second World War – Their Finest Hour (Volume 2). London: Cassell, 1949.
• Deighton, Len. Fighter: The True Story of the Battle of Britain. London: Pimlico, 1996. ISBN 0-71267-423-3.
• Dönitz, Karl. Ten years and Twenty Days. New York: Da Capo Press, First Edition, 1997. ISBN 0-306-80764-5.
• Ellis, John. Brute Force: Allied Strategy and Tactics in the Second World War. London: Andre Deutsch, 1990. ISBN 0-8264-8031-4.
• Evans, Michael. «Never in the field of human conflict was so much owed by so many to... the Navy.» The Times, 24. august 2006
• Halpenny, Bruce Barrymore. Action Station 4: Military Airfields of Yorkshire. Cambridge, UK: Patrick Stevens, 1984. ISBN 0-85059-532-0.
• Harding, Thomas. «Battle of Britain was won at sea.» Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine. The Telegraph, 25. august 2006
• Hooton, E.R. Luftwaffe at War; Blitzkrieg in the West: Vol. 2. London: Chevron/Ian Allen, 2007. ISBN 978-1-85780-272-6.
• Hough, Richard and Denis Richards. The Battle of Britain: The Greatest Air Battle of World War II. New York: W.W. Norton & Co Inc, 2007. ISBN 978-0393027662.
• Keegan, John. The Second World War. London: Pimlico, 1997. ISBN 978-0712673488.
• Kieser, Egbert. Operation Sea Lion; The German Plan to Invade Britain 1940. London: Cassel Military Paperbacks, 1999. ISBN 0-304-35208-X.
• Korda, Michael. With Wings Like Eagles: The Untold Story of the Battle of Britain. New York: Harper Perennial, 2010. ISBN 978-0-06-112536-2
• Murray, Willamson. Strategy for Defeat. The Luftwaffe 1935-1945. Princeton, USA: University Press of the Pacific, 2002. ISBN 0-898-75797-5.
• Overy, Richard. The Battle of Britain: The Myth and the Reality. Penguin books, London, revidert utgave 2010. ISBN 978-1-846-14356-4
• Ponting, Clive. 1940: Myth and reality. Chicago: Ivan R. Dee, 1991. ISBN 978-1-56663-036-8.
• Pope, Stephan. «Across the Ether: Part One». Aeroplane, Vol. 23, No. 5, utgave nr. 265, mai 1995.
• Taylor, A.J.P. and S.L. Mayer, eds. A History Of World War Two. London: Octopus Books, 1974. ISBN 0-70640-399-1.
• Terraine, John. The Right of the Line: The Royal Air Force in the European War, 1939-1945. Sceptre. 1985. ISBN 0-340-41919-9
• Terraine, John. A Time for Courage: The Royal Air Force in the European War, 1939-1945. Macmillan. 1985. ISBN 978-0026169707
• Winterbotham, F.W. The Ultra Secret. London: Futura Publications Limited, 1975. ISBN 0-860-07268-1
• Weinberg, Gerhard L., A World at Arms: A Global History of World War II, Cambridge University Press, 1994, ISBN 0-521-55879-4
• Wood, Derek og Derek Dempster. The Narrow Margin: The Battle of Britain and the Rise of Air Power. London: Tri-Service Press, 1990. ISBN 1-854-88027-6.

Biografier

• Deere, Alan C. Nine Lives. London: Hodder Paperbacks Ltd for Coronet Books, 1974. ISBN 0-340-01441-5
• Duncan Smith, Group Captain W.G.G. Spitfire into Battle. London: John Murray, 2002. ISBN 0-71955-484-5.
• Franks, Norman. Wings of Freedom: Twelve Battle of Britain Pilots. London: William Kimber, 1980. ISBN 0-7183-01978.
• Galland, Adolf. The First and the Last: Germany's Fighter Force in WWII (Fortunes of War). South Miami, Florida: Cerberus Press, 2005. ISBN 1-84145-020-0.
• Halpenny, Bruce Barrymore. Fight for the Sky: Stories of Wartime Fighter Pilots. Cambridge, UK: Patrick Stephens, 1986. ISBN 0-85059-749-8.
• Halpenny, Bruce Barrymore. Fighter Pilots in World War II: True Stories of Frontline Air Combat (paperback). Barnsley, UK: Pen and Sword Books Ltd, 2004. ISBN 1-84415-065-8.
• Orange, Vincent. Park: The Biography of Air Chief Marshal Sir Keith Park. London: Grub Street, 2001. ISBN 1-902-304-616.

Fly

• Ansell, Mark. Boulton Paul Defiant: Technical Details and History of the Famous British Night Fighter. Redbourn, Herts, UK: Mushroom Model Publications, 2005. pp. 712–714. ISBN 8-389-45019-4.
• de Zeng, Henry L., Doug G. Stankey and Eddie J. Creek. Bomber Units of the Luftwaffe 1933-1945: A Reference Source, Volume 2. Hersham, Surrey, UK: Ian Allen Publishing, 2007. ISBN 978-1-903223-87-1.
• Holmes, Tony. Spitfire vs Bf 109: Battle of Britain. Oxford, London: Osprey Publishing, 2007. ISBN 978-1-84603-190-8.
• Mackay, Ron. Heinkel He 111 (Crowood Aviation Series). Ramsbury, Marlborough, Wiltshire, UK: Crowood Press, 2003. ISBN 1-86126-576-X.
• Parry, Simon W. Intruders over Britain: The Story of the Luftwaffe's Night Intruder Force, the Fernnachtjager. Washington, DC: Smithsonian Books, 1989. ISBN 0-904811-07-7.
• Scutts, Jerry. Messerschmitt Bf 109: The Operational Record. Sarasota, Florida: Crestline Publishers, 1996. ISBN 978-076-030262-0.

Andre bøker

• Addison, Paul and Jeremy Crang. The Burning Blue: A New History of the Battle of Britain. London: Pimlico, 2000. ISBN 0-7126-6475-0.
• Cooper, Matthew. The German Air Force 1933-1945: An Anatomy of Failure. New York: Jane's Publishing Incorporated, 1981. ISBN 0-531-03733-9.
• Craig, Phil and Tim Clayton. Finest Hour: The Battle of Britain. New York: Simon & Schuster, 2000. ISBN 0-684-86931-4
• Fisher, David E. A Summer Bright and Terrible: Winston Churchill, Lord Dowding, Radar and the Impossible Triumph of the Battle of Britain. Emeryville, California: Shoemaker & Hoard, 2006, ISBN 1-59376-116-3
• Foreman, John. Battle of Britain: The Forgotten Months, November And December 1940. Wythenshawe, Lancashire, UK: Crécy Publishing, 1989. ISBN 1-871187-02-8.
• James, T.C.G. The Battle of Britain (Air Defence of Great Britain; vol. 2). London; New York: Frank Cass Publishers, 2000. ISBN 0-7146-8149-0
• James, T.C.G. Growth of Fighter Command, 1936–1940 (Air Defence of Great Britain; vol. 1). London; New York: Frank Cass Publishers, 2000. ISBN 0-7146-5118-4.
• James, T.C.G. Night Air Defence During the Blitz. London/New York: Frank Cass Publishers, 2003. ISBN 0-7146-5166-4.
• Ray, John Philip. The Battle of Britain: Dowding and the First Victory 1940. London: Cassel & Co., 2001. ISBN 0-304-35677-8.
• Ray, John Philip. The Battle of Britain: New Perspectives: Behind the Scenes of the Great Air War. London: Orion Publishing, 1996 ISBN 1-85409-345-2
• Ray, John. «Britain Alone» WWII. London: The Orion Publishing Co., 2003. 62. print.
• Townsend, Peter. Duel of Eagles. London: Phoenix, 2000. ISBN 1-84212-211-8.

Eksterne lenker

• (en) Battle of Britain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Battle of Britain – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «The Battle Of Britain: Britains Finest Hour | WW2 Documentary», (engelsk), lengde 1:09:14
• «The Battle Of Britain: Britain's Desperate Battle For Survival», (engelsk), lengde 2:18:38