Slaget om Dunkerque
| Dunkerque | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
 Oversikt over tysk fremrykking mot Dunkerque fra 21. mai til 4. juni 1940 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Storbritannia  Frankrike  Belgia Canada Polen  Nederland |  Tyskland | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Lord Gort BEF Maxime Weygand | Erwin Rommel | ||||||
| Styrker | |||||||
| 400 000 soldater | 800 000 soldater | ||||||
| Tap | |||||||
| 30 000 drept 34 000 tatt til fange 6 jagere og 200 mindre fartøy senket 177 fly tapt | 10 252 drept 42 000 såret 8 467 savnet 101 fly tapt | ||||||
Slaget om Dunkerque fant sted i månedsskiftet mai-juni 1940 ved havnebyen Dunkerque i Frankrike. En stor styrke britiske og franske soldater ble evakuert med båt etter å ha blitt omringet av tyske styrker, selve evakueringen fra Dunkerque ble utført under kodenavnet operasjon Dynamo.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Etter en syv måneder lang stillstand, Phony War (skyggekrigen), begynte slaget om Frankrike for alvor 10. mai 1940. Mot nord invaderte og beseiret den tyske armégruppe B Nederland og rykket vestover inn i Belgia. 14. mai brøt armégruppe A gjennom Ardennene og rykket hurtig vestover mot Sedan, og dreiet deretter mot Den engelske kanal i det som feltmarskalk Erich von Manstein kalte «sigdsnittet» (også kjent som Mansteinplanen).
En rekke allierte motangrep, heriblant slaget ved Arras, kunne ikke stagge det tyske fremstøt, som nådde kysten 20. mai og adskilte British Expeditionary Force (BEF) ved Armentières, 1. franske armé og den belgiske hær lengre mot nord fra den franske hovedstyrke sør for gjennombruddet. Etter å ha nådd til kysten, svingte de tyske styrkene nordover langs kysten og truet med å erobre havnene og innelukke de britiske og franske styrker innen de kunne rekke å bli evakuert til Storbritannia.
Slaget
[rediger | rediger kilde]24. mai besøkte Hitler general Gerd von Rundstedts hovedkvarter i Charleville. Von Rundstedt fortalte ham at infanteriet ville angripe de britiske styrker ved Arras, hvor de hadde vist seg å være i stand til å yte betydelig motstand, men von Kleists stridsvogner ville holde en linje vest og sør for Dunkerque for å kunne ramme de allierede styrker som trakk seg tilbake foran Heeresgruppe B.[1]
Denne ordren tillot tyskerne å konsolidere sine gevinster og forberede en fremrykning mot sør, mot de gjenværende franske styrker. Terrenget omkring Dunkerque ikke ble ansett som egnet for stridsvogner,[1] så nedkjempelsen av de allierte styrkene ble i starten overlatt til Luftwaffe og det tyske infanteri i armégruppe B.
Den egentlige grunn til beslutningen om å stanse de tyske stridsvogner har vært gjenstand for betydelig debatt. Den mest vanlige teori er at von Rundstedt og Hitler ble enige om å spare på stridsvognene med henblikk på plan rød (tysk: Fall Rot), den senere fremrykning mot sør.[1] En annen teori går ut på at Hitler stadig søkte å slutte fred med britene innen operasjon Barbarossa så tyskerne kunne ha en potensiell alliert mot Sovjetunionen.
25. mai 1940 fattet general Lord Gort, lederen av BEF, beslutningen å evakuere de britiske styrker. Fra 25.-28. mai trakk de britiske styrker seg omkring 50 km mot nordvest inn i en lomme omkring den fransk-belgiske grense fra Dunkerque ved kysten til den belgiske by Poperinge. Den belgiske hær kapitulerte 28. mai, etterfulgt den følgende dag av enheter fra den 1. franske armé som var omringet utenfor Dunkerque-lommen.
27. mai begynte evakueringen fra Dunkerque. De tyske Panzer-divisjoner fikk ordre om å gjenoppta sin fremrykning samme dag, men forsterkede forsvarsstillinger stoppet deres innledende fremstøt, der de resterende allierte styrker var blitt klemt inn og konsentrert i en 5 km bred kyststripe fra De Panne gjennom Bray-Dunes til Dunkerque 31. mai.
I alt fem nasjoner tok del i evakueringen fra Dunkerque: Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Polen.
Forsvaret av perimeteret førte til tap eller erobring av en rekke enheter i den britiske hær, deriblant 2. bataljon av Royal Norfolk-regimentet, som var involvert i Le Paradis-massakren 26. mai. Over 35 000 franske soldater ble tatt til fange. Allikevel ble det i løpet av de ni dagene fra 27. mai til 4. juni evakuert 338 226 mann fra Frankrike, herav 139 997 franske og belgiske styrker sammen med en mindre gruppe nederlandske.
Antall evakuerte mann (i kronologisk orden):
- 27. mai (7 669 mann)
- 28. mai (17 804 mann)
- 29. mai (47 310 mann)
- 30.–31. mai (120 927 mann)
- 1. juni (64 229 mann)
- 2–4. juni (opptil 54 000 mann)
I overensstemmelse med det militære prinsipp om at menn har høyere prioritet enn våpen, etterlot de allierte 2 000 kanoner, 60 000 lastebiler, 76 000 tonn ammunisjon og 600 000 tonn brennstoff.
- 10 252 tyske soldater døde
- 42 000 ble såret
- 8 467 var savnet
- 30 000 briter ble drept eller såret
- 34 000 briter ble tatt til fange
- 338 226 mann ble reddet ved evakueringen
Tyskerne erobret:
- 1 200 feltkanoner
- 1 250 anti-luftskyts kanoner
- 11 000 maskingeværer
- 25 000 kjøretøy
Etterspill
[rediger | rediger kilde]
Den vellykkede evakueringen av 338 000 allierte styrker fra Dunkerque avsluttet den første fasen av slaget om Frankrike. Den ga et løft til den britiske moralen, men etterlot Frankrike alene mot et fornyet tysk angrep mot sør. Den 51. britiske infanteridivisjon ble etterlatt av britene for å dekke retretten. Mange av dem ble drept eller tatt til fange. Tyske tropper rykket inn i Paris 14. juni og mottok Frankrikes overgivelse 22. juni.
Et marmorminnesmerke ble senere oppstilt ved Dunkerque. Inskripsjonen lyder: «Til glorverdig minne om de piloter, sjøfolk og soldater fra Frankrike og de allierte hærer som ofret seg i slaget ved Dunkerque mai – juni 1940»
Tapet av så mye materiell på strendene betød at den britiske hær hadde bruk for måneders pause for å kunne bli gjenutstyrt, og noen planlagte introduksjoner av nytt utstyr ble utsatt mens industrien konsentrerte seg om å erstatte det tapte. Styrkene som kom tilbake til Dunkerque fikk beskjed om å brenne eller på annet vis destruere sine kjøretøyer, slik at de ikke ville bli nyttige for tyskerne. Knappheten på kjøretøy var etter Dunkerque så alvorlig at den britiske hær måtte hente utrangerte busser og lastebiler fra skrotplassene og innsette dem i troppetransport. Noen av disse gamle kjøretøyene (noen hadde bare bremser på bakhjulene, hvilket gjorde dem ulovlige å bruke på britiske veier) var stadig i bruk så sent som under felttoget i Nord-Afrika to år senere.
Ånden fra Dunkerque
[rediger | rediger kilde]
Den vellykkede evakueringen fra Dunkerque i 1940 og spesielt den rollen som de små skipene spilte ble etterfølgende utnyttet meget effektivt i britenes propaganda. Mange av de små skipene var private båter som fiskebåter og fritidsbåter, men også ferger og andre handelsskip deltok i evakueringen. Det kom skip så langt vekk fra som Isle of Man og Glasgow. Disse mindre skipene ble eskortert over Den engelske kanal av flåteenheter fra Themsens munning og fra Dover for å delta i evakueringen. Da de hadde lavere dypgang kunne de komme betraktelig tettere inn til stranden enn større skip, og kunne dermed seile frem og tilbake til de større skipene lengre fra land med tropper som ofte sto i vann til skuldrene i timevis og ventet på å bli samlet opp. I tiår etter krigen stod begrepet «ånden fra Dunkerque» for en utbredt tro på solidaritet mellom briter i motgangstider.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Holmes, Richard, ed. "France, Fall of". The Oxford Companion to Military History. New York: Oxford University Press, 2001. ISBN 0-19-866209-2.
- Hooton, E.R. Luftwaffe at War; Blitzkrieg in the West. London: Chevron/Ian Allen, 2007. ISBN 978-1-85780-272-6.
- Keegan, John. The Second World War, New York: Viking Penguin, 1989. ISBN 0-670-82359-7.
- Liddell Hart, B.H. History of the Second World War. New York: G.P. Putnam, 1970. ISBN 0-30680-912-5.
- McEwan, Ian, Atonement, London: Jonathan Cape, 2001. ISBN 0-224-06252-2.
- McGlashan, Kenneth B. with Owen P. Zupp. Down to Earth: A Fighter Pilot Recounts His Experiences of Dunkirk, the Battle of Britain, Dieppe, D-Day and Beyond. London: Grub Street Publishing, 2007. ISBN 1-904943-84-5.
- Murray, Williamson and Allan R. Millett. A War to Be Won: Fighting the Second World War. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press, 2000. ISBN 0-674-00163-X.
- Salmaggi, Cesare and Alfredo Pallavisini. 2194 Days of War:: An Illustrated Chronology of the Second World War. New York: Gallery Books, 1993. ISBN 0-8317-8885-2.
- Taylor, A.J.P. and Mayer, S.L., eds. A History Of World War Two. London: Octopus Books, 1974. ISBN 0-7064-0399-1.
- Thomas, Nick. RAF Top Gun: Teddy Donaldson CB, DSO, AFC and Bar, Battle of Britain Ace and World Air Speed Record Holder. London: Pen and Sword, 2008. ISBN 1-84415-685-0.
- Weinberg, Gerhard L. A World at Arms, New York: Cambridge University Press, 1994. ISBN 0-521-44317-2.
- Wilmot, Chester. The Struggle for Europe. Old Saybrook, Connecticut: Konecky & Konecky, 1952. ISBN 1-56852-525-7.
