Skatt

Denne artikkelen omhandler skatt generelt. For det norske skattesystemet, se Skatt i Norge.

På skatteoppkreverens kontor. Anonymt etter de Marinus Van Reymerswaele (1575–1600). Kunstmuseet i Nancy.

Skatt (av norrønt skattr) er ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag. Mangelen på konkrete vederlag skiller skatter fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). Skatters hovedformål er å finansiere offentlig forbruk og investeringer, og overføringer til den private sektor.

Skatter deles ofte inn i direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. Typiske direkte skatter er inntektsskatt og formuesskatt. Ved indirekte skatter skal den som formelt er ilagt skatten, kunne velte skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen. Typiske indirekte skatter er merverdiavgift og særavgifter.

De fleste skatter motiverer produsenter og konsumenter til å velge en annen sammensetning av produksjon og konsum enn de ville ha gjort uten skatter, dvs. at de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor før skatt, endrer seg når skatten innføres. Slike skatter kalles vridende skatter og kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at ressursbruken blir mindre effektiv. Nøytrale skatter påvirker ikke de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor, og effektiviteten i ressursbruken vil derfor ikke påvirkes av at skatten innføres. Effektivitetsfremmende skatter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de korrigerer for eksterne virkninger.

Formål

Skatter blir gjerne tillagt følgende tre hovedoppgaver:

• skaffe det offentlige inntekter til å finansiere offentlig virksomhet og overføringer til privat sektor,
• påvirke inntektsfordelingen mellom personer, slik at forskjellene i disponibel inntekt reduseres, og
• korrigere for markedssvikt (herunder eksterne effekter som miljøskadelige utslipp).

Skatter har vært brukt og brukes fortsatt i forsøk på å oppnå mange andre mål, både brede og generelle mål og svært detaljerte og situasjonsbestemte mål. Skatteregler er bl.a. blitt innført for å

• oppnå næringspolitiske mål
• oppnå distriktspolitiske mål
• styre de økonomiske konjunkturene
• redusere miljø- eller helseskadelig atferd, og
• øke verdien av pensjoner og enkelte andre offentlige ytelser.

Inndeling av skatter

Skatter kan inndeles på flere måter. Et vanlig skille går mellom direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. En typisk direkte skatt er inntektsskatten. Ved indirekte skatter er hensikten at den som formelt er ilagt skatten, skal kunne velte skattebyrden over på andre. En typisk indirekte skatt er merverdiavgiften, hvor selgeren velter skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen.

Skatter kan også deles inn etter hvordan de påvirker fordelingen av inntekt og formue. Progressive skatter er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med høy inntekt og formue. Progressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er likere etter skatt enn før skatt. Proporsjonale skatter er skatter hvor den relative skattebyrden er lik og uavhengig inntekt og formue. Proporsjonale skatter påvirker dermed ikke fordelingen av inntekt og formue. Regressive skatter er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med lav inntekt og formue. Regressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er mer ulik etter skatt enn før skatt.

En tredje inndeling av skatter går mellom personskatter og objektskatter. Ved personskatter er det egenskaper ved skattesubjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Inntektsskatt er et eksempel på en personskatt. Ved objektskatter er det egenskaper ved skatteobjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Eiendomsskatt som fastsettes ut fra egenskaper ved eiendommen, er et eksempel på en objektskatt.

En fjerde inndeling er basert på hva som er skattegrunnlaget for skattene. Det skilles gjerne mellom inntektsskatter (arbeidsinntekt, kapitalinntekt og virksomhetsinntekt for hhv. personer og selskaper), trygde- og pensjonspremier, skatter på eiendom (fast eiendom, netto formue, arv, etc.) og skatt på varer og tjenester (merverdiavgift, særavgifter og toll).

En femte inndeling er basert på hvem som er kreditor for skattene. I Norge er både staten, fylkeskommunene og kommunene kreditorer for skatter.

Prinsipper for skatter

Filosofen og økonomen Adam Smith stilte i Wealth of Nations opp fire grunnsetninger for et rasjonelt skattesystem. De fire grunnsetningene er:

1. Skatten bør legges på inntekt etter evne.
2. Skatten må være fast bestemt og fri for vilkårlighet.
3. Skatten bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren.
4. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved å kreve inn skatten bør minimeres.

De tre første grunnsetningene kan oppsummeres i begrepet rettferdighet.

Prinsippet om rettferdighet kan konkretiseres på flere måter. Et skille går mellom horisontal og vertikal rettferdighet. Med horisontal rettferdighet menes at skattytere med like stor inntekt bør ha samme skattebyrde, uavhengig av hvordan inntekten er sammensatt. Av dette prinsippet følger det at like store arbeidsinntekter, kapitalinntekter og virksomhetsinntekter bør skattlegges likt. Med vertikal rettferdighet menes at personer med høy inntekt bør betale mer i skatt enn personer med lav inntekt. Den nærmere utformingen av prinsippet om vertikal rettferdighet er imidlertid omstridt, og en nærmere presisering er nødvendig.

Det er gjerne fire prinsipper/hensyn som trekkes fram når begrepet vertikal rettferdighet skal presiseres:

• Minsteofferprinsippet: Skattebyrden bør fordeles slik at den totalt sett blir minst mulig. Dersom en antar at grensenytten av inntekt er avtagende, følger det at de med høy inntekt bør bære en relativt større andel av skattebyrden enn de med lav inntekt.
• Nytteprinsippet: Skattebyrden bør fordeles etter den nytte skatteyterne har av den offentlige virksomheten.
• Skatteevneprinsippet: Skattebyrden skal fordeles ut fra skattesubjektenes evne til å bære den. Dette trekker i retning av at nettoinntekt er et bedre skattegrunnlag enn bruttoinntekt.
• Fordelingshensyn: Skatten bør innebære en omfordeling fra dem som har høy inntekt og formue til dem som har lav inntekt og formue.

Økonomiske virkninger

Partiell modell for ett gode

Effekten av skatt på en vare

De økonomiske virkningene av en skatt kan illustreres i en enkel grafisk modell.

Konsumentenes samlede etterspørsel etter en vare vil normalt falle når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved høye priser kun er de konsumentene med høyest betalingsvillighet som vil etterspørre varen, mens ved synkende pris vil konsumenter med stadig lavere betalingsvillighet ønske å kjøpe varen. Den samlede etterspørselen etter en vare kan derfor illustreres som en fallende etterspørselskurve i et pris-kvantum-diagram.

Produsentenes samlede tilbud av en vare vil normalt øke når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved lave priser kun er de produsentene med lavest produksjonskostnader som vil tilby varen, mens ved økende pris vil produsenter med stadig høyere produksjonskostnader finne det lønnsomt å tilby varen. Det samlede tilbudet etter en vare kan derfor illustreres som en stigende tilbudskurve i et pris-kvantum-diagram.

Markedet vil klarere der konsumentenes marginale betalingsvillighet er lik produsentenes marginale produksjonskostnader, dvs. der etterspørselskurven og tilbudskurven krysser hverandre. Markedslikevekten vil dermed gi kvantumet K₀ og prisen P₀.

Anta at det innføres en skatt, T, på denne varen. Skatten fører til at prisen konsumenten må betale for varen, øker fra P₀ til P_k og at prisen produsenten får for varen, synker fra P₀ til P_p. Skatten blir dermed en kile mellom konsumentenes betalingsvillighet og produsentens produksjonskostnader, slik at P_p T = P_k. Når prisen konsumentene må betale, øker, vil etterspørselen etter varen synke. Tilsvarende, når prisen produsentene får for varen, synker, vil tilbudet av varen synke. Skatten vil dermed føre til at omsatt kvantum synker fra K₀ til K_t.

Skatten vil dermed føre til at en del transaksjoner som er samfunnsøkonomisk lønnsomme (konsumentenes betalingsvillighet er høyere enn produsentenes produksjonskostnader), ikke vil bli gjennomført. Det oppstår dermed et samfunnsøkonomisk tap, dødvektstapet, gitt ved arealet C D. Dette arealet representerer den samfunnsøkonomiske kostnaden ved skatten. Arealet C er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av konsumentene mens arealet D er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av produsentene. Fordelingen av det samfunnsøkonomiske tapet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er.

Statens skatteinntekter, proveny, vil være gitt ved A B. Normalt vil det være produsentene som formelt skal betale skatten, men det er ikke slik at produsentene nødvendigvis vil bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Produsentene vil velte skatten over i prisen som konsumentene må betale. Konsumenten vil imidlertid heller ikke bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Normalt vil byrden av skatteprovenyet fordeles mellom konsumenter og produsenter slik at konsumentene vil bære byrden gitt ved A, mens produsentene vil bære byrden gitt ved B. Fordelingen av byrden av skatteprovenyet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er.

Vridende, nøytrale og effektivitetsfremmende skatter

De fleste skatter fører til at produsenter og forbrukere velger en annen tilpasning enn de ville ha gjort uten skatter. I de fleste tilfeller leder den endrede tilpasningen til et samfunnsøkonomisk tap ved at prisene på varer og tjenester ikke lenger avspeiler de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å tilby varer og tjenester. Disse skattene betegnes som vridende skatter. Eksempler på dette er skattene på lønnsinntekter og forbruk. Slike skatter skaper en kile mellom det arbeidsgiverne må betale i lønnsutgifter, og de reelle inntektene som arbeidstakerne har disponibelt for forbruk. Dette kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at sysselsettingen blir lavere enn det den ville blitt uten skatter. Tilsvarende kan det å ha høyere skatter på noen varer og tjenester enn på andre påvirke hvor mye som blir forbrukt og produsert av ulike varer og tjenester.

Det finnes imidlertid enkelte skatter som ikke endrer forbrukerens sammensetning av konsumet og produsentens sammensetning av produksjonen. Slike skatter kalles nøytrale skatter. Det er relativt få eksempler på fullstendig nøytrale skatter. Skatt på grunnrente ved utnytting av knappe naturressurser, som f.eks. vannkraft og petroleum, kan imidlertid virke som nøytrale skatter dersom de er korrekt utformet. En ren lump-sum skatt (koppskatt) vil også være nøytral.

Enkelte skatter kan bedre samfunnets bruk av ressurser. Det skyldes at en del aktiviteter påfører samfunnet kostnader uten at de som er ansvarlig for aktivitetene, må betale for ulempene de påfører andre. Et eksempel på dette er forurensende utslipp, der den som forurenser, som regel ikke har økonomisk motiv til å ta hensyn til skaden han påfører miljøet. Korrekt utformede miljøavgifter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de gjør miljøskadelige aktiviteter relativt sett mer kostbare. Disse skattene kan betegnes som effektivitetsfremmende skatter. I prinsippet skal miljøavgiftene settes lik de marginale eksterne kostnadene knyttet til de ulike aktivitetene. På den måten vil markedsprisene på miljøskadelige aktiviteter samsvare med de reelle samfunnsøkonomiske kostnadene som ressursbruken representerer.

Økonomiske retningslinjer

På bakgrunn av grunnleggende økonomiske prinsipper er det mulig å trekke opp enkelte retningslinjer for hvordan skattesystemet bør utformes:

• Først benyttes markedskorrigerende skatter, først og fremst fordi det bidrar til en mer effektiv ressursbruk. I tillegg kan det gi det offentlige inntekter.
• Deretter benyttes nøytrale skatter så langt det er mulig, dvs. skatter som ikke påvirker produsenters og forbrukeres økonomiske valg.
• Til slutt brukes vridende skatter for å oppnå det ønskede nivået på skatteinntektene.

Økonomisk teori stiller opp enkelte prinsipper for hvordan slike vridende skatter bør utformes for at effektivitetstapet skal bli minst mulig:

• Det bør brukes brede og generelle skattegrunnlag og lave skattesatser. Det er en fordel med lave satser på mange og brede grunnlag fremfor høye skatter på få eller smale grunnlag. Dette skyldes at effektivitetstapet ved beskatning øker mer enn proporsjonalt med skattesatsen.
• De høyeste skattene bør legges i markeder der aktørenes tilpasning endrer seg minst som følge av skattleggingen. Dette prinsippet tilsier isolert sett at en bør ha høyere skattesatser på skattegrunnlag som ikke kan påvirkes og i markeder der tilbud og etterspørsel endrer seg lite som følge av prisendringer.
• Skattesystemet bør i minst mulig grad påvirke selve produksjonen av varer og tjenester. Dette peker i retning av at skatter i større grad bør legges på sluttforbruket av varer og tjenester enn på bedriftens kjøp av produserte innsatsfaktorer. Derimot er det effektivt å innføre skatter som korrigerer for eksterne virkninger i produksjonen, som miljøavgifter.

Skattenivå

Et lands skattenivå måles ofte som totale skatters andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). OECD publiserer tall for skattenivået i sine medlemsland.

Skatt som andel av BNP i OECD, Prosent, 2007

Land	Totale skatter	Skatt på inntekt, overskudd, kapitalgevinst mv.	Trygde- og pensjonspremier	Skatt på formue, eiendom mv.	Skatt på varer og tjenester	Andre skatter
Canada	33,3	16,6	4,8	3,3	7,9	0,7
Mexico	18,0	5,0	2,8	0,3	9,5	0,4
USA	28,3	13,9	6,6	3,1	4,7	0,0
Australia	30,8	18,2	-	2,7	8,2	1,5
Japan	28,3	10,3	10,3	2,5	5,1	0,1
Sør-Korea	26,5	8,4	5,5	3,4	8,3	0,9
New Zealand	35,7	22,5	-	1,9	11,3	0,0
Østerrike	42,3	12,7	14,2	0,6	11,7	3,1
Belgia	43,9	16,5	13,6	2,3	11,0	0,1
Tsjekkia	37,4	9,4	16,2	0,4	11,1	0,3
Danmark	48,7	29,0	1,0	1,9	16,3	0,1
Finland	43,0	16,9	11,9	1,1	12,9	0,2
Frankrike	43,5	10,4	16,1	3,5	10,7	2,8
Tyskland	36,2	11,3	13,2	0,9	10,6	0,2
Hellas	32,0	7,5	11,7	1,4	11,4	0,0
Ungarn	39,5	10,0	12,9	0,8	14,9	0,9
Island	40,9	18,5	3,1	2,5	16,5	0,3
Irland	30,8	12,1	4,7	2,5	11,1	0,4
Italia	43,5	14,7	13,0	2,1	11,0	2,7
Luxembourg	36,5	12,8	10,2	3,6	9,9	0,0
Nederland	37,5	10,9	13,6	1,2	11,2	0,6
Norge	43,6	21,0	9,1	1,1	12,4	0,0
Polen	34,9	8,0	12,0	1,2	13,3	0,4
Portugal	36,4	9,4	11,7	1,4	13,7	0,2
Slovakia	29,4	5,8	11,7	0,4	11,3	0,2
Spania	37,2	12,4	12,1	3,0	9,5	0,2
Sverige	48,3	18,7	12,6	1,2	12,9	2,9
Sveits	28,9	13,2	6,7	2,4	6,5	0,1
Tyrkia	23,7	5,6	5,1	0,9	11,3	0,9
Storbritannia	36,1	14,3	6,6	4,5	10,5	0,2

Tabellen illustrerer at skattenivået (målt i forhold til BNP) i Norge er lavere enn i Danmark og Sverige, og omtrent på nivå med Belgia, Frankrike, Italia og Finland. De fleste OECD-land har imidlertid et lavere skattenivå. Det er særlig skatten på inntekt, overskudd og kapitalgevinst som er høy i Norge sammenliknet med de øvrige OECD-landene.

Selv om skatt som andel av BNP kan være nyttig som en indikator på det offentliges rolle i økonomien og skattesystemets rolle for å finansiere offentlige varer og tjenester og omfordeling av inntekt, har denne målemetoden klare begrensninger:

• Et land som i hovedsak bruker direkte overføringer for å støtte ulike grupper, vil framstå med høyere skatt som andel av BNP enn et land som i hovedsak bruker ulike skattefradrag o.l., selv om samlet støttenivå er identisk.
• Skatt som andel av BNP påvirkes av i hvilken grad ulike trygdeytelser og andre overføringer er skattepliktige. I land som Norge, hvor disse ofte er skattepliktige, vil skatt som andel av BNP være høyere enn i land hvor disse inntektene er skattefrie, selv om netto ytelser er like.
• Skatt som andel av BNP vil påvirkes av om landene har offentlige eller private pensjonssystemer. Et offentlig pensjonssystem innebærer ofte sparing gjennom skattesystemet (trygde- og pensjonspremier). Slike land vil fremstå med høyere skatt som andel av BNP enn land hvor slike ordninger organiseres som innbetalinger til private pensjonsordninger.
• Konjunktursituasjonen i det enkelte land vil også påvirke skattenivået som andel av BNP fordi veksten i skatteinntekter på grunn av endret økonomisk aktivitet kan avvike fra veksten i BNP. Skatt som andel av BNP kan da endre seg uten at det har vært gjennomført endringer i skattereglene. Endringer i skatt som andel av BNP trenger dermed ikke reflektere forskjeller i skattepolitikken, verken over tid eller mellom land.

På grunn av svakheter ved indikatorer som måler skattenivå i Norge og andre land, er det viktig å være forsiktige i tolkningen av endringer fra år til år, og forskjeller mellom land.

Norge har i tillegg en svært spesiell næringsstruktur med en betydelig verdiskaping i petroleumssektoren. Petroleumssektoren er kjennetegnet ved en meravkastning (grunnrente) som er gjenstand for en særskilt grunnrentebeskatning. Dette vanskeliggjør en sammenligning av skattenivået i Norge med skattenivået i andre land.

Grenseoverskridende beskatning og skatteavtaler

De fleste land har utformet sitt skattesystem slik at personer som er bosatt i landet og selskaper som er hjemmehørende i landet, har alminnelig skatteplikt til landet for all sin inntekt, uansett hvor i verden den er opptjent (globalinntektsprinsippet). De fleste land har også utformet sitt skattesystem slik at all inntekt som er opptjent i landet, er skattepliktig til landet (kildeprinsippet). Dermed oppstår det en fare for dobbeltbeskatning, ved at inntekten beskattes både der inntekten oppstår og der den som mottar inntekten, er hjemmehørende. I Norge reguleres norske selskapers beskatning av virksomhet i utlandet, av NOKUS-reglene.

Dobbeltbeskatning er uheldig fordi det bl.a. gir sterke incentiver til ikke å drive med grenseoverskridende økonomisk aktivitet, og på den måten kan hemme investeringene i land som trenger investeringer. For å unngå dobbeltbeskatning er det derfor inngått en rekke skatteavtaler mellom land. I skatteavtalene avklares det hvordan grenseoverskridende økonomisk aktivitet mellom landene skal beskattes. Avtalene inneholder normalt regler om hvor en person eller et selskap skal anses å være hjemmehørende og regler om hvordan ulike inntektskomponenter for personer og selskaper skal skattlegges. Skatteavtalene innebærer også at skattemyndighetene i de ulike landene skal utveksle informasjon og bistå hverandre i skatteinnkrevingen. Slikt samarbeid mellom skattemyndighetene er viktig for å unngå skatteunndragelse.

OECD har over lang tid arbeidet for å motvirke internasjonal dobbeltbeskatning og for å standardisere skatteavtalene.

Skattepolitikk

Kartskisse som viser land i Europa med flat skatt (mørk grønn), eller som vurderer flat skatt (lys grønn). Flat skatt er særlig populært i land som tidligere var en del av Sovjetunionen.

Et hovedspørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til nivået på de samlede skattene. Dette henger nøye sammen med hvilke oppgaver en ønsker det offentlige skal ha. En nattvekterstat, som kun påtar seg et minimum av oppgaver (idealtypisk begrenset til politi, rettsvesen og forsvar) vil ha et langt lavere skattenivå enn en velferdsstat, hvor staten tar på seg omfattende oppgaver knyttet til blant annet utdanning, helse- og omsorgstjenester. De politiske motsetningene knyttet til statens oppgaver og skattenivå vil som oftest følge en utpreget «høyre–venstre-akse» i politikken.

Et annet spørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til innretningen av skattesystemet, mao. hvor stor del av skattebyrdene bør legges på de ulike skattegrunnlagene. Skal det legges mer vekt på forbruksskatter (merverdiavgift og særavgifter) og mindre vekt på inntektsskatt? Hvordan skal skattebyrden fordeles mellom bedriftsbeskatning og personbeskatning? Skal formue beskattes?

Et tredje spørsmål er knyttet til hvordan den enkelte skatt skal utformes. Dette er blant annet avhengig av hvilke andre mål enn inntekter til statskassen en mener at skattesystemet skal ha. Et hovedspørsmål er hvor omfordelende skattesystemet skal være. Hvor mye av inntektsforskjellene før skatt bør skattesystemet bidra til å redusere? Den øvrige utformingen av skattesystemet vil bl.a. avhenge av om en mener at skattesystemet skal bidra til å:

• oppnå næringspolitiske mål
• oppnå distriktspolitiske mål
• styre de økonomiske konjunkturene, og
• redusere miljø- eller helseskadelig atferd.

Skatteutgifter og skattesanksjoner

I skattereglene er det en rekke unntak og særordninger som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. Tap av skatteinntekter som følge av unntaksordninger og særregler, har fått betegnelsen skatteutgifter. Skatteutgifter kan, på tilsvarende måte som direkte overføringer og reguleringer, også være uttrykk for politiske prioriteringer. Denne støtten kunne alternativt kommet over budsjettets utgiftsside. Tilsvarende kan det i skattesystemet også finnes skattesanksjoner, dvs. at det i noen tilfeller ilegges en skatt som er høyere enn det som følger av et generelt og ensartet regelverk.

En oversikt over skatteutgifter og skattesanksjoner i Norge presenteres hvert år i Prop. 1 LS Skatter og avgifter.

Historie

Oldtiden og antikken

De eldste kjente skattesystemene kjenner vi fra oldtidens Mesopotamia og Egypt. I en kongegrav i det sørlige Egypt er det funnet tavler med hieroglyflignende symboler som inneholder lister over lintøy og oljer som er levert som skatt til kong Skorpion. Disse tavlene er C-14-datert til 3300 til 3200 f.Kr.

Tidlige skatter blir også beskrevet i Bibelen. I Første Mosebok 47,24 sier Josef til folket: «Av avlingene skal dere la farao få en femtedel. Fire femtedeler skal dere selv ha til såkorn og til mat for dere og for husstandene og barna deres.» Josef foreskrev altså en skatt på 20 % av avlingene.

I antikkens Hellas var skattesystemet for frie grekere i bystatene hovedsakelig basert på militærtjeneste og såkalte liturgier (tjenester for staten). Frie borgere tilbød bystaten tjenester ut fra sin økonomiske status. Tjenestene kunne være alt fra å opptre som gatemusiker til å utruste et krigsskip.

I Romerriket var skatter en viktig inntektskilde for staten. I perioden 200-150 f.Kr. utgjorde borgerskatten om lag 10 % av statsinntektene, skatten på provinsene om lag 20 % av statsinntektene og andre skatteinntekter om lag 7 % av statsinntektene. Størrelsen på skattene avhang av krigenes økonomiske utfall. Da Romerriket erobret Makedonia og plyndret Epirus i 167 f.Kr., fikk staten så store inntekter at romerne ble helt fritatt for skatt. Dette varte i 143 år, frem til Hirtius' og Pansas konsulat 43 f.Kr., en tid som ellers huskes for proskripsjonene under triumviratet Markus Antonius, Lepidus og Octavian som kostet 300 senatorer livet, deriblant Cicero.

En ny skattereform kom i år 36 f.Kr. hvor Oktavian (senere Augustus) sløyfet den tidligere skatten, tributum, i Italia. Det ble isteden innført spesielle skatter dersom statens finanser krevde det, bl.a. en arveskatt på 5 % som finansierte den militære pensjonskassen. Juleevangeliet kan også knyttes til skattlegging. I Lukasevangeliet 2,1 heter det: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.» Dette manntallet var ikke bare en registrering av befolkningen, men også et grunnlag for framtidig skattlegging.

Under keiserne Diokletian (284–305) og Konstantin (306–337) gjennomgikk skattesystemet betydelige endringer. Staten gjennomførte folketellinger og registreringer av jordeiendom og buskap. Det ble så fastsatt to skattegrunnlag, caput (hode, dvs. koppskatt) og iugum (åker). Skattene ble årlig betalt i naturalia, men folk i byene var fritatt. Konstantin innførte imidlertid en tilleggsskatt, khrysargyron, på handel og håndverk i form av både person- og formuesskatt. Lønnsinntekter var imidlertid fritatt for skatt.

Middelalderen

Etter Romerrikets fall og utover middelalderen utviklet føydalismen seg. Det oppsto en desentralisering av forvaltningen, hvor vasallene fikk makt på bekostning av sentralmakten. Den økonomiske strukturen var bygd på økonomisk relativt selvforsynte storgods, hvor bøndene jobbet på godseiernes jord og leverte fra seg store deler av utbyttet i form av naturalia. Det blir da et uklart skille mellom hva som er skatt og hva som er landleie. Det er imidlertid klart at bøndene betalte vesentlig mer til private godsherrer enn til staten. Evne til skattlegging var en av de klareste indikasjoner på sentral statsmakt. I flere europeiske land opphørte en statlig sentralmakt å eksistere i flere hundre år, og skattene og avgiftene som den katolske kirke innkrevde, var her av de få skattene som ble innkrevd til en sentralmyndighet.

Strid om sentralmaktens beskatningsrett innenfor føydalsystemet var en del av bakgrunnen for utformingen av Magna Carta i 1215. De engelske kronvasallene tvang da kong Johan til å godta at kongen for ettertiden ikke kunne pålegge ekstraordinære skatter uten først å ha konsultert kronvasallene.

Hundreårskrigen (1337–1453) mellom England og Frankrike fikk stor betydning for skattene. For å finansiere krigen ble det under keiser Karl 5. (1364–80) innført en saltskatt, gabelle, og en ildstedskatt. Sistnevnte, taille, ble innkrevd årlig fra 1439, noe som bl.a. skyldes etableringen av en stående hær. Disse skattene var fortsatt regnet som midlertidige, men i realiteten førte hundreårskrigen til at årlige statsskatter ble innført i Frankrike.

Skatt i Norge

Fra 1100-tallet ble miltær leidang delvis omgjort til en årlig skatt som senere fikk navnet «bordleidang» fordi den gikk til «kongens bord», motsatt militær leidang som fortsatte i krigstid. Skatten var opprinnelig den dekning av leidangsmannskapets diett som bøndene utredet. Ved enkelte leidanger stilte de med matvarer, og slapp unna innkreving av resten. En regelmessig innkreving av fødevarer bidro til å opprettholde en profesjonell hær. Leidangsskatten ut til å være eldst på Vestlandet, mens den i det øvrige leidangsområdet trolig ble innført gradvis. Landsloven satte den til en halv allmenning årlig i fredstid, halvparten av diett-utredningen til tre måneders leidangsferd, innført som en grunnskatt i landdistrikter og utregnet etter landskyldtakseringen. I byene ble skatten innkrevd fra inntekt av gårdutleie og handelsvarer. I Viken og Hålogaland var skatten høyere enn halv allmenning og utlignet på annet vis. Kanskje har kong Sverres straffeskatt gitt høyere innkreving fra Viken. Til gjengjeld var militær leidangsplikt fra gammelt av lettere der, sammenlignet med innbyggertallet.

Senmiddelalder og renessanse

Gjennom senmiddelalderen og renessansen utvidet offentlige myndigheter skattegrunnlagene sine. Lover som hindret skattlegging, ble fjernet, og skattesatsene ble hevet. Dette må ses i sammenheng med fremveksten av moderne stater med stadig mer omfattende oppgaver. Det offentliges forsøk på å øke skattene ble ofte møtt med motstand, både fysisk motstand i form av opprør og skatteunndragelse i form av at verdier ble gjemt unna. I tillegg var gjerne adelen og de geistlige fritatt for skatt. Skatteprivilegiene reduserte skattegrunnlagene, og førte til at myndighetene ofte la skatt på nødvendige forbruksvarer. Dette førte til at skattene bidro til å øke forskjellene i levekår.

1700-tallet

Skattepolitikk var også en medvirkende årsak til de to store revolusjonene på slutten av 1700-tallet: revolusjonen i Amerika og revolusjonen i Frankrike.

Sjuårskrigen (1756–1763) hadde vært svært kostbar for Storbritannia. For å finansiere nedbetalingen av statsgjelden, vedtok parlamentet i 1764 en lov som la større toll på koloniene. I 1765 fulgte en lov om stempelavgift. I koloniene var det sterk motstand mot de nye skattene. Dette hang bl.a. sammen med at skattene ble vedtatt av det britiske parlamentet, uten at kolonistene hadde stemmerett ved parlamentsvalgene. Slagordet «ingen skattlegging uten representasjon» fra 1765 oppsummerte kolonistenes synspunkt. Denne konstitusjonelle striden endte med at koloniene i 1776 rev seg løs fra Storbritannia og dannet USA.

Utfylling av selvangivelse i USA i 1920

De mange krigene hadde også ført Frankrike ut i store økonomiske vanskeligheter. Statsgjelden var stor, noe som medførte at staten hadde stort behov for inntekter for å betjene renter og avdrag. Samtidig medførte privilegiene at de med høye inntekter og store formuer i det alt vesentligste var unntatt for skatt. Skattebyrden veide desto tyngre på vanlige folk. Skattegrunnlaget var for smalt til å kunne finansiere statens økende utgifter, og det var tvingende nødvendig å omfordele skattebyrden for at ikke statens finanser skulle kollapse fullstendig. Flere forsøk på å øke skatteinngangen mislyktes, og i 1789 ble generalstendene kalt inn for å bedre skatteinngangen. Dette ble starten på den franske revolusjon.

Den moderne inntektsskatten føres gjerne tilbake til Storbritannia i 1799. Storbritannia var da i krig mot Napoleons Frankrike. Krigen var kostbar og tæret hardt på statens finanser. For å finansiere krigen ble det derfor innført en skatt på 10 % på inntekt over £60. Skatten var en viktig finansieringskilde for krigføringen og ble først avviklet i 1816, året etter at Napoleon var blitt slått i slaget ved Waterloo. Inntektsskatten ble gjeninnført i 1842.

Se også

• Inntektsskatt
• Formuesskatt
• Eiendomsskatt
• Merverdiavgift
• Særavgift
• Skatt på finanstransaksjoner

Litteratur

• «NOU 2003: 9 Skatteutvalget». Skatteutvalget, regjeringen.no. Finansdepartementet. 6. februar 2003. s. 425. Arkivert fra originalen 3. juni 2012. Besøkt 27. april 2010. 

Eksterne lenker

• OECD Revenue Statistics
• The Mirrlees Review
• Skattestatens fremvekst, artikkel hos Norgeshistorie.no