Sikariere

Masada med utsikt over Dødehavet.

Sikariere (latin: Sicarii, flertall av Sicarius, «dolkmenn», «knivstikker» eller senere «kontraktsdrapsmenn») er et begrep som var i bruk i århundrene etter ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. om en ekstremistisk utbrytergruppe fra de jødiske selotere som forsøkte å forvise romerne og deres tilhengere ved hjelp av snikmord med deres skjulte dolker. Sikariere var tilhengere av et politisk-religiøst parti under det jødiske opprøret mot Roma i tiden 66-73 e.Kr. Den jødiske historikeren Josefus har fortalt at der hvor mange var forsamlet stakk sikarierne ned de som de mente var kollaboratører og forsvant deretter raskt unna. Sikariere er også omtalt i Apostlenes gjerninger i Det nye testamente.

Historie

«Albinus nådde byen Jerusalem, gjorde han alt han kunne og sendte ut alle forskrifter for å sikre freden i landet ved å utrydde sikariere.»

— Josefus, Jødisk forhistorie (xx.208)

Sikariere benyttet seg av skjulte taktikker for å oppnå sine mål. Under deres kapper skjulte de sine sica, små dolker, som også hadde gitt dem deres navn. Ved populære forsamlinger, særlig ved pilegrimsreisene til Tempelhøyden, benyttet de anledningen til å stikke ned sine motstandere, det være romere eller de som sympatiserte med Romerriket, herodianere, eller rike jøder som var tilfredse med romersk styre. Etter angrepet blandet de seg med folkemengden for å slippe unna.

Blant de kjente ofrene av sikariere var ypperstepresten Jonatan, skjønt det er mulig at mordet på ham ble instrumentert av den romerske guvernøren Antonius Felix. Noen av mordene førte til harde represalier på alle jøder i landet. Ved en del anledninger kunne sikariere bli bestukket for å spare sine påtenkte ofre. Som med Barabbas kunne selv dømte sikariere tidvis bli løslatt mot løfte om å spare sine motstandere, skjønt det er ingen bevis på at dette faktisk skjedde utover vitnemål i Evangeliene. Josefus har fortalt at straks etter at de hadde kidnappet guvernøren av tempeldistriktet aksepterte de å løslate ham i bytte for ti av sine fengslete kamerater.

Etter at det jødiske opprøret i 66 e.Kr. hadde begynt fikk sikariere og muligens seloterne (Josefus skjelnet mellom de to gruppene, men forklarte ikke hva hovedforskjellen besto i) tilgang til Jerusalem og begikk en rekke grusomheter for å tvinge folket til opprør. I en redegjørelse, gitt i Talmud, ødela de byens matlagre slik at folket skulle bli tvunget til å slåss mot romerne framfor å forhandle om fred. Deres ledere, blant annet Menahem ben Jair, Eleazar ben Ya'ir, og Simon Bar Giora, var betydningsfulle figurer i krigen, og Eleazar ben Ya'ir greide til sist å unnslippe den romerske nedslaktningen. Sammen med en liten gruppe tilhengere klarte han å komme seg til den forlatte festningen Masada hvor han og sine folk fortsatte motstanden mot romerne helt fram til år 73. Da erobret romerne festningen, og i henhold til Josefus, fant de ut at de fleste av forsvarerne hadde begått selvmord framfor å overgi seg.

Judas Iskariot (til høyre med symbolsk rødt hår), trekker seg konspiratorisk tilbake fra nattverden, maleri av Carl Bloch, slutten av 1800-tallet.

I Josefus’ bok Den jødiske krig (vii) ble sikarierne, etter at tempelet hadde falt i år 70, det dominerende revolusjonære jødiske partiet, spredt utover i utlandet. Josefus’ assosierte dem i særlig grad med masseselvmordet på Masada i 73 og den påfølgende nektingen «å underkaste seg til skattlegging da Cyrenius ble sendt til Judea for å gjøre det» som en del av deres religiøse og politiske intriger som motstandskrigere:

«En del av sikariernes fraksjon... ikke fornøyd med å ha reddet seg selv, gikk i gang med nye revolusjonære intriger, overtalte de som hadde tatt imot dem der til å hevde deres frihet, til å ikke akte romerne som noe bedre enn de selv var, og vende seg til Gud som deres eneste Herre og Mester.»

I navnet til Judas Iskariot, apostelen som angivelig forrådet Jesus, er tilnavnet «Iskariot» blitt tolket av enkelte forskere som en hellenistisk transformasjon, ved enkleste metatese, av «sicarius». Endelsen «-ot» betegner medlemskap eller tilhørighet til, i dette tilfellet, sikariere. Denne meningen gikk tapt da de greske evangeliene ble oversatt til moderne hebraisk. Judas er gjengitt som «Is-kariot», noe som gjorde ham til en mann fra byen. Robert Eisenman har gjengitt verdslige historikeres syn i å identifisere ham isteden som «Judas sikarieren». De fleste konsonanter og vokaler merkes, i Josefus, Sicarioi/Sicariōn; i Det nye testamente, Iskariot.

Moderne sammenligninger

Det finnes i dag ekstremister med sammenlignbar oppførsel og som benytter tilsvarende navn.

Sikarierne har åpenbare paralleller til et langt senere fenomen, middelalderens assasinere, muslimske fanatikere og hvor deres talent for snikmord har inspirert det latinske begrepet assassin, «snikmorder». Assasinerne, som sikarierne, var meget villige i å drepe sine trosfeller som ikke støttet deres politikk. Som fanatikerne ved Masada bygde assasinerne fjellfestninger på isolerte steder for å forsvare seg mot militære fiender. De benyttet nesten utelukkende dolk i å utføre sine snikmord.

En mer åpenbar referanse til oldtidens sikariere skjedde i Colombia siden 1980-tallet. Profesjonelle leiemordere som kaller seg for sicarios og med snikmord, kidnapping, bombing og tyveri, har gradvis blitt en egen klasse innenfor organisert kriminalitet i Colombia. Beskrevet av Mark Bowden i hans undersøkelse Killing Pablo: The Hunt for the World's Greatest Outlaw (2001), spilte sicarios en nøkkelrolle i bølgen av vold mot politiet og myndighetene tidlig 1990-tallet i kampanjen for å fange og utlevere narkotikabaronen Pablo Escobar og andre innenfor kokainkartellet Medellín. I motsetningen til deres inspirasjon for navnet hadde sicarios aldri en form for ideologisk tilknytning. Kanskje den eneste saken de var dedikert til var å være imot utlevering av notoriske colombianske kriminelle. Selv om Escobar hyret sicarios for å fjernet sine fiender var disse morderne mer å betrakte som uavhengige enkeltpersoner eller kriminelle gjenger enn lojale tilhengere av en leder, og det var mer enn nok av andre sicarios som stilte seg på motsatt side hos den rivaliserende Cali-kartellet. Det døde uansett mange i sammenstøt og kriger med politistyrkene, noe som indikerer at de var ikke uvillige til å bøye seg med vinden. lenge før Escobars tid har Colombia hatt en lang periode med profesjonelle kidnappere (secuestradore).

Litteratur

• Denne artikkelen har tekst fra artikkelen «Sicarii» av Richard Gottheil og Samuel Krauss i Jewish Encyclopedia (1901–1906), en publikasjon som i dag er i offentlig eie
• Eisenman, Robert (1997): James the Brother of Jesus: The Key to Unlocking the Secrets of Early Christianity and the Dead Sea Scrolls, Viking. ISBN 014025773X