Serapis

Serapis, en gresk-egyptisk gud dyrket i det hellenistiske Egypt

Serapis (gresk Σέραπις) eller Sarapis (Σάραπις) er en synkretisk hellenistisk-egyptisk gud som ble skapt i løpet av 200-tallet f.Kr. på ordre av Ptolemaios I av Egypt som et virkemiddel for å forene grekere og egyptere i hans rike. Guden ble avbildet som en greker i framtoning, men med egyptiske farger, og kombinerte ikonografi fra mange store religiøse kulter som signaliserte både overflod og gjenoppstandelse. Hans kult ble spredt som en bevisst politikk av ptolemeerdynastiet som også bygget et strålende Serapeum i Alexandria. Serapis fortsatte å øke i popularitet i den romerske perioden, ofte erstattet Osiris som ektefelle for Isis i ikkeegyptiske templer. De tidige kristne anså Serapis for å være en farlig motstander og anklaget tilhengerne av ham for å være en sekt av soldyrkere. Ødeleggelsen av Serapeum av en kristen mobb ledet av patriarken Theofilos av Alexandria i 389 e.Kr. er en av hovedhendelsene i undergangen av antikkens hedendom, og kulten opphørte å eksistere med det kristne forbudet av annen religiøs aktivitet i 391.

Om guden

Serapis' mest berømte tempel var Serapeum i Alexandria, Under den nevnte Ptolemaios I Soter ble det gjort anstrengelser for integrere egyptisk religion med den til deres hellenistiske herskere. Ptolemaios' politikk var å finne en guddom som kunne vinne ærbødighet hos begge grupper, til tross for de forbannelser som egyptiske prester rettet mot gudene til tidligere utenlandske herskere (til sammenligning ble Set lovpriset av Hyksos, det fremmede folket som erobret Nildeltaet rundt 1650 f.kr.). Aleksander den store hadde forsøkt å benytte Amon i denne hensikten, men han var mer framtredende i Øvre Egypt og ikke særlig populær i Nedre Egypt hvor grekerne hadde sterkere innflytelse. Grekerne hadde liten respekt for religiøse figurer med dyrehoder, og en gresk menneskelik statue ble valgt som idol og kultbilde, og proklamert som likeverdig med den populære Apis (som egypterne framstilte med oksehode). Det ble navngitt Aser-hapi (det vil si Osiris-Apis), som ble Serapis, og det ble sagt at det var Osiris i sin helhet, framfor kun bare hans Ka (livskraft).

Historie

Serapis med sine attributter.

Den tidligste kjente omtalen av en Serapis er ved den kontroversielle dødsscenen til Aleksander i 323 f.Kr. Her hadde Serapis et tempel i Babylon og er av slik betydning at han alene er navngitt som den guden som ble konsultert på vegne av den døende kongen. Serapis' tilstedeværelse i Babylon ville radikalt endre oppfatningen av mytologiene i denne tidsalderen, men heldigvis har det blitt oppdaget at den ellers ikke tilknyttede babylonske guden Ea (Enki) ble titulert som Serapsi, her i betydningen «dypets konge», og det er mulig at denne Serapis er den som er referert til i dagbøkene. Betydningen av denne Serapsi i den hellenistiske psyke, grunnet dens tilstedeværelse i Aleksanders død, kan også ha bidratt til valget av Osiris-Apis som ptolemeerdynastiets hovedgud.

I henhold til Plutark så stjal Ptolemaios en kultstatue av Hades fra Sinop i Paflagonia etter å ha blitt instruert i en drøm fra «den ukjente gud» om å bringe statuen til Alexandria hvor statuen ble utropt til å være Serapis av to religiøse eksperter. En av disse var fra Eumolpidæ, en gammel prestefamilie fra Eleusis hvor dets medlemmer var yppersteprest i de eleusinske mysterier, og den andre var den lærde egyptiske presten Manetho. Samlet ga de tyngde overfor både egyptere som grekere. Det er mulig at Plutark ikke er korrekt da en del egyptologer mener at det Sinop i fortellingen egentlig er høyden på Sinopeion, et navn gitt til stedet av det allerede eksisterende Serapeum i Memfis. Den romerske historikeren Tacitus skrev at Origo dei nondum nostris auctoribus celebrata, «Opprinnelsen til denne guden Serapis har ikke hittl blitt generelt kjent av våre forfattere». Han mente at Serapis hadde vært en gud for landsbyen Rhakotis (et kvarter i Alexandria) før den ekspanderte videre inn i den store hovedstaden.

Avbildning av yppersteprest i Serapis' kult, Altes Museum, Berlin

Grunnleggelsen av en ny kult ved å blande kulturelle og religiøse elementer under ledelse av de nye greske herskerne i Egypt, og har tradisjonelt blitt forstått som en synkretisme som oppsto i de politiske og kulturelle forholdene som var typiske for den hellenistiske perioden. Således som Aleksander kunnedyrke gudene til egypterne og babylonerne med den samme selvfølgelighet som hans egne greske, og i jødenes gud ære den samme øverste makt som Aristoteles anerkjente som den evige, kreative fornuft, således kan Hades i Sinop bli fraktet til Alexanderia og der motta et tempel og dyrkelse som Serapis.

Statuen som avbildet Hades (romernes Pluto), konge av underverden, framstilt med modius, et målenhet (en kurv) for korn, på sitt hode, ettersom det var det greske symbolet for landet til de døde. Han holder også et septer i sin hånd som indikerer hans herredømme, og med Kerberos, en trehodet hund som vokter underverdens port, ved sine føtter, og det også hva som synes å være en slange ved dens sokkel, passende nok det egyptiske symbol på herredømme, uraeus.

Med Isis som sin hustru, opprinnelig Osiris' hustru, og sammen med deres sønn Horus (i form av Harpokrates), vant Serapis en viktig posisjon i den hellenistiske verden, som strakte seg til Roma hvor Anubis ble identifisert som Kerberos. I Roma ble Serapis dyrket i Iseum Campense, helligdommen til gudinnen Isis lokalisert i Campus Martius og bygd i løpet av det andre triumvirat. Den romerske kult rundt Isis og Serapis fikk økt popularitet på slutten av 100-tallet takket være gudens rolle i de mirakler som den keiserlige usurpator (tronraner) Vespasian erfarte i byen Alexandria hvor han oppholdt seg før han reiste tilbake til Roma som keiser i år 70. Fra flaviske dynasti og framover ble Serapis preget på keiserlige mynter sammen med den regjerende keiser. Den store kulten overlevde fram til 385 da en kristen mobb ødela Serapeum i Alexandria, og senere ble den religiøse kulten forbudt med lov ved ediktet i Thessaloniki.

Et brev til konsul Servianus plassert i Historia Augusta, Augustus' historie, tilskrevet keiser Hadrian (76-138) viser til den hellenistiske synkretismen i Alexandria, og hvor keiseren mente å se store likheter mellom de kristne og de som dyrket Serapis:

Landet Egypt, lovprisningene som du har gitt til meg, min kjære Servianus, har jeg funnet å være helt ustadig, usikre, og blåst hinsides av hvert pust av rykter. Det er de som dyrker Serapis som er, faktisk, kristne, og de som kaller seg biskoper av Kristus, er faktisk hengiven til Serapis. Det er ingen leder av jødiske synagoger, ingen samaritaner, ingen kristen presbyter, som ikke [også] er en astrolog, en sannsiger, eller en som gir olje. Selv patriarken når han kommer til Egypt er tvunget av noen til å ære Serapis, av andre til å ære Kristus.

Galleri

• 
  Håndformet lampe med en byste av Serapis, flankert av en halvmåne og en stjerne. Romersk, gjort i Efesos 100-150. Etter sigende fra Egypt. British Museum
• 
  Hellenistisk-romersk terrakottahode av Serapis, ikonografisk nært Zevs (Staatliches Museum Ägyptischer Kunst, München)
• 
  Statuett av Serapis fra Bagram i Afghanistan
• 
  Hode av Sarapis (150-200 e.Kr.), det arkeologiske museum i Thessaloniki i Hellas.

Eksterne lenker

• (en) Serapis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• E. R. Bevan: The House of Ptolemy, Chapter. II
• James Grout: «Temple of Serapis», part of the Encyclopædia Romana
• «Immoralities of the Gods: Of the fugitive Serapis chased from Sinope to Alexandria», av Theofilos av Antiochia
• «Greco-Egyptian Mythology: The Alexandrian Synthesis» Arkivert 6. mars 2012 hos Wayback Machine.