Selfangst
.jpg)
Selfangst er kommersiell fangst av viltlevende seler. Næringen utøves i vår tid av fangstfolk fra Norge, Canada og Russland i nordatlantiske farvann. De viktigste artene, økonomisk sett, er grønlandssel, klappmyss og storkobbe.
Norsk selfangst
[rediger | rediger kilde]
Sel har vært jaktet i uminnelige tider i Norge, men før den kommersielle fangsten begynte ble det kalt seljakt. Norsk selfangst fra havgående fartøyer tok først til på begynnelsen av 1700-tallet, men særlig betydningsfull ble den ikke før på 1800-tallet. Til å begynne med var det kun nordnorske skuter som jaktet på hvalross ved Bjørnøya og Spitsbergen. Etter hvert ble det også jaktet etter hvalross i Vestisen, og skuter fra Nordvestlandet og Sør-Norge kom med i fangsten. Da hvalrossbestanden kulminerte ble jakten rettet mot andre arter, som grønlandssel og klappmyss, og jaktområdet ble utvidet til også å gjelde Østisen. Fra 1937 ble det også fanget sel utenfor Newfoundland.[1]
Seljakt i norske farvann foregår fortsatt i begrenset omfang etter havert, steinkobbe, ringsel og grønlandssel. Fangst av de kystlevende bestandene av havert og steinkobbe ble kvoteregulert fra 1997. Fangst av de pelagiske artene grønlandssel og klappmyss er nå kvotebestemt.
EU innførte i 2009 forbud mot transitt av selprodukter. Norske myndigheter subsidierte selfangst til 2015. Den siste selfangstskuten la ned virksomheten i 2017.[2]
Østisen og Vestisen
[rediger | rediger kilde]Østisen er områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone. Vestisen eller Vesterisen er havområdene hovedsakelig mellom Grønland og Jan Mayen. De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. Norges kvoter i 2007 var på til sammen 46 200 voksne dyr, hvorav 15 000 i Østisen og 31 200 i Vesterisen. Russland har forvaltningsansvar for bestanden i Østisen, mens bestandene i Vesterisen er spredt over flere lands fiskerijursidiksjoner.
Ulykker
[rediger | rediger kilde]Ulykkene i Vestisen inntraff i 1952 da fem norske selfangstskuter fra Troms og Sunnmøre med tilsammen 78 mann ombord forsvant under en kraftig storm i Vestisen ved Grønland.
Internasjonal kritikk
[rediger | rediger kilde] Norsk selfangst har i mange år møtt massiv kritikk fra utlandet og fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier. Den såkalte «Lindbergsaken» satte fokus på inhumane fangstmetoder og vakte internasjonal oppsikt. Saken verserte i såvel media som rettssalene og menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. EUs selforordning, som trådte i kraft fra 2010, setter svært strenge vilkår for handel med selprodukter i EU, men en rapport fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) fra 2013 slo fast at forordningen er i strid med WTOs regler om ikke-diskriminering.[3][4] Den norske dyrerettighetsorganisasjonen NOAH kaller fangsten «nedslakting for pelsens skyld».[5][6] |
Fotogalleri
[rediger | rediger kilde]-
Selfangst med stokker på Saint Paul Island i Alaska -
-
Grønlandssel med «kvitunge» -
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Karlsen, Kjeldsberg, Sandnes, Hay, Juul (red.): Båten, bruket og fangsten ISBN 978-82-8090-020-3
- Sandbæk, Sandnes, Juul (red.): Båten som bedrift ISBN 978-82-8090-021-0
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ På nye jaktmarker med Ora-ekspedisjonen, Avtrykk.no, 16. juni 2017
- ^ Game over for Norges siste selfanger. Dagens Næringsliv, 20. januar 2017, s. 16
- ^ Utenriksdepartementet om norsk selfangst og WTO
- ^ WTO: European Communities — Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products
- ^ «NOAHs informasjonsside om seler og selfnagst». Arkivert fra originalen 28. oktober 2016. Besøkt 5. februar 2022.
- ^ NOAH om selfangst
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Seal hunting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Forskrift om utøvelse av selfangst i Vesterisen og Østisen i Lovdata.no. 11. februar 2003
- Fiskeridirektoratet om selfangst
- Nærings- og fiskeridepartementet om selfangst i Østisen og Vesterisen
- Søkbar digitalkopi av Sjøpattedyr (Universitetsforlaget, 1998)
