Sørlandsk

Sørlandsk (eller sørlandsdialekt) er fellesbetegnelse for dialektene som snakkes i Agder. Helt vest i Agder har dialektene innslag av dialekter fra Sør-Rogaland, mens innslagene av østlandsk med påvirkning fra Vest-Telemark tiltar jo lenger øst man kommer. Mange av dialektene i Agder ble påvirket av dansk og nederlandsk i seilskutetida. Typisk for dialektene er deres mange «bløde/blaude konsonanter», skarre-r og a-endelser (hemmet – hemma, gaten – gada el. gata,, og så videre). De bløte konsonantene begynte trolig i Danmark på 1100-tallet og på 1300-tallet er det tydelig også i dialektene langs kysten av Agder og Rogaland. Overgangen til bløte konsonanter tok slutt på 1700-tallet og lånord som kom inn fra 1700-tallet av har ikke bløte konsonanter feks prute, prate, døyt og skøyte (fra hollandsk).^[1]

Dialektene er forskjellige fra by til by langs kysten og i indre deler av Agder utenom i øvre Setesdal. Innenfor sørlandsk er det et vidt spekter av dialekter med særpreg som gir klare signaler om geografisk tilhørighet.

Innen pronomen er det mange lokale varianter på sørlandsk.

Pronomen

Bokmål	Sørlandsk
jeg	æ, æg, eg, e, je
meg	mæ, mæg, me
du	du
deg	deg, dei, dè, dæ, du
han	han, an
ham	han, an, am, ham
hun	hu, ho, o
henne	hu, ho, henne, henner
det	dé
vi	vi, mi, me, åkke
dere	dere, derr, darr, dykk, dykke, dykken, dåkke, dåkker
de/dem	di, dei
min/mi/mitt	min, mi, mitt
din/di/ditt	din, di, ditt
hans	hans, hanses
hennes	hennes, hoses, hennar
vår	vår, våres, åkkar
deres (2. person)	deres, dåkkar, dykkar,
deres (3. person)	deres, disses, deises, deira, deiårs