Sørgeklær

Sørgeklær eller sørgedrakt omfatter ulike typer klær, bånd, merker og annet som personer bærer ved begravelser, bisettelser og etter dødsfall for å markere sorg og respekt for den avdøde og de pårørende. Tradisjonene har variert stort mellom ulike kulturer, fra å kle seg enklere enn ellers til mer pyntet, men dempet. I Vesten har ofte svarte plagg og antrekk blitt brukt for å symbolisere død og sorg, i Asia gjerne hvite.

Historikk

Bakgrunn

Klær har hatt flere funksjoner gjennom historien. I tillegg til å varme, beskytte og pynte, er de også ytre tegn på folks roller i et samfunn eller ei gruppe. For å understreke sosiale rangordninger har derfor klesdraktene blitt regulert på ulike måter, tidligere ofte gjennom detaljerte forordninger fra myndighetene. Sørgeklærne har på denne måten vært et tydelig signal til omverdenen: sørgende har blitt møtt med hensynsfull oppmerksomhet som mennesker i sorg, men også med klare krav til atferden. I forskjellige faser av den formelle sørgeperioden har det vært forskjellige ting man ikke kunne gjøre. Når man la vekk sørgeklærne, var det ofte et tegn på at man kunne gjenoppta normale aktiviteter.

I Bibelen og jødedommen

Selve utformingen av sørgeklærne har variert stort. I Bibelen kan man for eksempel lese om jøder som kler seg i sekk og aske. Dette var et gammelisraelittisk uttrykk for dyp sorg og ble utført som en botsøvelse. Da iførte man seg cilice eller botsskjorte, en enkel undertrøye av grov sekkestrie eller geiteragg, og strødde aske på hodet.

Fortsatt er det flere steder vanlig for de sørgende å kle seg enklere, i grove tekstiler og nedtonede farger og unngå kostbare stoffer og smykker. Dette er også uttrykk for at oppmerksomheten rettes mot sorgen og ikke mot eget utseende.

I jødisk tradisjon praktiseres keriah, det vil si å bære opprevne, gamle klær etter bestemte regler, blant annet skal de dekke brystet, som uttrykk for sorg og fortvilelse blant de nærmeste pårørende i sørgeuka shiva. En variant av dette er svarte sørgebånd med symbolske rift som festes til klærne med en nål.^[1]

I Vesten

I Vesten har det siden antikken vært vanlig å være sørgekledd, «bære sorg», i form av klær i dempede farger, både svart og hvitt, særlig for «uskyldige» barn og kvinner og tidlig i denne perioden. I Romerriket bar frie, voksne menn vanligvis hvite togaer, men tok i bruk mørke togaer i begravelser, religiøse seremonier og når de bar sorg.

I middelalderen ble det vanlig med hengende draperier, kapper, hetter og slør, på engelsk kalt weepers, en betegnelse som blir brukt både om enkeslør så vel som om gråtekoner. Sørgende kvinner kunne for eksempel bære hvite hakelin, gjerne med plisserte barbetter. Reglene var særlig omfattende for enker, som i tillegg gjerne kledte seg i gammeldagse sørgekåper. Enker ble imidlertid særlig gjenkjent på hodeplagget, slik også gifte og ugifte kvinner i mange kulturer er merket gjennom forskjellige frisyrer, luer og skaut. Fra 1500-tallet ble ulike varianter av sørgeluer og hårkapper med en karakteristisk spiss foran, ned mot panna. Skikken kan ha gitt opphav til det engelske ordet for spisst hårfeste i panna, som siden 1850-tallet kalles widow's peak («enkespiss»). Det ble ellers vanlig å bruke svarte sørgebind omkring den ene overarmen eller rundt hatten, svarte sløyfer, kantbånd og liknende på antrekkene, sørgeringer, ulike typer sørgeslør og spesielle hodeplagg. Slektninger og pårørende av den avdøde har også båret slike plagg i sørgeperioden etter dødsfallet.

Det er flere som har båret sørgeklær resten av livet for å vise sorgen over en avdød ektefelle eller kjær slektning. Det gjelder blant annet den britiske dronning Victoria (1819–1901) som mistet prins Albert og ble enke i 1861 og siden alltid bar svart. Dette påvirket sørgeskikkene i viktoriatida i Storbritannia, som utviklet seg med svært omfattende og forfinede regler, blant annet slik at overklassefolk kunne følge moten selv om de var sørgekledt. For eksempel skulle en enkes sørgetid vare to og et halvt år. Klærne i første del av sørgeperioden, som varte i ett år og én dag, skulle være helt i svart og vise «full sorg». Dette gjaldt ikke bare sørgeslør, men alle andre plagg, antrekk og utstyr. I andre og tredje periode bar enkene «halv sorg» og tok gradvis i bruk flere draktdetaljer og plagg i blått, grått og lilla, eller hvite og lyse klær med for eksempel kantbånd i svart.

Margarete, erkehertuginne av Østerrike (1480–1530) iført deuil blanc, hvitt sørgeslør, tidlig på 1500-tallet, i form av hakelin med plissert barbett av tynt stoff og stivet hodelin. Maleri av Bernaerd van Orley.
Den britiske dronning Victoria i 1879, to måneder etter at dattera Alice av Hessen-Darmstadt døde, sammen med Alices barn, deriblant Ernst Ludvig, Elisabeth, Viktoria og Alix. Alle bærer standsmessige svarte sørgeklær og -smykker i viktoriatidas mote.
Den daværende svenske kronprinsen Carl Gustaf (født 1946) i lys dress i begravelsen til oldefaren kong Gustav V i november 1950. Prinsen leier dronning Louise og mora prinsesse Sibylla. Bak ham går søstrene Christina og Birgitta.

Mann fra Kapp Verde, ei øygruppe utenfor Afrikas vestkyst, kledt i svart for å gå i begravelse.
Foto: 2002
Den amerikanske presidenten George W. Bush og andre prominente deltakere ved begravelsen til pave Johannes Paul II 8. april 2005. Mange av mennene bærer svart dress, kvinnene svarte drakter med hatt og slør.
Den tyske FIFA-dommeren Felix Brych i 2009 med svart sørgebind på høyre overarm etter den tyske fotballkeeperen Robert Enkes selvmord.

I Norge

Også i Norge har det lenge vært skikk og bruk å kle seg i svart som tegn på sorg. Ofte har det blitt brukt samme høytidsklær som ved kirkegang. I eldre dager gikk man rundt med sørgebind på klærne i minst ett år etter at en av ens nærmeste var død. Slike draktdetaljer, enten de ble båret som armbind eller for eksempel sløyfer og bånd andre steder på antrekket, er ikke lenger vanlig i Norge. Unntaket er privatpersoner i offentlige roller, for eksempel idrettsfolk, artister og utøvere i andre «synlige» yrker, der enkelte fra tid til annen har offentlig hedret minnet av en avdød kollega eller andre ved å bære sørgebind. Det er i dag heller ingen regler for hvor lenge noen skal bære sorg. Det er likevel fortsatt vanlig å kle seg i mørke klær i begravelser.

Kleskoden for passende antrekk ved begravelser i Norge sier at menn skal bære svart dress med svart slips til hvit skjorte. Kvinner bør bære kjole, enten kne- eller ankellang. De bør unngå bare bein, men isteden bruke nylonstrømper. Ganske ofte angis «lyst antrekk» ved begravelse, først og fremst hvis avdøde er et barn. I så fall skal gjestene ikke bære svart. Menn kan for eksempel bære blå eller grå dress. Til dette brukes hvit skjorte med grå eller eventuelt mørk blått slips, ikke svart.

Joachim Frich: « Sørgedragt Vinterdragt i Jørgenfjord i Søndmoer» 1845
Forfatteren Barbra Ring i svarte sørgeklær etter at mannen Ragnar Rosenquist døde i 1920.
Foto: Ernest Rude, DigitaltMuseum
Daværende kong Olav og kronprins Harald i uniformer med sørgebind på venstre overarm i begravelsen til kong Haakon i Oslo 1. oktober 1957.
Foto: Robert Charles Wilse / Oslo Museum

I Asia

I Asia har tradisjonelt hvitt symbolisert død og sorg og vært hovedfargen i begravelser. I det moderne Japan har imidlertid mennene svart dress og slips, kvinnene svarte kjoler eller kimonoer i begravelser.

Tradisjonelt japansk gravfølge der deltakerne i prosesjonen er delvis kledt i hvitt som tegn på sorg. I det moderne Japan er det vanlig med svarte dresser og kjoler som i Vesten.
Taʻovala er store «magematter» som tradisjonelt bæres som høytidelig antrekk av både menn og kvinner i Tonga, en øygruppe i Stillehavet. Bildet viser ulike typer taʻovala-er brukt som sørgedrakter ved en begravelse i 1986.
Unge, buddhistiske kvinner (ikke nonner) fra Thailand iført hvite sørgeklær 2005.