Rondo (musikk)
Rondo (fransk rondeau) er en musikalsk form som har vært i utbredt bruk fra 1600-tallet og som karakteriseres av at en gjentakende formdel (ritornell eller refreng) veksler med en kontrasterende del, ofte kalt episode eller kuplett. En rondo kan være et enkeltstående musikkstykke, men vanligvis inngår den som en sats i et syklisk verk. I sonater og solokonserter er sluttsatsen ofte en virtuos rondo.
.jpg)
Rondoene utviklet seg fra ringdansens sang: Refrenget synges av alle, men enkelte kan innimellom utføre kontrasterende figurer. Dette trekket fra ringdansen ble tidlig tatt opp i instrumentalmusikken som «rondoform», men her vil den formale konsentrasjonen kreve et begrenset antall kupletter.
Rondoens forgjenger i barokken var ritornellen.
Rondoformen var i vanlig bruk under den klassiske og den romantiske perioden, og ble da ofte brukt i sistesatsene (i sonater, symfonier, konserter og kammermusikk).
En klassisk rondo er bygd opp symmetrisk. To ytterdeler (A-B-A) rammer inn en kontrasterende midtdel (C):
- A – B – A – C – A – B – A
En vanlig utvidelse av rondoformen skjer ved å kombinere den med sonateformen og slik skape sonaterondoformen. Her vil det andre temaet fungere på samme måte som den andre temagruppen i sonateformen ved at det først presenteres i en toneart forskjellig fra grunntonen og senere rekapituleres i grunntonearten. Til forskjell fra sonateformen vil det ikke skje en tematisk utvikling, bortsett fra kanskje i kodaen.
Rondo som karaktertype (altså til forskjell fra som musikalsk form) er hurtig og livlig musikk – vanligvis allegro. Mange klassiske rondoer har en populær karakter, gjerne med et folkloristisk preg. Musikk som får påskriften «rondo» er det vanligvis i både form og karakter, men det finnes mange eksempler på langsomme og ettertenksomme stykker på rondoform. Et eksempel er Mozarts Rondo i a-moll, K511.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Rondeau (middelalderen og renessansen)
- Ritornell (barokken)
- Sonaterondo-form (wienerklassisismen)