Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke
| Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1130 Tonbridge | ||
| Død | 20. apr. 1176 Dublin | ||
| Beskjeftigelse | Statsmann | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Aoife MacMurrough (1171–) (kildekvalitet: cirka)[1][2] | ||
| Far | Gilbert de Clare, 1. jarl av Pembroke[1] | ||
| Mor | Isabel de Beaumont[1][3] | ||
| Barn | Isabel de Clare, 4th Countess of Pembroke[1] Alice de Clare[3] Gilbert Clare[3] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | Christ Church Cathedral (Dublin) | ||
Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, lord av Leinster, justiciar av Irland (født 1130, død 20. april 1176), best kjent som «Strongbow», var en cambro-normannisk adelsmann som huskes for hans ledende rolle i den normanniske invasjonen av Irland.
Richard var sønn av Gilbert de Clare, 1. jarl av Pembroke, og Isabel de Beaumont. Hans far Gilbert døde da Richard var rundt 18 år gammel og han da arvet tittelen jarl av Pembroke, men ble antagelig ikke anerkjent ved Henrik II av Englands kroning[4]
Irland
[rediger | rediger kilde]
I 1168 ble Dermot MacMurrough (Diarmaid Mac Murchadha), konge av Leinster, drevet ut av sitt kongedømme av Turlough O'Connor (Tairrdelbach mac Ruaidri Ua Conchobair), overkonge av Irland ved hjelp av Tiernan O'Rourke (Tigernán Ua Ruairc). Han dro da over Irskesjøen og oppsøkte den engelske kongen, Henrik II, for å be om hjelp for å vinne sitt rike tilbake.
Henrik ønsket å utvide sin makt til Irland og sendte den irske småkongen i retning av Richard og andre baroner og riddere i grenseområdene mot Wales. Diarmuid sikret seg støtte fra Rickard som til motytelse lovte bort sin datter Aoife i ekteskap og arverett til Leinster. En hær ble samlet sammen og som omfattet bueskyttere fra Wales. Under ledelse av Raymond le Gros, eller Raymond FitzGerald som han egentlig heter, tok hæren Wexford, Waterford og Dublin i 1169 og 1170, og Strongbow kom selv over i august 1170. Dagen etter at Waterford ble erobret giftet han seg med MacMurroughs datter Aoife av Leinster (siden kalt Eva).
Suksessen var bittersøt da kong Henrik II ble bekymret for at hans baroner i Irland ville bli for mektige og uavhengige hinsides Irskesjøen, og han ga ordre om at alle tropper skulle reise tilbake innen påsken 1171. Imidlertid døde Diarmuid i løpet av mai dette året, og Strongbow krevde da kongedømmet Leinster i retten til sin hustru. Den gamle kongens død ble for irlenderne et allment signal om opprør og Richard klarte bare med nød og neppe å holde Dublin. Kort tid etter reiste han i all hast til England for å anmode om hjelp fra Henrik II, og som motytelse overga han alle sine irske landområder og festninger. Henrik II invaderte Irland i oktober med en voldsom hær bestående av 400 skip, ble værende i seks måneder, og plasserte sine egne håndplukkede menn på alle betydningsfulle steder. Han krevde også tittelen lord av Irland.
Da Strongbow møtte kongen i juli 1171 overga han Dublin og dens landområder, kystbyene og festningene, og sitt eget kongedømme i Leinster. Henrik beholdt Dublin, Waterford, Wexford, og festningene, og skjenket Strongbow andre områder, inkludert herreskapet av Leinster, men nå som føydalherre i kongens rett.
I april 1173 gjorde Henrik IIs sønner opprør i Normandie, og Henrik II krevde at de ledende baronene og ridderne i Irland kom for å støtte ham i å slå ned opprøret. Strongbow kom med de fleste ledende normannere i Irland. Han viste militær dyktighet ved Gisors, Breteuil, og Verneuil, og for denne ytelsen ga kongen ham ansvaret for styringen av Irland, byen Wexford, festningen Wicklow, og gjorde ham til constable av Waterford og Dublin. Strongbow kunne da dra tilbake til Irland med fornyet autoritet.
I Irland bekjempet han de bortimot konstante opprørene fra befolkningen og de ulike irske fraksjonene. Han var i England ved traktaten i Winsor av 1175 mellom kong Henrik II og Turlough O'Connor. Det er få samtidige nedtegnelser av hans siste år på Irland. Ved ytterligere et opprør i 1176 erobret Raymond FitzGerald Limerick for Richard, men i dette seiersøyeblikket døde han av en infeksjon i foten[5]
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Sammenlignet med Raymond FitzGerald, soldaten, var Strongbow statsmannen. Han er levende beskrevet av Gerald av Wales som en høy og blond mann med et tiltalende vesen, beskjeden i sin holdning, kresne trekkene og talte med en lav stemme, skjønt klokt i forsamlinger og var meget godt likt av sine soldater. Han ble gravlagt i Dublins katedral Christ Church hvor hans påståtte kisteskulptur kan bli sett. Hans opprinnelige gravskulptur ble ødelagt da katedralens tak ramlet ned på 1500-tallet. Den som er utstilt i dag har våpenskjoldet av jarlene i Kildare og er datert fra en gang på 1400-tallet.
Han etterlot seg en ung sønn ved navn Gilbert som døde i 1185 mens han fortsatt var en mindreårig, og en datter ved navn Isabel. Kong Henrik lovte Isabel i ekteskap til William Marshal, sammen med hennes fars land, besittelser og tittel. De ble gift i august 1189 og fikk ti barn sammen. Hans irske hustru Aoife levde videre til iallfall 1188 da hun siste gang er nevnt i et charter. Med en ukjent kvinne fikk han datteren Basile de Clare (1156–1203). Hun ble gift første gang i 1172 med Robert de Quincy. Deretter i 1173 med Raymond Fitzgerald[6], og i 1188 med Geoffrey Fitz Robert, baron av Kells.
Richard hadde også tittelen Lord Marshal av England. William Marshal holdt denne tittelen senere.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10466.htm#i104656, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ M. T. Flanagan, 'Clare, Richard fitz Gilbert de, second earl of Pembroke (c.1130–1176)', Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004
- ^ Richard «Strongbow» de Clare and Eve MacMurchada
- ^ Raymond Le Gros (1173–1176)
Se også
[rediger | rediger kilde]- Chanson de Dermot et du comte (Sangen om Dermot og jarlen)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- O Croinin, Daibhi (1995): Early Medieval Ireland 400-1200. Longman Press: London and New York, ss. 6, 281, 287, 289.