Ribbungene

Ribbungene var et opprørsparti i Norge i borgerkrigstiden, stiftet i 1219 av Gudolf av Blakstad på restene av baglerpartiet. Ribbungene ble mobilisert etter forliket mellom birkebeinere og baglere, og hadde sitt hovedområde på Østlandet, og antakelig også i store deler av Telemark, og kanskje også i Agder. De tok Erling Steinveggs sønn Sigurd Ribbung til konge og vant en viss innflytelse på Østlandet fra 1221. Partiet ble nedkjempet av kong Håkon Håkonsson og birkebeinerne i 1227.

Ledere og kongsemner

Gudolf av Blakstad var ribbungenes fremste leder. Gudolf var tidligere bagler, men overgav seg til kong Håkon og birkebeinerne etter at baglerpartiet ble lagt ned i 1218. Imidlertid fikk ikke Gudolf den posisjonen han ønsket seg hos birkebeinerne, og året etter sendte han menn til Danmark for å lete etter en gutt som skulle være sønn av den tidligere baglerkongen Erling Steinvegg. Denne gutten var Sigurd Ribbung, som da skal ha vært 17 år gammel. Gudolf ble Sigurds hovedrådgiver, og flokken hans tiltrakk seg flere menn.

Sigurd var ribbungenes konge til han døde i 1226. Etter hans død ble Knut Håkonsson, sønn av birkebeinerhøvdingen Håkon Galen, tatt til konge. Da birkebeinerne til slutt nedkjempet ribbungene, ble Knut en av kong Håkons menn.

Ribbungenes slag og kamper

Overfallet på Hovedøya

Overfallet på Hovedøya utenfor Oslo vinteren 1219 til 1220 er beskrevet i Håkon Håkonsons saga. Overfallet ble ledet av Gudolf, og markerte starten på ribbungopprøret mot birkebeinerne. Ifølge sagaen hadde Ivar Utvik, som styrte den vestre delen av Oslosyssel, overvintret på Hovedøya utenfor Oslo med sitt skip. Han ble helt overraskende overfalt av ribbungene og jaget på flukt med en robåt. Under kampene på Hovedøya tok Gudolf Ivars skip og drepte mange birkebeinere, deretter plyndret han øya for våpen og mye annet forråd. De overlevende birkebeinerne flyktet inn til byen der de søkte tilflukt i kirkene, mens Ivar Utvik rodde vekk på Oslofjorden.

Våren 1220 økte oppslutningen om ribbungenes opprør så mye at birkebeinernes lendmenn i Viken så seg nødt til å be Kong Håkon Håkonsson og hans hærfører Skule jarl om hjelp.

Trefningene på Agder og ved Jeløya

Om våren 1221 ble kongen og Skule jarl enige om å angripe fra to retninger mot Oslo der de skulle samle sine styrker mot ribbungene. Kong Håkon stevnet ut med skipsflåten fra Bergen mens Skule jarl samlet en stor hær i Trøndelag og drog videre til Hamar. Der møtte han sysselmennene på Opplandene som forklarte at de hadde fått melding om at ribbungene hadde tatt østdelen av Viken og forberedte et angrep på Berget i Tønsberg. Arnbjørn Jonsson og de andre lendmennene på Viken hadde dratt dit og søkt tilflukt på festningen der. Skule jarl skyndte seg til Oslo og tok til seg tre storskip samt flere mindre fartøyer.

Den kongelige flåten seilte østover langs kysten av Agder hvor det kom til flere mindre trefninger mellom kongens menn og ribbunger som kom østfra. Etter trefninger som antakelig fant sted både i Agder og ved Skiensfjorden, seilte Håkon Håkonssons skip inn Oslofjorden og la til i Vrengen mellom Nøtterøy og Tjøme. De tok kontakt med Arnbjørn Jonsson som hadde dratt sammen en hær i Tønsberg og kommet ut på sjøen på en flåte som bestod av mindre skuter. De to flåtestyrkene sluttet seg sammen ved Tønsberg. Om morgenen kom ei skute østfra til den kongelige flåten og fortalt at de hadde støtte på ribbungene på flere skip.

Det ble anslått at det var tilsammen omlag femti ribbungskip lengre opp i Oslofjorden, på vei for å angripe Arnbjørn Jonsson. Kongen og birkebeinene bestemte seg for å vente og sendte ut sveithøvdingen Lodin Gunnesson på speiding med 3 skuter neste natte. Den neste dagen vendte Lodin tilbake med en ribbungskute han hadde tatt om natten med melding om at Skule jarl hadde kommet til Oslo. Ribbungene hadde seilt nedover til Moss og Onsøy i Østfold der de samlet skipene sine.

Fra øyene sør for Tønsberg fortsatte den kongelige flåten ut fjorden. Først gikk de mindre skutene for å forlede ribbungene til å tro disse var byrdinger eller lasteskuter, mens langskipene lå bakover med årene ut på sjøen og mastene stående oppe for å gi inntrykk av sivile lasteskip fremfor krigsskip. Denne krigslisten ble ikke avslørt før i siste øyeblikk av ribbungene, som rodde rett mot de mange skipene på fjorden. De oppdaget de gyldne værfløyene på stavnhodene eller festet i mastene på storskipene, og innså at dette var store krigsskip på vei mot dem. De la om kursen og ville dreie inn i fjorden.

På ferden innover fjorden oppdaget birkebeinene at langskipene i åretak var raskere enn skutene som bare hadde en mann for hver åre mens det var to om hver åre på de større krigsskipene. Storskipene var kommet for nær ribbungene, som fikk tid nok for å avbryte angrepet, men birkebeinene reagert raskt og fossrodde med sine storskip og sperret vegen for ribbungene. Disse dreide igjen om og satte kursen mot Jeløya ved Moss. Der gikk de i land, men birkebeinene fulgte etter og tok alle skipene. De innhentet ribbungene på øya, men lyktes ikke å tvinge disse til slag etter at de nådde ei bru over til fastlandet. Mesteparten av ribbungene reddet seg ved ødelegge brua.

Skule jarl dro ut fjorden fra Oslo og rodde til Jeløya der de tok kontakt med en bonde som hadde sett trefningene utenfor Jeløya lenge sørover og mente ribbungene hadde flere skip enn de kongelige. De to flåtestyrkene møttes under Stallsberget på Jeløya i det de siste kampene tok slutt og det siste ribbungskipet var erobret.

Et slag ved Oslo

Etter trefningen ved Jeløya fortsatte kong Håkon Håkonsson og Skule jarl med den kongelige hæren til Hovedøya. Men mesteparten av hæren ble holdt tilbake på storskipene mens noen av skipene, anført av fire sveithøvdinger og nesten alle sysselmennene fra Opplandene seilte til byen, der de søkte husly i god tro om at ribbungene var fremdeles i Marker på Østfold.

Sigurd Ribbung hadde imidlertid rykket inn til Oslo, noe kong Håkon og Skule fikk nyss om. Ved daggry stormet ribbungene inn i byen, men kongen og jarlen, som lå under Hovedøya, gikk til motangrep med de mindre skipene som var raskest ut med å gjøre seg klar for strid. Ribbungene, som hadde drept fire birkebeinere og kastet noen menn på sjøen, oppdaget den store hæren på fjorden, og flyktet vestover fra byen opp i skogene. Kong Håkon ønsket å snu styrkene om fra bryggene over i Pipervika for å avskjære retrettveien vestover ved bruen over Frysja (Akerselva). Men hans sveithøvdinger var ikke enig i dette, så alle småskipene la til ved bryggene.

Tre sveiter med ribbunger kom inn i byen der de overrasket birkebeinerne på nytt, men ble slått tilbake. og 86 ribbunger skal ha falt. Birkebeinerne fulgte etter på vegen vestover over bruen fram til elven Fod (Lysakerelven) der de innhentet ribbungene. Men ribbungene verget seg godt og tok seg over elven til sikkerheten, og birkebeinerne dro tilbake til Oslo.

Overfallet på Apalsäter

Samme år overfalt og utslettet Skule jarl en hæravdeling av ribbungene i Ranrike som oppholdt seg på en gård som het Apalsäter.

Kong Håkon Håkonsson og Skule jarl hadde ledet et hærtog til Oslo der de påførte ribbungene nederlag under kampene om herredømmet over Viken, og drog til Bergen senere om sommeren. Men det varte ikke lenge før nye meldinger fra lendmennene i Viken, deriblant Arnbjørn Jonsson, kom til Bergen med rapporter om at ribbungene hadde vokst seg sterkere i Viken.

Kong Håkon og Skule jarl forberedte et nytt sjøtokt og tok flere storskip med seg langs kysten og østover til Agder. Der fikk de rede på at noen sveiter med ribbungene var kommet østfra og gått på land. Den mye større hæren drev ribbungene på flukt og tok en byrding, et mindre lastefartøy. Men idet byrdingen satte ut på sjøen med buskapen om bord gikk den ned med de fleste menn ombord. Flåtestyrken fortsatte over Langesundsfjorden tross hardt vær og motvind fram til Tønsberg. Der fikk de vite at ribbungene skulle ha en stor hær på Romerike og flere sveiter sør i Viken. Kongen ble igjen i Tønsberg, mens Skule jarl dro østover med styrkene.

Skule jarl lette etter sveitene på østdelen av Viken, der han fikk meldinger om at den tidlige baglerhøvdingen Gunnar Åsesson hadde sluttet seg til ribbungene. Gunnar var i Vette herred nord i Båhuslen med sin egne sveiter som gikk videre til Tanum herred der de møtte to andre sveiter.

Jarlen fant ut hvor Gunnar oppholdt seg, og midt om natten kringsatte han og birkebeinene garden og husene på Apalsäter. Birkebeinene overfalt garden og drepte 90 ribbunger, blant dem Gunnar Åsesson. De gjenværende ribbungene flyktet ut på bygda.

Etter dette vendte jarlen igjen til Tønsberg. Der ble det bestemt at Skule jarl skulle bli i Viken mens kong Håkon for vestover til Bergen for å overvintre der til det neste året. Jarlen gikk hardt inn for å få bukt med ribbungene og sørget først og fremst for å renske ut Viken for ribbungene som ble slått lengre opp på landet fra kysten.

Overfallet på Foss

Vinteren 1221-22 overvintret Skule jarl med styrkene sine i Viken. Jarlen seilte til Hovedøya med skutene, der ble han underrettet av munkene på øya om at ribbungene hadde gått til deres gård på Foss der de oppholdt seg for natten nord for byen. Gården lå ved Nedre Foss på Akerselva ikke langt fra bruen mot vest. Birkebeinene rykket opp til gården og omringet den. Gudolf av Blakstad kom seg unna, men 70 ribbunger ble drept.

Slaget ved Leinestrand

Sigurd Ribbung dro fra Drammensfjorden og opp i Tyrifjorden med en flåte av mindre skip senere samme vinter. Birkebeinenes sysselmenn ble underrettet om dette, og disse med deres følge samt hadelendingene drog ned på Ringerike der de møtte ribbungene ved Leinestranda i Hole.

Ribbungene led nederlag, og 200 ribbunger ble drept. Sigurd Ribbung flyktet, og birkebeinerne tok alle skipene deres.

Overfallet på Løren

Sigurd Ribbung forlot Nidaros sommeren 1224 og dro til Värmland der han kalte til seg ribbungene hvorav tolv sveithøvdingene med deres menn samt fire stormenn med deres følge. Deretter la de i vei inn i Norge og videre til Romerike. Olav Mok («den søvnige»), kongens utsending i landsdelen, holdt bryllup på gården Løren i bygden Sørum på Romerike da han helt uventet ble overrasket av hærmenn.

Ribbungene omringet gårdsbygningene og holdt sysselmannen innestengt sammen med hans følge, en stor sveit med kongens hirdmenn og gjester samt flere gode menn. Ribbungene ønsket først ikke å gi grid til kongens hirdmenn og gjestene, men Olav Mok nektet å ta imot grid uten kongens menn. Ribbungene gikk med på å gi grid til kongens menn mot Olav Mok skulle gå ut først. Men så snart Olav Mok gikk ut, ble han ført vekk mens ribbungene drepte 60 mann, tjue av dem hirdmenn.

Olav Mok måtte sverge ed på å ikke ta opp våpen mot ribbungene, men så snart han hadde blitt løslatt dro han vekk og samlet menn rundt seg. Olav Mok gikk til motangrep og drepte noen av ribbungene, men ribbungene hadde mye støtte på Romerrike, og fant fort ut hvor han og mennene hans var. Med en stor styrke kom de over Olav Mok og utslettet nesten alle mennene som hadde sluttet seg til sysselmannen som også ble drept.

Slaget på Stange

Etter det kostbare Värmlandstoget i januar 1225, forsøkte kong Håkon Håkonsson å forfølge ribbungene, som hadde satt fyr på kongeskipet «Sættaspillir» og femten andre krigsskip på Ringerike og Hadeland. Men ribbungene benyttet vinteren for raske, omgående manøvreringer ved å utnytte deres kjennskap til terrenget i dyp snø, for å komme seg lenger opp i landet.

Sysselmennene på Hedmark, som hadde gitt deres viktigste bidrag til kongens felttog, måtte vende hjemover etter nytteløs leting etter ribbungene på Värmland og lenger vestover på Østlandet. Vel vitende om deres situasjon, med at de vil være avhengige av hedmarkingenes bondeoppbud, bad de kongen om å dra opp til Hedmark. Men kongen valgte å oppgi ferden opp i landet, og oppholdt seg i Tønsberg resten av vinteren, som var blitt så streng at Oslofjorden nesten ble helt islagt.

Sigurd Ribbung som hadde gått videre til Romerike, fikk melding om at kongen hadde satt seg til på Berget i Tønsberg. Han stevnet til seg hele hæren sin for et endelig angrep opp mot Hedmark, som hadde unngått ribbungenes herredømme gjennom krigen. Ved midten av mars 1225 dro ribbungene på kort varsel på Mjøsa og videre til Stange, på en rask marsj på isen. Der fant de ut at hedmarkingene hadde oppløst hærsamlingen, men utplassert vaktposter. Disse slo alarm med hærklokken ved Stange kirke. Ribbungene visste de hadde liten tid på seg og fór inn på bygdene der de angrep de væpnede bøndene som stormet fram fra gårdene for å samle seg.

Kampene på Stange ble voldsomme og blodige. To eller tre ganger greide hedmarkingene å fylke seg, men de ble slått på flukt hver gang. Ribbungene støtte flere ganger på mindre avdelinger av væpnede bønder. Sysselmennene lenger nord i bygdene tok opp kampen på nytt bare for å lide et nytt nederlag. Under kampene ble de store gårdene Ottestad og Hverven brent ned av ribbungene.

Biskop Hallvard i Hamar gikk ut til ribbungene som hadde vunnet slaget på Stange og bad om grid på vegne av bøndene. Kongsmennene flyktet over Mjøsa vestover og mot Toten. Ivar på Skedjuhov og Torgeir biskopsmann, som overlevde kampene, kom seg til kongen i Tønsberg der de fortalte om angrepet og kampene på Stange, som hadde endt med at Hedmark falt til ribbungene.

Slaget ved Avløs

Slaget ved Avløs var et mindre sammenstøt i Bærum vest for Oslo ved en gård som het Agnløysa (Aflausa eller Avløs) mellom birkebeinerne og ribbungene i mars til april 1225.

Etter erobringen av Hedmark drog ribbungene ut i Viken på streiftog rundt omkring og Oslo ble inntatt for andre gang. Fra Oslo gikk flere sveitavdelinger vestover ned mot Tønsberg i Vestfold. Under et av streiftogene kom en mindre hær på noen sveiter ledet av Nikolas Reidarsbror meget nær byen. Kong Håkon Håkonsson sendte ut 9 sveiter under ledelse av fem sveithøvdinger fra byen, inkludert Harald Stangarfylja som satte etter ribbungene.

De innhentet ribbungene på garden Agnløysa som formodentlig var Aflausa, det gamle navnet på Avløs i Bærum på et område som tidligere hadde vært en del av Aker. Troppenheten sveit hadde et antall soldater som varierte fra rundt tretti til cirka hundre mann. Birkebeinerne hadde kanskje mellom 300 og 900 mann mot ribbungene som kanskje hadde flere enn to sveiter med opptil 300 mann.

Slaget som ble utkjempet sent på vinteren mens det fortsatt var kaldt, endte med et blodig nederlag for ribbungene som mistet sin viktigste høvding, Nikolas Reidarsbror. Han stupte under kampene sammen med hundre (100 til 120 mann) mann som var drept. Ribbungene torde etter dette ikke å nærme seg Tønsberg og Vestfold. Berget på Tønsberg ble nå kongens viktigste støttepunktet i Viken ovenfor ribbungene som tross gjentatte nederlag hadde vist seg som en utrettelige motstandere i det indre Østlandet.

Angrepet på Oslo

Sommeren 1225 bød kongen ut leidang både med folk og kost over hele Gulatingslagen og stevnet til seg femti skip. Skule jarl vendte nordover til Trøndelag der han skulle samle seg en hær for et felttog over fjellet ned mot Østlandet. Kong Håkon dro oppover i Viken fra sør. Underveis langs kysten av Skagerrak fikk kongen vite at ribbungene herjet og gjorde skade på både kongens og bøndenes eiendommer i Agder. Ribbungene hadde i et mindre streiftog herjet ved «Marnardal» (Mandal). Der ble de funnet og slått vekk. Flere ganger måtte kongen rydde opp langs Sørlandskysten helt opp til Skien, og det er trolig at ribbungene hadde en maktbasis i Telemark, antakelig i den indr delen og kanskje også støttespillere i indre strøk av Agder som herjet kystområdene derfra.

14. september 1225 angrep kong Håkon ribbungene i Oslo, da han i spissen for styrken sin gjennomførte en landgangsoperasjon fra sjøen. I Oslofjorden ble den kongelige krigsflåten stoppet. Med 16 mindre skuter seilte birkebeinerne videre innover fjorden og nådde fram til Nesodden om kvelden. Der delte kong Håkon hæren sin i to mindre avdelinger. Den ene ledet av Ivar på Skedjuhov rodde inn under Ekeberg mot Trælaborg. Ute av syne fra byen Oslo kom han med sju skuter fram til land slik at han kunne rykke fram opp til et sted i nærheten av Østre Aker kirke på Østre Aker som het Elvinaregg med sveitene sine. Der de lå om natten. Hensikten med denne manøvreringen var å avskjære retrettveiene ut av byen.

Ved daggry rodde kongen inn til byen med 9 skuter. Ribbungene i byen la straks på sprang ut av byen, men der støtte de på Ivar og mennene hans som rykket ned fra Østre Aker, og de løp tilbake til byen, der de møtte Kong Håkon og hans styrkene hans. Mesteparten av ribbungene flyktet inn i kirkene der de holdt ut i håp om at gudfreden skulle holde birkebeinerne ute. Over tjue ribbungene ble drept i de kortvarige kampene. De som hadde flyktet inn i kirkene fikk grid av kongen.

Slaget ved Aker

Slaget ved Aker i juli 1226 mellom ribbungenes hær og de forente bønder og birkebeinerne vest for Aker i Oslo sluttet med nederlag for Knut Håkonsson som overtok etter Sigurd Ribbungs død.

Med store styrker rykket Sigurd Ribbung ned fra Opplandene om våren og inntok Oslo. Han ble imidlertid syk og døde tidlig i juli 1226. Fra først av holdt Ribbungene nyheten om hans død hemmelig og tok junker Knut til ny konge. Med Knut Håkonsson som fører, kom store mengder menn fra Götaland og Marker i Østfold og sluttet seg til ribbungene.

Bøndene som trodde reisningen var over med Sigurds død, stevnet til ting og nevnte opp menn fra bygdene i Oslosyssel for å reise et stort oppbud av væpnede bønder. Disse sluttet seg til birkebeinerne anført av Guttorm Erlendsson og Klemet fra Holm, og samlet seg i Lier. Den forente hæren gikk videre østover og kom fram til noen enger vest for Aker, trolig i området mellom Gamle Aker kirke og Uranienborg. Der møtte de den sterke ribbungshæren.

Slaget ble svært hardt med stor tap på begge sider, men bøndene holdt stand med støtte av birkebeinerne. De førte fram med et motangrep som lykkes. De götske styrkene ble nær tilintetgjort av bøndene og birkebeinerne, som fordrev ribbungene over Akerselva der det var en bro. Knut, som flyktet, mistet kontrollen på hesten, den falt ut i elven, men han berget seg og unnslapp så vidt.

Antall deltagere eller falne er ikke kjent, men beretningene sier at tapene var kostbare for ribbungene, som på dette tidspunktet kanskje hadde sin største hærsamling under krigen.

Ribbungene trakk seg opp i landet fra Oslosyssel. Kort etter dette kom en stor flåte på 34 skip med kongsskipet «Draken» i spissen med kong Håkon Håkonsson ombord til havnen utenfor Oslo der han stevnet til seg alle lendemennene og sysselmennene. Han lot dra opp skipene fra Oslo til Øyeren over Skedsmo. På Øyeren ventet 13 skip som hadde vært dratt forbi Sarpsfossen under ledelse av sveithøvdingene Arnbjørn Jonsson og Simon Kyr. Med den store flåten på til sammen 47 skip nådde kongen Eidsvoll og for ned til den store sjøen Mjøsa og langs vestre landet.

Det kunne blitt et stort sjøslag på Mjøsa om morgenen neste dag da ribbungenes flåte kom roende mot kongens skip. Men ribbungene oppdaget kongens merke og snudde mot land ved Hunn, nå Vardal i Gjøvik kommune der de gikk på land. Kongen tok alle skipene og mye hærfang uten et sverdslag. Deretter satte kongen østover til Hamar der det lå mange ribbunger som var blitt såret i Slaget ved Aker. De fikk alle grid.

Knut fortsatte med det som var tilbake av hæren fra Vardal på vestre siden av Mjøsa til Hadeland og nord i Gudbrandsdalen og deretter over i Østerdalen. Et kongelige tilbud om forlik ble avslått.

Knuts mor, Kristina, og hennes mann, bad imidlertid om grid for Knut. Kong Håkon ville møte ham i Konghelle, men Knut planla et bakholdsangrep som slo feil. Kong Håkon gav ham likevel nåde, fordi Knuts far, Håkon Galen, hadde vært en av Håkons menn.

Litteratur

• Håkon Håkonssons saga, oversatt av Alexander Bugge, Kristiania 1914

Eksterne lenker

• «Ribbungerne», i Illustreret norsk konversationsleksikon, bind VI, Kristiania: Aschehoug, 1913, sp. 94.