René Barrientos

René Barrientos
Født		30. mai 1919 Tarata
Død		27. apr. 1969 (49 år) Cochabamba
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Vice President of Bolivia (1964–1964) Bolivias president
Parti		Popular Christian Movement
Nasjonalitet		Bolivia
Gravlagt		Cochabamba Cemetery
Signatur
René Barrientos på Commons

René Barrientos Ortuño (30. mai 1919 –27. april 1969) var en boliviansk politiker og offiser som tjente som landets visepresident i 1964 og deretter som president delvis sammen med Alfredo Ovando Candía.

General Barrientos kom til makten ved å styrte regjeringen til Víctor Paz Estenssoro, som hadde drevet en sosial reformeringspolitikk, i et statskupp støttet av den bolivianske hæren. President Barrientos og den bolivianske hæren knuste all motstand mot presidentens konservative styre i løpet av hans fem år som landets leder. I løpet av Barrientos regjeringstid fra 1966 til 1968 skal ifølge Amnesty International mellom 3 og 8000 mennesker ha blitt henrettet av presidentens dødsskvadroner. I Barrientos regjeringstid fant det også sted et lite cubanskstøttet kommunistisk opprør i Ñancahuazú, Ñancahuazú-geriljaens opprør.

Bakgrunn

Barrientos stammet fra Tarata i Cochabamba-departementet, og var av blandet spansk og quechua-avstamning. Han ble karriereoffiser etter at han fikk sitt flysertifikat i 1945. På 1940-tallet ble han tiltrukket av det reformistiske nasjonalbevegelsespartiet Movimiento Nacinalista Revolucionario, MNR, som ble ledet av Víctor Paz Estenssoro. Barrientos hadde deltatt i den bolivianske revolusjonen i 1952, dra MNR styrtet den sittende regjeringa. Han fikk da det ærefulle oppdraget å fly ut av landet for å hente hjem revolusjonslederen Paz Estenssoro, som befant seg i eksil. I 1957 ble Barrientos belønnet ved at han ble utnevnt til kommandant for det bolivianske flyvåpenet.

En ny type offiser

Barrientos ble kjent for sin hengivenhet til MRN, og ble med tiden berømt over hele landet for sin uvanlige og populære heltedåder. Under en oppvisning av fallskjermhoppere i 1960 virket ikke utstyret til hopperne slik at femten av hopperne falt i døden foran en stor samlet folkemengde. På grunn av beskyldningene om hvem som skulle holdes ansvarlig for katastrofen tok Barrientos en av de forulykkedes fallskjerm og hoppet selv ut av et fly. Han ville med det bevise at det ikke var utstyret det var noe galt med, uten av han møtte samme skjebne som de andre hopperne. Barrientos' popularitet ble befestet da store deler av befolkningen og MNRs lederskap gjorde general Barrientos til et forbilde for den nye typen militæroffiserer som revolusjonen hadde frembrakt.

Rundt 1960 gikk det styrende MNR-partiet inn i en periode preget av personlige og politiske forskjeller, mens Barrientos popularitet fortsatte å stige. Utover dette støttet president Paz Estenssoro seg mer på det militære for å gjeninnføre ordenen i ulike deler av landet der rivaliserende MRN-militser, som hadde fått beholde sine våpen siden 1952, hadde begynt å kjempe mot hverandre, ofte hjulpet av partiets ulike ledere. Dette forandret rollen til de nye bevæpnede styrkene, og den mest populære militære lederen i Bolivia var Barrientos.

Veien til makten

Alfredo Ovando i 1970.

I 1964 fikk Paz Estenssoro endret den bolivianske grunnloven slik at han kunne bli gjenvalgt som president, og siden han trodde at det var han som kunne holde det splittede MNR sammen. Historisk sett hadde slike forsøk på å beholde makta, såkalte "prorroguismo", blitt sterkt fordømt av den politiske bolivianske eliten, som i årevis hadde ventet på sin tur for å kunne innta presidentpalasset. Dette var ikke noe unntak, og Paz' endring skulle visse seg å bli hans store feilsteg. Paz valgte overraskende general Barrientos til sin visepresident i årets valg, og i august svor de sammen presidenteden. Tre måneder senere styrtet Barrientos sammen med hærkommandanten Alfredo Ovando Candía president Paz i et voldelig statskupp og installerte seg selv i et delt presidentskap innenfor en regjeringsjunta.

Barrientos idé var å styrke sin popularitet og selv stille til valg, med støtte og hjelp fra det bolivianske militærapparatet, som på den tiden kontrollerte landet. Han sa fra seg presidentskapet i begynnelsen av 1966 og registrere seg som kandidat til det kommende presidentvalget. Siden de viktigste sivile lederne – Paz, Juan Lechín Oquendo og Hernán Siles Zuazo – var i eksil, vant Barrientos uten store problemer valget og sverget presidenteden i august det året.

Barrientos som konstitusjonell president

General Barrientos var en karismatisk leder og til å begynne med var han populær bland befolkningen. Han snakket blant annet quechua, et av de viktigste indianerspråkene på den bolivianske landsbygda. Han var også dyktig til å manipulere befolkningen med sine retoriske egenskaper, noe som gjorde at han framstilte seg selv som en populist og konservativ politiker. Han var også kristen og gikk ofte i kirka. . Han valgte til og med lederen for det lille kristendemokratiske partiet, Luis Adolfo Siles Salinas, som sin visepresidentkandidat i 1966-valtet. I praksis var han sterkt antikommunistisk, pro-USA og pro-frimarked, og ingen venn av gruvearbeiderne, og organiserte det slik at han skulle ha direkte makt over arbeidskraften. Gjennom å akseptere militær hjelp og godta trening av spesialstyrker som skulle bekjempe mulige kommunistiske opprør, beskyttet av framskrittsalliansen, ble Barrientos også populær i Washington.

Geriljaen i Ñancahuazú

Den henrettede Che Guevara rett etter hans død.

Da Ñancahuazú-geriljaens opprør brøt ut på landsbygda i Sørvest-Bolivia i 1966 ledet av den argentinsk-cubanske revolusjonæren Ernesto "Che" Guevara fikk Barrientos en sjanse til å vise sine antikommunistiske hensikter. Barrientos tok Guevaras gerilja veldig alvorlig, og dette førte til at han igangsatte drastiske tiltak, som førte til en massakre i San Juan, hvor 30 menn og kvinner ble drept av soldater 24. juni 1967. President Barrientos erklærte at han ville se Guevaras hode på en stake i La Paz, og ga hæren ordre om å nedkjempe Guevara og hans geriljakrigere. I 1967 ble Guevara tatt til fange og henrettet av regjeringens soldater, og opprøret ble slått ned.

Politiske problemer og Barrientos' død

Gjennom å midlertidig forandre presidentens politiske betydning økte Barrientos' problemer. Mens hæren kjempet mot geriljaen, erklærte gruvearbeiderne i den statseide gruva Siglo XX at de støttet opprøret, og dette at førte til at presidenten sendte soldater for å gjenopprette ordenen. Det var dette som ledet til San Juan-massakren. Videre hadde det kommunistiske opprøret ført til en politisk skandale. I 1967 forsvant president Barrientos nære venn og innenriksminister Antonio Arguedas med Guevaras dagbok, som litt senere dukket opp igjen i Havana. Fra utlandet erklærte Arguedas at han alltid hadde vært en hemmelig tilhenger av marxismen, og han anklaget Barrientos og mange av hans støttespillere for å være betalt av CIA. Dette ble pinlig for Barrientos, siden anklagen viste til hans lite gjennomtenkte valg, og den førte til at Ovando Candía distanserte seg fra presidenten med tanke på det neste presidentvalget i 1970.

Barrientos ble på grunn av gruvemassakren og den brutale krigen mot geriljaen sett på som en brutal diktator som tjente andre lands interesser mens han maskerte seg som en demokrat. I sin iver etter å opprette skadekontroll og gjenopprette gode relasjoner med landsbygdbeboerne reiste han gjennom landet og besøkte til og med de minste byene for å forklare sine intensjoner. Dette var en taktikk som tidligere hadde gikk ham gode resultater og førte til at Barrientos trodde han kunne gjenoppbygge sin politiske kapital. Under denne reisen fløy han til Arque i Cochabamba, der han døde i en helikopterulykke 27. april 1969 og ble etterfulgt av sin visepresident Siles Salinas.