Reichskulturkammer

Joseph Goebbels, propagandaminister og president for Rikskulturkammeret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, hilser på komponisten Richard Strauss, president for kulturkammerets avdeling for musikk. Strauss ble etterfulgt av Peter Raabe i 1935, og frifunnet for anklager om krigsforbrytelser av de allierte etter andre verdenskrig.

Reichskulturkammer (RKK) («rikskulturkammeret») var en institusjon og et redskap for ensretting av alle områder av kulturlivet, og regulering av alle økonomiske og sosiale forhold for kulturarbeidere i Tyskland under det nasjonalsosialistiske styret. Det ble grunnlagt ved lov 22. september 1933 av Joseph Goebbels, minster for folkeopplysning og propaganda (Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda).

Grunnleggelse

Grunnleggelsen, med krav om tvangsmedlemskap for alle som arbeidet i kulturlivet, var ikke et resultat av en langsiktig plan for kontroll av tyske kunstnere. Den fant snarere sted som et tiltak for å omgå kravene fra Tysk arbeidsfront (Deutsche Arbeitsfront) under Robert Ley om at alle kunstnere skulle tvangsinnmeldes der. Rikskulturkammeret var dermed en utvei for Goebbels til ikke å miste kulturpolitisk kompetanse.

Organisasjon og ledelse

Det tyske Rikskulturkammeret skulle ensrette alt kulturliv i det tredje rike. Institusjonen organiserte utøvere og fagfolk i egne avdelinger eller underkamre for kulturfeltene musikk, presse, bildende kunst, radio, film, litteratur og teater.

Medlemsbevis for fagforbundet for tyske billedhuggere (Fachverband Bund Deutscher Bildhauer) fra 1934. Forbundet var underlagt og styrt av Rikskulturkammeret gjennom underorganet Rikskammeret for bildende kunst (Reichskammer der bildenden Künste).

SS-mannen Hans Hinkel var en av flere Reichskulturverwaltern, forretningsførere eller direktører i Rikskulturkammeret. Han fikk i spesialoppdrag av Goebbels å «avjødifisere det tyske kulturlivet».

Foto: 1939

Goebbels var selv president for Rikskulturkammeret. Det var delt opp i sju underavdelinger:

• Reichsschrifttumskammer (president til 1935: Hans Friedrich Blunck, senere: Hanns Johst)
• Reichsfilmkammer (presidenter: Fritz Scheuermann, Oswald Lehnich, Carl Froelich)
• Reichsmusikkammer (president til 1935: Richard Strauss, senere: Peter Raabe)
• Reichstheaterkammer (president til 1935: Otto Laubinger, senere: Rainer Schlösser)
• Reichspressekammer (president: Max Amann)
• Reichsrundfunkkammer (president: Horst Dreßler-Andreß, oppløst 1939
• Reichskammer der bildenden Künste (president: Adolf Ziegler)

Visepresidenter i Rikskulturkammeret var mellom 1933 og 1945 Walther Funk, Leopold Gutterer, Karl Hanke og Werner Naumann. Disse personene tydeliggjør de nære forbindelsene til Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda (propagandaministeriet), fordi alle var samtidig statssekretærer i dette departementet.

Som forretningsførere (direktører) – også kalt Reichskulturverwalter – fungerte blant annet Hans Schmidt-Leonhardt, Franz Moraller og Hans Hinkel. Sistnevnte fikk i spesialoppdrag av Goebbels å «avjødifisere det tyske kulturlivet».

Oppgaver

Hovedmålet med Rikskulturkammeret var en statlig organisering og overvåking, det vil si kontroll av kulturlivet. I første rekke tjente institusjonen til en ensretting på alle områder i samfunnet. Den som i videst mulig forstand var kulturskaper, måtte høre til den samsvarende underavdeling av kammeret. Den som ikke hadde bevis på "arisk rase" ble ikke tatt opp, eller ble sparket ut. Dette var det samme som et yrkesforbud som i særlig grad gikk ut over jøder, men også dem som i henhold til nazi-regimet produserte Entartete Kunst og som av Goebbels foraktelig ble kalt kulturbolsjevister.

I 1936 ble moderne kunst forbudt, og mange kunstverk fjernet fra museene. Flere kunstverk ble vist på Ausstellung für entartete Kunst i München og delvis solgt til utlandet, eller ødelagt. 18. juli 1937 ble Haus der Deutschen Kunst åpnet i München. Det skulle bringe folket nærmere god tysk kunst slik den ble definert av nazistene.

Publikasjoner fra epoken

• Hans Hinkel: Handbuch der Reichskulturkammer. Berlin: Deutscher Verlag für Politik und Wirtschaft 1937.
• Hans Schmidt-Leonhardt: Die Reichskulturkammer. Berlin/Wien 1936.
• Karl-Friedrich Schrieber u.a. (Hg.): Das Recht der Reichskulturkammer. Sammlung der für den Kulturstand geltenden Gesetze und Verordnungen, der amtlichen Anordnungen und Bekanntmachungen der Reichskulturkammer und ihrer Einzelkammern. 2 Bände. Berlin: Verlag Walter de Gruyter & Co. 1943.

Litteratur

• Hildegard Brenner: Die Kunstpolitik des Nationalsozialismus. Reinbek bei Hamburg 1963.
• Volker Dahm: Anfänge und Ideologie der Reichskulturkammer. Die "Berufsgemeinschaft" als Instrument kulturpolitischer Steuerung und sozialer Reglementierung. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte. (VfZ) 34/1986, S. 53-84.
• Alan E. Steinweis: Art, Ideology and Economics in Nazi Germany: The Reich Chambers of Music, Theater and the Visual Arts. Univ. of North Carolina Press, Chapell Hill 1996, ISBN 0-8078-4607-4

Eksterne lenker

• Reichskulturkammergesetz Arkivert 16. februar 2007 hos Wayback Machine. (Lovtekst)