Hopp til innhold

Recep Tayyip Erdoğan

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Recep Tayyip Erdoğan
Født26. feb. 1954[1][2][3]Rediger på Wikidata (70 år)
Kasımpaşa
Beyoğlu
BeskjeftigelseStatsmann Rediger på Wikidata
Embete
  • Tyrkias president (2014–)
  • Tyrkias statsminister (2003–2007)
  • medlem av Tyrkias store nasjonalforsamling (Siirt, 2003–2014)
  • borgermester i Istanbul (1994–1998)
  • Tyrkias statsminister (2011–2014)
  • Tyrkias statsminister (2007–2011) Rediger på Wikidata
Utdannet vedMarmara University Faculty of Economics and Administrative Sciences (–1981) (studieretning: Offentlig forvaltning)
İmam Hatip school
Marmarauniversitetet
EktefelleEmine Erdoğan (1978–)
BarnSümeyye Erdoğan
Necmettin Bilal Erdoğan
Ahmet Burak Erdoğan
Esra Erdoğan
PartiNational Salvation Party (–1980)
Velferdspartiet (1983–1997)
Virtue Party (1997–1998)
Rettferdighets- og utviklingspartiet (2001–)
NasjonalitetTyrkia
Utmerkelser
39 oppføringer
Det gylne skinns orden (2010)
Nishan-e-Pakistan (2009)
Den gylne ørns orden
Danakerordenen (2011)
Heydar Aliyevordenen
Al-Gaddafi internasjonale menneskettighetspris
Steiger Award
King Faisal International Prize in Service to Islam (2010)
Golden Plate Award (2004)
Den nasjonale fortjenstorden
Madagaskars nasjonalorden (2017)
Mubarak den stores orden
Minnemedaljen for Kazans tusenårsjubileum
Somalias stjernes orden
Republikkens orden (2018)
Honorary doctor of the Shanghai International Studies University (2012)[4]
Æresdoktor ved Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk[5]
Republikkens orden
Storkors av Malis nasjonalorden
Storbånd av Leopoldsordenen (2015)
Nasjonalordenen
Løveordenen
Den nasjonale fortjenstordenen
Frigjørerens orden
Æresdoktor ved Marmarauniversitetet
1. klasse av Jaroslav den vises orden
Ig Nobelprisen (2020)
Dostyk-ordenen av første klasse
Sheikh-ul-Islam-ordenen
Sheik Zayeds orden
Kongerikets kroneorden
Order "For contribution to the development of cooperation"
Order of the National Flag
Leopoldsordenen
Collar of Honour
Ordre national de Côte d'Ivoire
Amir Amanullah Khan Award
Malis nasjonalorden
Order of Manas, 1st class[6]
Nettstedwww.tccb.gov.tr Rediger på Wikidata
Signatur
Recep Tayyip Erdoğans signatur
Recep Tayyip Erdoğan på Commons

Recep Tayyip Erdoğan (uttales redsjˈep tajjˈip ˈerdoan)[7] (født 26. februar 1954) er en tyrkisk politiker. Han var Tyrkias statsminister fra 14. mars 2003 til 28. august 2014, og har vært Tyrkias president siden 28. august 2014. Han var leder av Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP).

10. august 2014 ble Erdoğan Tyrkias første valgte president etter å ha vunnet det første direkte presidentvalget i Tyrkia med 51,71 % av stemmene.[8] Han har siden blitt gjenvalgt for femårsperioder ved presidentvalgene i 2018 og 2023, sist gang i en andre valgomgang mot opposisjonens samlingskandidat Kemal Kılıçdaroğlu.[9]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Faren var sjømann i et statlig rederi. Familien flyttet fra Rize ved Svartehavet til Kasımpaşa i Istanbul da Erdoğan var barn. Han spilte fotball i klubben Erokspor.[10]

I 1965 fullførte han sin grunnskoleutdannelse ved Kasımpaşa Piyale Elementary School og ble i 1973 uteksaminert fra Istanbul Religious Vocational High School (İmam Hatip Lisesi). På den tiden kunne kandidatene fra religiøse yrkesfaglige videregående skoler ikke gå på universitetet (på grunn av tyrkiske sekulære lover). Han studerte til slutt bedriftsøkonomi ved fakultet for økonomi og administrativ vitenskap ved Marmara-universitetet i Istanbul (som da var kjent som Aksaray School of Economics and Commercial Sciences) og mottok sin grad i 1981. Han spilte fotball på halv- og helprofesjonelt nivå en periode.[11]

Sin politiske skolering fikk han under Necmettin Erbakan i det nå oppløste Nasjonale redningspartiet. Etter militærkuppet i 1980 ble alle politiske partier forbudt, men etter demokratiseringen i 1983 dannet tidligere medlemmer av Redningspartiet Velferdspartiet (Refah Partisi). Erdoğan ble valgt til partileder i 1985. Ved valget i 1991 brøt Velferdspartiet sperregrensen på 10 %, og Erdoğan ble innvalgt i Nasjonalforsamlingen Meclis som parlamentsmedlem fra Istanbul.

Erdoğan behersker lite engelsk. Han sendte sine to døtre for å studere ved universiteter i USA og Storbritannia der de fritt kunne bruke hijab (som er forbudt ved tyrkiske universitet).[10]

Politisk virke

[rediger | rediger kilde]

Ved lokalvalget i 1994 ble Velferdspartiet største parti, og Erdoğan ble ordfører i Istanbul. Her vant han ry som en effektiv og ikke-ideologisk administrator.[10] Blant annet sørget han for å effektivisere byens transportsystem og gjøre det mer miljøvennlig, og moderniserte byens foreldete vannforsyning,[10] og iverksatte samtidig populære byfornyelsesprogrammer.

I siste halvdel av 1990-åra var tyrkisk politikk inne i en kaotisk periode. I 1996 ble Velferdspartiet erklært grunnlovsstridig, hvoretter medlemmene straks organiserte seg i Dydspartiet (Fazilet Partisi), som i sin tur ble funnet grunnlovsstridig i 1999. Dessuten ble Erdoğan i 1998 dømt til fire måneders fengsel for å ha oppfordret til religiøst hat etter at han på et politisk møte leste høyt fra et kontroversielt dikt.[12]

Etter press fra det militære gikk Necmettin Erbakan av som statsminister i juni 1997 (Erbakan var Erdoğans mentor). Hendelsen i 1997 innebar ikke voldshandlinger og kalles et postmoderne kupp.[13] Etter statskuppet i 1997 uttalte daværende president Suleyman Demirel at militæret er Tyrkias dype stat.[14] Generalene ønsket å kvitte seg med Erdoğan som da var ordfører i Istanbul. I desember 1997 i byen Siirt fremførte Erdoğan et islamsk-klingende dikt skrevet av Ziya Gökalp hvorpå Erdoğan ble dømt til 10 måneder i fengsel for å skape religiøst hat og utestengt fra politikk. Kuppet og arrestasjonen var avgjørende for Erdoğan: Han og hans støttespillere konkluderte med at en tradisjonell islamistisk bevegelse ville være fåfengt. De ville tale for flertallet av tyrkere uten å insistere på at religionen skulle ha en spesiell plass i samfunnet; landets nye ledere kunne være fromme muslimer samtidig som landets sekulære system ble opprettholdt. De mest ytterliggående islamister ble utestengt fra AKPs ledelse.[13]

I 1999 oppsto det en splittelse blant medlemmene av det tidligere Velferdspartiet mellom tradisjonalister som ville være tro mot den islamske bevegelsen og Erdoğans fraksjon, som ville forene islamske verdier med et sekulært demokratisk system. De siste organiserte seg da i AK Parti, mens tradisjonalistene dannet Saadet Partisi.

Ved valget i november 2002 var det stor misnøye med den økonomiske politikken til de etablerte partiene og med måten de hadde håndtert jordskjelvet i 1999, og AK Parti fikk 34,3 % av stemmene og rent flertall i nasjonalforsamlingen.

Siden Erdoğan var blitt dømt til fengsel i 1999, kunne han ikke stille som kandidat ved valget i 2002 på grunn av en bestemmelse i grunnloven om at straffedømte ikke kunne ha politiske verv.[12] Abdullah Gül ble derfor statsminister, men vek plassen for Erdoğan da denne bestemmelsen i grunnloven ble opphevet. Erdoğan ble i mars 2003 bedt av presidenten å danne regjering.[15] I 2001 var det en bankkrise i Tyrkia og valget i 2002 var et valgskred der store deler av parlamentet ble skiftet ut. Erdoğan tok sikte på å modernisere landets økonomi og oppløse en del autoritære trekk fra Atatürks tid.[10]

Erdoğan utfordret ikke militæret før han var sikker på at han hadde overtaket. Våren 2007 var han på slutten av sin først periode som statsminister og spørsmålet var om han skulle stille som presidentkandidat selv eller om han ville ha Abdullah Gül som kandidat. Generalene kom i april 2007 med en tydelig trussel om hva som kunne skje dersom en islamist ble president; Erdoğan svarte at det militære ikke kunne gå mot regjeringen. AKP vant en klar seier og Gül ble president. Mange tyrkere anså dette som ydmykelse av det militære.[10]

Erdoğan gjorde opprinnelige ikke noe med hijab-forbudet. Hans kone Emine bruker hijab, noe som skapte praktiske problemer, og hun håndhilser ikke på fremmede menn, noe som har skapt pinlige situasjoner. Forbudet mot hijab på universitetene ble fjernet i 2010.[10][16]

Erdoğans regjering har til tider hatt et anspent forhold til landets militære ledere, som har ment at den setter den nasjonale enheten på spill med en påstått islamistisk politikk. Erdoğan er også blitt utsatt for kritikk av den sekulære, intellektuelle eliten, fordi han ville at eksamenskarakterene til yrkesorienterte videregående skoler, deriblant de offentlige imam-skolene (Imam Hatip-skolene), skulle telle like mye som karakterene til allmenne-orienterte videregående skoler ved opptak til universiteter og høyskoler. Han fikk også mye kritikk fordi han ville tillate religiøse symboler på universitetene, deriblant bruken av hijab. Røykeforbudet som Erdoğan innførte etter Norge og Irland, fikk også kritikk fra den sekulære eliten.

I utenrikspolitikken har Erdoğan fortsatt å pleie vennskapelige forbindelser med både USA og Israel – selv om forholdene til begge land har vært igjennom kriser – samtidig som han prøver å bedre forbindelsene til de arabiske nabolandene som kritiserer Tyrkia for dets sekulære styresett, mens EU-forhandlingene kanskje er det viktigste området i utenrikspolitikken. Dessuten har han fått i stand en oppmyking av forholdet til Hellas ved å gi avkall på en hard linje i Kypros-spørsmålet. I mai 2004 ble han den første tyrkiske statsminister som gjestet Hellas siden 1988, og den første som besøkte den tyrkiske minoriteten i det greske Thrakia siden 1952. Besøket ble en diplomatisk triumf, da den greske statsministeren, Costas Caramanlis, kunngjorde at Hellas ville støtte Tyrkias søknad om EU-medlemskap.

Under valget 12. juni 2011 ble han gjenvalgt for en tredje periode, etter at AKP fikk 49,83 % av stemmene.

Etter valget 7. juni 2015 fikk ikke Erdoğans parti den tilstrekkelige majoriteten for å danne regjering, koalisjonsforhandlinger brøt sammen og presidenten har selv foreslått (per 21. august) nyvalg til 1. november.

Kuppforsøket i 2016

[rediger | rediger kilde]

Fredag 15. juli 2016 ble det gjennomført et kuppforsøk mot regjeringen i Tyrkia. Etter dette innførte Erdoğan unntakstilstand der han satte til side Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) (med henvisning til konvensjonens artikkel 15 om fravik i krisesituasjoner), han gav reiseforbud for akademikere og avsatte over 50000 dommere og andre offentlige tjenestemenn.[17]

Lokalvalg i 2024

[rediger | rediger kilde]

Ved lokalvalget 31. mars 2024 gikk Erdoğans parti tilbake over mesteparten av landet og Det republikanske folkepartiet, det viktigste opposisjonspartiet, gikk forbi Erdoğans parti i andel av stemmene (37,8 % mot 35,5 %). I Istanbul, landets suverent største by og økonomiske sentrum (rundt 30 % av Tyrkias økonomi), fikk Ekrem İmamoğlu over 50 % av stemmene til vervet som ordfører og slo ut kandidaten fra Erdoğans parti. Imamoğlu regnes med dette resultatet som den viktigste utfordreren til Erdoğans dominans. Tapet i Istanbul, byen der Erdoğan selv begynte sin vei til toppen, var særlig viktig. I Anakara fikk Mansur Yavas fra opposisjonspartiet over 60 % av stemmene. Det republikanske folkepartiet vant valget blant annet i storbyene Izmir, Adana, Antalya og Bursa. AKP fikk flertall i noen distrikter i det indre av Anatolia.[18][19][20][21][22][23]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Recep Tayyip Erdogan, Munzinger IBA 00000022729, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Discogs, oppført som Recep Tayyip Erdogan, Discogs artist-ID 4808109, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Folkerepublikken Kinas utdannelsesministerium, verkets språk kinesisk, www.moe.gov.cn, besøkt 11. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ MGIMO, «Honorary Doctorates», arkiveringsdato 29. juni 2019, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, besøkt 29. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.cnnturk.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Fosshagen, Kjetil: Recep Tayyip Erdoğan i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 2. februar 2023 fra http://snl.no/Recep_Tayyip_Erdoğan
  8. ^ og Cumhurbaşkanlığı Seçimi
  9. ^ Aida Khorami, Sidsel Wold, Åse Marit Befring, Mari Reisjå og Isak Løve Pilskog Loe (28. mai 2023). «Erdogan har vunnet valget». NRK. Besøkt 29. mai 2023. 
  10. ^ a b c d e f g Filkins, Dexter (4. mars 2012). «The Deep State». The New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 10. august 2024. 
  11. ^ «Profile: Recep Tayyip Erdogan» (på engelsk). BBC. 18. juli 2007. Arkivert fra originalen 14. mars 2021. Besøkt 2. april 2021. 
  12. ^ a b «BBC NEWS». 4. november 2002. Besøkt 11. juni 2013. 
  13. ^ a b Filkins, Dexter (4. mars 2012). «The Deep State». The New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 10. august 2024. 
  14. ^ Kavakci, M. (2009). Turkey's test with its deep state. Mediterranean Quarterly, 20(4), 83-97.
  15. ^ «CNN.com - Turkish PM quits for Erdogan - Mar. 11, 2003». 11. mars 2003. Besøkt 11. juni 2013. 
  16. ^ «Quiet end to Turkey's college headscarf ban». BBC News (på engelsk). 30. november 2010. Besøkt 1. september 2024. 
  17. ^ «Tyrkia opphever menneskerettigheter under unntakstilstanden». VG. Besøkt 6. oktober 2016. 
  18. ^ «Turkish local elections: Opposition stuns Erdogan with historic victory» (på engelsk). 31. mars 2024. Besøkt 1. april 2024. 
  19. ^ Michaelson, Ruth (1. april 2024). «Ekrem Imamoğlu, the Istanbul mayor emerging as likely challenger to Erdoğan». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. april 2024. 
  20. ^ Ebrahim, Scott McLean, Mohammed Tawfeeq, Nadeen (1. april 2024). «Turkey’s Erdogan dealt major election blow as opposition party wins big cities». CNN (på engelsk). Besøkt 1. april 2024. 
  21. ^ «Five things to know about Turkey's historic local elections». France 24 (på engelsk). 1. april 2024. Besøkt 1. april 2024. 
  22. ^ «Opposition victories in Turkey’s local elections deal Erdogan rare defeat». The Washington Post. 1. april 2024. «Unofficial results showed the opposition party, the Republican People’s Party, or CHP, with a nationwide lead over Erdogan’s ruling Justice and Development Party (AKP) of 37.7 percent to 35.5 percent, with 99.8 percent of the ballots counted, according to the state-run Anadolu news agency.» 
  23. ^ Befring, Åse Marit (1. april 2024). «Erdogans nedtur, veien til mer demokrati?». NRK. Besøkt 2. april 2024. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Recep_Tayyip_Erdoğan&oldid=24789311»