Røykenvik stasjon
| Røykenvik stasjon | |||
|---|---|---|---|
 Stasjonsområdet fotografert av Narve Skarpmoen tidlig på 1900-tallet. | |||
| Land |  Norge | ||
| Sted | Røykenvik | ||
| Kommune | Gran | ||
| Høyde o.h. | 138 meter | ||
| Distanse | 78,61 km | ||
| Høyde | 138 moh. | ||
| Arkitekt | Paul Armin Due | ||
| Åpnet | 20. desember 1900 | ||
| Nedlagt | 11. november 1957 | ||
| Tjenester | |||
| Linje(r) | Røykenvikbanen | ||
Posisjonskart   Røykenvik stasjon Røykenvik stasjon (Innlandet) | |||
 Røykenvik stasjon 60°25′49″N 10°28′19″Ø | |||
Røykenvik stasjon var endestasjon på Røykenvikbanen fra banen åpnet i 1900 til den ble nedlagt i 1957. Den 1. april 1932 ble imidlertid stasjonen nedgradert til stoppested i et forsøk på å kutte kostnader i en periode med dårlig lønnsomhet. Like etter ble det meste av persontrafikken på banen nedlagt. Helt nedlagt ble den i 1949. Etter det fortsatte banen som en ren godsbane.
Godstrafikken på Røykenvik var hovedsakelig stein fra Onsaker teglverk samt tømmer og trelast fra lokale sagbruk og høvlerier.[1] Røykenvik ble også trafikkert av dampbåt som fraktet både folk og varer. Mens banen ble planlagt, var det ønske om å forlenge den til Odnes i Søndre Land, der det ble anlagt stasjon på Valdresbanen. Dette ble det ikke noe av. I stedet ble Røykenvik endestasjon på en kort sidebane.[2] Ved åpningen hadde Røykenvik stasjon poståpneri, med stasjonsmesteren som poståpner.[3] I 1918 ble imidlertid poståpneriet flyttet til hotellgården.[4]
Bygningene ved stasjonen
[rediger | rediger kilde]Bygningene ved stasjon ble oppført i 1899–1900 og stod klare til banens åpning.[5]
Stasjonsbygning
[rediger | rediger kilde]Stasjonsbygningen ble tegnet av Paul Armin Due[6] og oppført i pusset tegl. Den hentet inspirasjon fra forskjellige stilarter og skilte seg fra hans andre stasjonsbygninger. Fasaden mot toglinjen hadde en asymmetrisk plassert tverrgavl.[7] Bygningen brant 12. april 1964. Selv om leiligheten i 2. etasje fikk store skader, var bygningens eksteriør tilnærmet intakt. Likevel ble bygningen revet på vårparten året etter.[8]
Uthus
[rediger | rediger kilde]Uthuset («bryggerhuset») ble tegnet av Paul Due og ligner på mange slike hus langs Gjøvikbanen.
Lokomotivstall
[rediger | rediger kilde]Lokomotivstallen er opprinnelig en Due-bygning, ifølge NSBs bygningsregistrering.[9] Den ble etter 1940 (muligens rundt 1950[10]) ombygget til arkivbygning og ser ut til å ha fått en ekstra etasje ved den anledning. Senere har den vært brukt som keramikkverksted, men fra 2015 huser den en restaurant.
Godshus
[rediger | rediger kilde]Godshuset nede ved Randsfjorden huser i dag Café Oscar II.
Vanntårn
[rediger | rediger kilde]Røykenvik stasjon hadde i sin tid også vanntårn.[11] Det ble revet i 1949.[12]
Vedskjul
[rediger | rediger kilde]Ved siden av stasjonsbygningen har det dessuten stått et vedskjul.[13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Aspenberg et al (2009), s. 116.
- ^ Stenersen (1981), s. 10–17, 43–44.
- ^ Op.cit., s. 79.
- ^ Op.cit., s. 132.
- ^ Op. cit., s. 50.
- ^ Aspenberg et al (2009), s. 116.
- ^ Det finnes en rekke bilder av stasjonsbygningen på nettet. Se for eksempel Digitalt museum, som også gjengir tekniske tegninger.
- ^ Stenersen (1981), s. 208–209.
- ^ Dahl (1992), s. 242, uten at vi egentlig kan slutte om det dreier seg om far eller sønn.
- ^ Stenersen (1981), s. 189.
- ^ Avbildet i Digitalt museum, som også har tekniske tegninger.
- ^ Stenersen (1981), s. 189.
- ^ Op.cit., s. 209.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Nils Carl Aspenberg, Trond Børrehaug Hansen, Øyvind Reisegg (2009). Gjøvikbanen. Baneforlaget. s. 113–115. ISBN 978-82-91448-48-0.
- Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 150. ISBN 82-90286-28-7.
- Helge Stenersen (1981). Røykenvikbanens historie — og mye, mye mer. Brandbu. ISBN 82-990829-0-0.
- Nils Carl Aspenberg (1994). Glemte spor. Boken om sidebanenes tragiske liv. Baneforlaget. s. 104–108. ISBN 8291448000.
- Aasmund Dahl, red. (1992). NSBs bygningsregistrering: Oslo distrikt: Gjøvikbanen. 1. NSB Arkitektkontoret. s. 239–242.