Pointe du Hoc

Erobring av Pointe du Hoc
Konflikt: Andre verdenskrig
	; Kart over Pointe du Hoc som viser tyske stillinger og antatt posisjon til 155 mm kanonene
Dato	6. juni 1944
Sted	Normandie, Frankrike; 49°23′45″N 0°59′20″Ø
Resultat	Amerikansk seier
	Stridende parter
USA	Tyskland
	Kommandanter og ledere
James Earl Rudder	Dietrich Kraiß
	Styrker
225 kommandosoldater	200 infanterister; 4 maskingeværstillinger; 6 tomme kasematter; 1 observasjonsbunker
	Tap
135 drept og skadd	Rundt tre tatt til fange
	; Posisjon til Pointe du Hoc

Pointe du Hoc er en 25–30 m høy klippe ved Den engelske kanal på vestkysten av Normandie i det nordlige Frankrike. Dette er det høyeste punktet mellom Utah Beach i vest og Omaha Beach i øst. Området ble fortifisert av den tyske hæren med betongkasematter og skytestillinger. På D-dagen (6. juni 1944) ble stillingen overfalt og tatt av en styrke fra «Ranger Assault Group» i den amerikanske hæren, som klatret opp klippen.

Bakgrunn

Pointe du Hoc ligger 6,4 km vest for Omaha Beach.^[1]^[2] Den markante klippen ble fortifisert av tyskerne som en del av Atlanterhavsvollen. Batteriet ble opprinnelig satt opp i 1943 med seks franske kanoner fra første verdenskrig som tyskerne hadde erobret. Disse 155 mm GPF-kanonene, av tyskerne benevnt «GPF 15,5 cm K418(f)», ble satt opp i åpne betongskytestillinger. Stillingen var bemannet av 2. batteri fra den tyske hærens kystartilleriregiment 1260 (2/HKAA.1260).^[3] Deler av den tyske 352. infanteridivisjonen var utplassert ved batteriet for nærforsvar.

Innledning

For å øke forsvarsevnen begynte tyskerne våren 1944 å forbedre stillingen med overbygde R671 kasematter (se Regelbau). Planen var å bygge seks kasematter, men to var ikke ferdige da stillingen ble angrepet. Kasemattene ble bygd på over- og fremsiden av hver av de runde kanonstillingene for 155 mm kanonene. Man bygde også en H636 observasjonsbunker og flere L409a stasjoner for 20 mm Flak 30 luftvernkanoner. Dersom stillingen hadde blitt ferdig ville 155 mm kanonene vært en trussel mot den allierte landgangen på Omaha og Utah, og man kunne risikert store tap.

Posisjonen ble bombet i april 1944. Etter dette fjernet tyskerne 155 mm kanonene. Under forberedelsene til operasjon Overlord ble det bestemt at Pointe du Hoc skulle angripes av bakkestyrker for å hindre at tyskerne kunne bruke stillingen som observasjonspost. De amerikanske avdelingene 2. og 5. Ranger Battalion ble gitt i oppdrag å angripe stillingen tidlig på D-dagen. Deler av 2. Ranger Battalion angrep Pointe du Hoc, men forsinkelser gjorde at resten av styrken ble satt i land på deres sekundære landgangsposisjon, Omaha beach.

Selv om tyskerne hadde fjernet hovedskytsene fra Pointe du Hoc ble brohodene beskutt fra det nærliggende batteriet ved Maisy. Gjenoppdagelsen av dette batteriet har vist at det beskjøt de allierte brohodene inntil 9. juni 1944.^[4]

Planen

Pointe du Hoc lå i teigen til general Leonard T. Gerows 5. armékorps. Oppdraget ble gitt til 1. infanteridivisjon og videre ned til angrepsstyrken på dens høyre flanke, 116. infanteriregiment (som var detasjert fra 29. infanteridivisjon). I tillegg fikk de avgitt 2 jegerbataljoner for angrepet.

Jegerbataljonene ble ledet av oberstløytnant James Earl Rudder. Planen gikk ut på at tre jegerkompanier (D, E og F fra 2. Ranger Battalion) skulle bli satt i land under klippen og klatre opp ved hjelp av tau, stiger og kastekroker for deretter slå ut fienden på toppen av klippen. Dette skulle utføres før hovedinvasjonen. Soldatene trente på klippeangrepet på Isle of Wight med instruksjoner av britiske kommandosoldater.

Operasjonen

Landgangen

Jegere fra 2. *Ranger Battalion* demonstrerer taustigene de brukte for å forsere klippen

Ti landgangsfartøy fraktet angrepsstyrken og ytterlige to fraktet utstyr, i tillegg ble fire DUKW amfibiekjøretøy brukt for å frakte 30 m lange stiger som var rekvirert fra brannvesenet i London. Et av fartøyene som fraktet soldater sank og alle ombord, bortsett fra en, druknet, et annet fartøy ble fylt med vann. I tillegg sank et av fartøyene som fraktet utstyr, og det andre fartøyet kastet lasten overbord for å holde seg flytende. Et av amfibiekjøretøyene ble senket av tysk bombekaster- og maskingeværild.^[5]

Den problematiske starten førte til at landsettingen ved foten av klippen ble 40 minutter forsinket og de britiske landgangsfartøyene nådde frem rundt kl 0710, men da med bare rundt halvparten av den opprinnelige styrken. Landgangsfartøyene var utstyrt med rakettutskytningsrør for å skyte tau med kroker opp klippen, men klippen viste seg å være høyere enn stigene. De allierte jagerene «USS Satterlee» og «HMS Talybont» ga dem ildstøtte og sikret at de tyske forsvarerne på toppen av klippen ikke kunne skyte ned på angriperne da disse forserte klippen.^[6]

Angrepet

Den opprinnelige planen hadde inkludert at åtte jegerkompanier (A og B fra 2. og hele 5. Ranger Battalion) skulle følge opp det første angrepet dersom dette var vellykket. Lyssignaler fra klippetoppen skulle signalisere at den andre bølgen skulle kaste seg inn i angrepet. Men på grunn av den forsinkede landsettingen kom signalet for sent og de andre jegerene ble satt i land på Omaha Beach i stedet for på Pointe du Hoc. Styrken på toppen av klippen fant også ut at kommunikasjonsradioene deres ikke var gode nok.^[7]

Da man kom frem til bunkerne fant man ut at hovedmålet for angrepet, artilleribatteriet, hadde blitt fjernet. Styrken regrupperte og noen mindre patruljer ble sendt ut for å lete etter kanonene. Fem av kanonene ble lokalisert av to ulike patruljer og avfyringsmekanismene ble ødelagt med termittgranater.^[8] Den sjette kanonen var under reparasjon et annet sted.

Drivkraften til de rundt 500 ekstra jegerne som ble satt i land på Omaha Beach kan ha avverget en katastrofal utvikling der, siden disse bidro til å få angrepet videre fra stranden ved å utmanøvrere de tyske forsvarerne.

Tyske motangrep

For soldatene ble den verste delen av kampen om Pointe du Hoc dagene etter det suksessfulle angrepet. Siden de var fast bestemt på å holde den vitale posisjonen, men avskåret fra andre egne, ble de nødt til å slå ned flere motangrep fra det tyske 914. Grenadier Regiment alene. Avdelinger fra 5. Ranger Battalion og deler av 116. infanteriregiment forsøkte å ta seg frem mot Pointe du Hoc fra Omaha Beach, men de oppnådde ikke dette i løpet av den første dagen. I løpet av natten tvang tyskerne soldatene inn i en enda mindre enklave langs klippekanten. Soldatene klarte å holde stillingen blant annet ved hjelp av ildstøtte fra allierte skip. På kvelden 7. juni beordret general Dietrich Kraiß 352. divisjon om å trekke seg tilbake. Det var ikke før midt på dagen 8. juni at soldatene ved Pointe du Hoc endelig ble forsterket da stridsvogner og infanterister fra 116. infanteriregiment, sammen med 6. jegerbataljon, nådde frem til de overlevende.

Ettervirkning

Tap

Den opprinnelige allierte styrken på 225 mann hadde etter to dagers kamp blitt redusert til rundt 90 «kampdyktige menn» (uskadde eller lett sårede).^[9]^[10] Etter slaget var en del av soldatene overbevist om at franske sivilister hadde deltatt i kampene på tysk side. En rekke franske sivilister som ble beskyldt for å ha beskutt de amerikanske styrkene, eller for å ha fungert som artilleriobservatører, ble henrettet.^[11]

Tidslinje

6. juni 1944

0639 – «H-Hour» - D, E og F kompaniene til 2. Ranger Battalion nærmer seg kysten til Normandie i en flåte på tolv landgangsfartøy.

0705 – Sterk tidevannstrøm og navigasjonsfeil gjør at den første angrepsbølgen blir forsinket, og 5. Ranger Battalion sammen med A og B kompaniene fra 2. blir landsatt på Omaha Beach i stedet.

0730 – Soldatene forserer klippen, når toppen og tar opp kampen mot tyskerne. De finner ut at kasemattene er tomme.

0815 – Rundt 35 soldater oppnår det sekundære målet om å opprette en veisperring.

0900 – Tyske kanoner blir lokalisert og ødelagt ved bruk av termittladninger.

Resten av dagen slår soldatene ned flere tyske motangrep. I løpet av kvelden når en patrulje av jegerne som ble satt i land på Omaha Beach Pointe du Hoc.

7. juni 1944

Soldatene fortsetter å forsvare et stadig mindre område på Pointe du Hoc mot tyske motangrep.

Ettermiddag – En tropp jegere ankommer på et stort landgangsfartøy (LST), skadde blir evakuert.

8. juni 1944

Kveld – Jegerne blir avløst av styrker som ankommer fra Omaha Beach.

Minnested

På Pointe du Hoc er det nå et minnsted og et museum om slaget. Mange av de originale bunkerne er fremdeles på plass og området har fremdeles mange bombekratre. Den 11. januar 1979 ble det 13 hektar store området overført til amerikansk kontroll.^[12]

Foto tatt på D 2, etter at forsterkningsstyrken har nådd Pointe du Hoc. Det amerikanske flagget har blitt lagt ut for å forhindre angrep fra egne stridsvogner.
USAs president Ronald Reagan taler i forbindelse med 40-års markeringen av hendelsen.
Del av dagens område med restene av en kanonstilling i forgrunnen.
Pointe du Hoc, senere tid, sett fra sørøst.
Dagens Pointe du Hoc med monumentet oppe til høyre.

Panoramabilde fra toppen av en av bunkerne på Pointe du Hoc ved soloppgang en januarmorgen.

Media

Angrepet på Pointe du Hoc brukes som bakgrunn i videospillet Call of Duty 2 og Call of Duty ww2 der spilleren er en soldat i kompani D i 2. Ranger Battalion og skal ta ut artilleribatteriet og slå ned motangrep.^[13]

Pointe du Hoc er også et av kartene i strategispillet Company of Heroes.

Se også

Operasjon Overlord

Referanser

^ Heinz W.C. When We Were One: Stories of World War II, Basic Books, 2003, ISBN 978-0-306-81208-8, s 170
^ Le Cacheux, G. and Quellien J. Dictionnaire de la libération du nord-ouest de la France, C. Corlet, 1994, ISBN 978-2-85480-475-1, s 289
^ Zaloga, Steven. D-Day Fortifications in Normandy. Osprey Publications. ISBN 9781841768762.
^ http://www.maisybattery.com/ Maisy Battery
^ "The Ultimate Sacrifice: Rudder's Rangers at Pointe-du-Hoc" militaryhistoryonline.com
^ Beevor, Antony. "D-Day: The Battle for Normandy". (2009) s. 102–103
^ Beevor, s. 103
^ American Battle Monuments Commission. «The Battle of Pointe du Hoc (interactive multimedia presentation)». ABMC website. Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 29. august 2011. «Arkivert kopi». Archived from the original on 2. september 2011. Besøkt 8. juni 2014.
^ Bahmanyar, Mir (2006). Shadow Warriors: a History of the US Army Rangers. Osprey Publishing. s. 48–49. ISBN 1-84603-142-7.
^ Piehler, G. Kurt (2010). The United States and the Second World War: New Perspectives on Diplomacy, War, and the Home Front. Fordham University Press. s. 161. ISBN 0-8232-3120-8.
^ Beevor, Antony. "D-Day: The Battle for Normandy". (New York: Penguin, 2009), p. 106
^ «The American Battle Monuments Commission». Besøkt 29. oktober 2012. «The site, preserved since the war by the French Committee of the Pointe du Hoc, which erected an impressive granite monument at the edge of the cliff, was transferred to American control by formal agreement between the two governments on 11 January 1979 in Paris, with Ambassador Arthur A. Hartman signing for the United States and Secretary of State for Veterans Affairs Maurice Plantier signing for France.»
^ «Call of Duty 2 Review». Besøkt 19. desember 2010.

Bibliografi

Anon (1946). «Pointe Du Hoe 2d Ranger Battalion 6 June 1944». Small Unit Actions (CMH Pub 100-14). American Forces in Action (United States Army Center of Military History 1991 utg.). Washington, D. C.: Historical Division, War Dept. OCLC 14207588. Arkivert fra originalen 9. juni 2014. Besøkt 8. juni 2014.
O'Donnell, P. K. (2012). Dog Company: the Boys of Pointe Du Hoc: the Rangers Who Accomplished D-Day's Toughest Mission and Led the Way Across Europe. Cambridge MA: Da Capo Press. ISBN 978-0-30682-029-8.
Zaloga, S. J. (2009). Rangers Lead The Way, Pointe-du-Hoc D-Day 1944. Raid. 1. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84603-394-0.

Eksterne lenker

(en) Pointe du Hoc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pointe du Hoc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Pointe du Hoc Foundation
Maisy battery

[1] Heinz W.C. When We Were One: Stories of World War II, Basic Books, 2003, ISBN 978-0-306-81208-8, s 170

[2] Le Cacheux, G. and Quellien J. Dictionnaire de la libération du nord-ouest de la France, C. Corlet, 1994, ISBN 978-2-85480-475-1, s 289

[3] Zaloga, Steven. D-Day Fortifications in Normandy. Osprey Publications. ISBN 9781841768762.

[4] ttp://www.maisybattery.com/ Maisy Battery

[5] "The Ultimate Sacrifice: Rudder's Rangers at Pointe-du-Hoc" militaryhistoryonline.com

[Beevor,_Antony_2009-6] Beevor, Antony. "D-Day: The Battle for Normandy". (2009) s. 102–103

[7] Beevor, s. 103

[ABMC_Pointe_du_Hoc-8] American Battle Monuments Commission. «The Battle of Pointe du Hoc (interactive multimedia presentation)». ABMC website. Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 29. august 2011. «Arkivert kopi». Archived from the original on 2. september 2011. Besøkt 8. juni 2014.

[9] Bahmanyar, Mir (2006). Shadow Warriors: a History of the US Army Rangers. Osprey Publishing. s. 48–49. ISBN 1-84603-142-7.

[10] Piehler, G. Kurt (2010). The United States and the Second World War: New Perspectives on Diplomacy, War, and the Home Front. Fordham University Press. s. 161. ISBN 0-8232-3120-8.

[11] Beevor, Antony. "D-Day: The Battle for Normandy". (New York: Penguin, 2009), p. 106

[12] «The American Battle Monuments Commission». Besøkt 29. oktober 2012. «The site, preserved since the war by the French Committee of the Pointe du Hoc, which erected an impressive granite monument at the edge of the cliff, was transferred to American control by formal agreement between the two governments on 11 January 1979 in Paris, with Ambassador Arthur A. Hartman signing for the United States and Secretary of State for Veterans Affairs Maurice Plantier signing for France.»

[13] «Call of Duty 2 Review». Besøkt 19. desember 2010.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]