Poet laureate

Poet laureate, «laurbærkranset poet», er en form for hoffpoet eller diktergasje, en æresbetegnelse for den poet eller lyriker som offisielt blir utpekt av regjeringen, og er ofte forventet å dikte poesi ved offisielle anledninger.

I England har begrepet i århundrer blitt benyttet som tittelen for monarkens offisielle poet, utpekt for livet siden regimet til kong Karl II av England. Denne artikkelen behandler hovedsakelig den engelske æresbevisningen.

Begrepets opprinnelse

Laurbærblad ble i antikkens Hellas ofret til Apollon, og ble benyttet til å knytte en krone eller en krans av bladene for helter og poeter, og denne bruken har blitt spredt. Ordet laureate (= laurbær) fikk betydningen «eminent» eller «fremragende» og på engelsk språk eller er assosiert med heder og ære. «Laureate letters» (laurbærkranset brev) ble i sin tid sendt for å annonsere en seier. Begrepet laureate ble også assosiert med oppnådd akademisk grader av europeiske universiteter. Begrepet «baccalaureate» for universitetsgraden bachelor er utledet fra dette.

Som en kongelig grad i retorikk ble poet laureate belønnet ved europeiske universiteter i løpet av middelalderen. Begrepet kan også referere til den som innehar denne graden og som innebærer kunnskaper i retorikk, grammatikk og språk. Denne graden kan være en akademisk ekvivalent til dagens moderne tittel doktorgrad i poesi.

I henhold til historikeren Edward Gibbon tok den romerske poeten Francesco Petrarca (1304–1374) tittelen poet laureate i 1341. Middelalderens engelske konger hadde versemakere og trubadurer i sitt følge slik norske konger hadde hirdskalder, og ga sin beskyttelse til poeter som Geoffrey Chaucer og Edmund Spenser. Akademiske institusjoner har æret noen slike menn med en grad som poet laureate.

Historisk

Fra en mer generell bruk av begrepet «poet laureate» ble det etterhvert i England framhevet og løftet opp som en lønnet posisjon hvor poeten var tilknyttet den kongelige husholdning. Det var kong Jakob I av England som hovedsakelig skapte posisjonen slik den fungerer i dag for Ben Jonson i 1617, skjønt Jonsons utnevnelse ikke synes å ha blitt formelt nedtegnet. Posisjonen var en utvikling av tidligere tiders praksis hvor versemakere og trubadurer dannet en del av kongens følge. Kong Rikard Coeur de Lion (Løvehjerte) hadde en Versificator Regis (Kongens skald), Gulielmus Peregrinus, og kong Henrik III av England hadde en versifikator (versemaker) kalt Mester Henry. På 1400-tallet beskrev John Kay, også en versemaker, seg selv som «ydmyk poet laureate». Monarken viste sin beskyttelse på mange måter: Chaucer ble gitt en pensjon og en gallon (4,5 liter) med vin daglig for resten av hans liv av kong Edvard III og Spenser fikk også et årlig underhold av dronning Elizabeth I av England.

Ingen enkeltstående autentisk og opptegnelse eksisterer for stillingen som poet laureate av England. Henrik I skal ha betalt 10 shilling årlig til en Versificator Regis. Geoffrey Chaucer fikk i 1389 en årlig tildeles av vin som senere ble omgjort til rede penger. Chaucer, Gower, Kay, Andrew Bernard, Skelton, Robert Whittington, Richard Edwards, Spenser og Samuel Daniel har derfor blitt karakterisert som «frivillige Poets Laureates».

John Skelton studerte ved University of Oxford tidlig på 1480-tallet, og ble forfremmet til graden «poet laureate» i 1488. Tittelen ble også bekreftet for ham av Universitetet i Louvain i 1492 og ved University of Cambridge i 1492 –1493. Han ble snart berømt for retoriske, satiriske og oversatte skrifter. I 1488 ble han en medlem av Henrik VIIs hoff, underviste Henrik VIII og var den offisielle kongelige poet for det meste av de neste ti årene. Han ble høyt verdsatt.

Tittelen poet laureate ble først bekreftet ved dokument for John Dryden i 1670, to år etter William Davenants død. Posisjonen ble deretter en institusjon. Drydens etterfølger Thomas Shadwell forfattet årlige fødselsdag- og nyttårsoder. Poet laureate fikk tradisjonelt ansvaret for å skrive og presentere offisiell poesi for å minnes spesielle anledninger, både personlige som monarkens fødselsdag og kongelige fødselsdager og ekteskap, og offentlige som kroninger og militære seirer. Poetens aktivitet på dette området varierte i henhold til omstendighetene og sedvanen opphørte å bli obligatorisk etter at Henry James Pye døde i 1813. Posisjonen mistet noe prestisje før Robert Southey, men fikk en ny glans fra hans personlige berømmelse og tilsvarende for William Wordsworth og Alfred Tennyson. Wordsworth avtalte før han aksepterte æren at ingen formell takknemlighet fra hans side skulle bli betraktet som en nødvendighet, men Tennyson var derimot glad for å skrive tallrike offisielle dikt.

Da Tennyson døde, var det en allmenn oppfatning at ingen mulig etterfølger fantes tilsvarende Tennyson, spesielt siden William Morris og Algernon Charles Swinburne ikke var høvelige som hoffpoeter. Til slutt ble det ansett som uønsket at tradisjonen ble brutt, og således fjerne den ene offisielle forbindelsen mellom litteraturen og staten.

Belønningen har vært ulik, men tradisjonelt har den også inkludert noe alkohol. Ben Jonson mottok først en understøttelse på 100 mark og senere en årlig «terse of Canary wine» (fin hvitvin). Dryden hadde en understøttelse på 300 pund og et fat med vin fra Kanariøyene. Pye mottok istedenfor vin 27 pund. Tennyson fikk 72 pund årlig fra Lord Chamberlains departement og 27 pund fra Lord Stewards «in lieu of the butt of sack» (fat med Sherry).

Liste over Poets Laureate

Middelalderen

Gulielmus Peregrinus var ansatt av Rikard I av England
Mester Henry var Versificator Regis, eller Kongens poet, ansatt av Henrik III (i hehold til Thomas Warton)
Geoffrey Chaucer (ca. 1343–1400)
John Kay under Edvard IVs kongedømme, 1461–1483

Tudortiden

Bernard Andre av Toulouse (1450–1522), forfatteren av Vita regis Henrici Septimi, kalte seg selv for poet laureate under Henrik VII
John Skelton var the poet laureate under Henry VIII
Edmund Spenser, døde i 1599

Stuarttiden Etter Spensers død ble posisjonen belønnet mer regelmessig. Da poeten var valgt holdt han posisjonen for resten av livet. De mottok en årlig underholdelse og ble forventet å skrive poesi for formelle anledninger.

1599: Samuel Daniel
1619: Ben Jonson
1637: Sir William Davenant (en gudsønn av William Shakespeare)

Utpekt ved kongelige brev

1670: John Dryden
1692: Nahum Tate
1715: Nicholas Rowe
1718: Reverend Laurence Eusden
1730: Colley Cibber
1757: William Whitehead, etter avslag fra Thomas Gray
1785: Reverend Thomas Warton, etter avslag fra William Mason
1790: Henry James Pye
1813: Robert Southey, etter avslag fra Walter Scott
1843: William Wordsworth
1850: Alfred Tennyson, etter avslag fra Samuel Russell
1896: Alfred Austin, etter avslag fra William Morris
1913: Robert Bridges
1930: John Masefield
1967: Cecil Day-Lewis
1972: John Betjeman
1984: Ted Hughes, etter avslag fra Philip Larkin
1999: Andrew Motion
2009: Carol Ann Duffy

Poets Laureate i andre land

Andre land har iverksatt tilsvarende offisielle posisjoner til den britiske poet laureate.

I Norge knyttet kongen i norrøn tid til seg en eller flere hirdskalder. Statens kunstnerlønn, uoffisielt kalt for diktergasje, ble opprettet i 1863 og avløst av Statens æreslønn i 1963. Fra 1983 ble det også delt ut Statens æresstipend.

I Skottland er tittelen Scots Makar er den ubetalte ekvivalente posisjonen for en poet laureate som representerer og fremmer poesi i Skottland. Den 16. februar 2004 ble professor Edwin Morgan æret med tittelen.

Wales har en lang tradisjon med poeter og skalder under kongelig beskyttelse fra middelalderen av, men den første nasjonale poet i nyere tid er Gwyneth Lewis som ble innviet ved Hay Literature Festival i april 2005. Arts Council of Wales overrakte henne et legat på £5 000 for posisjonen.

I Italia ble Albertino Mussato på 1200-tallet kronet poet laureate i Padova takket være hans tragedie Ecerinis. I 1341 ble Francesco Petrarca gjort til poet laureate i Roma.

I Polen ble poeter utpekt som poeti laureate av pavene: Klemens Janicki (1540) og Maciej Kazimierz Sarbiewski (1623).

I USA har Library of Congress siden 1937 utpekt en offisiell konsulent i poesi. En forordning fra kongressen endret navnet i 1958 til «Poet Laureate Consultant in Poetry to the Library of Congress». Ved 2007 er det Charles Simic som er poet laureate, og tidligere navn teller blant andre Elizabeth Bishop, Robert Frost, Karl Shapiro, Robert Penn Warren, Joseph Brodsky, og Donald Hall. Flere av de amerikanske enkeltstatene har også en offisiell Poets Laureate.

I Canada er den kanadiske parlamentarisk poet laureate utpekt som en offiser av parlamentets bibliotek. Kandidater må skrive på enten engelsk eller fransk, ha en omfattende liste utgiveler, også poesi, framvise litterær dyktighet og deres verk må reflektere Canada, foruten andre kriterier.

Kannadasan var poet laureate av Tamil Nadu i sørlige India på tiden før sin død.

William Auld er noen ganger sett på som poet laureate av Esperanto.

Hanns Johst var poet leaureate av Tyskland fra 1935 til 1945.

Noen litteraturkritikere bruker begrepet poet laureate som en hederstittel for bestemte forfattere på generell grunnlag. Allen Ginsberg har blitt referert til som beatgenerasjonens poet laureate og Patti Smith som punkrockens poet laureate.

Eksterne lenker