Pius V
| Pius V Pius V | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Antonio Ghislieri 17. januar 1504 Bosco, Italia | ||
| Død | 1. mai 1572 Roma, Italia | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1528–), katolsk biskop (1556–)  | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna | ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Santa Maria Maggiore Tomb of Pius V | ||
| Dåpsnavn | Antonio Ghislieri | ||
| Valgt | 7. januar 1566 | ||
| Innsatt | 17. januar 1566 | ||
| Saligkåret | Ikke saligkåret | ||
| Helligkåret | 24. mars 1712 | ||
| Festdag | Ingen | ||
| Forgjenger | Pius IV | ||
| Etterfølger | Gregor XIII | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over paver | |||
Sankt Pius V (født 17. januar 1504 i Bosco Marengo nær Alessandria i hertugdømmet Milano, død 1. mai 1572 i Roma), født som Antonio Ghislieri, fra 1518 kalt Michele Ghislieri, var pave fra 1566 til 1572 og er en helgen i den romersk-katolske kirke. Han er hovedsakelig kjent for sin rolle i konsilet i Trient, motreformasjonen, og standardiseringen av det romerske ritual innenfor den katolske kirke, foruten å erklære Thomas Aquinas som kirkelærer (Doctor Communis Ecclesiae).[1][2]
Før han ble pave og som kardinal fikk Ghislieri et omdømme for å sette rettroenhet framfor personer og forfulgte åtte franske biskoper for kjetteri. Han sto også fast mot nepotisme, irettesatte sin forgjenger pave Pius IV ansikt til ansikt da han ville gjøre en 13 år gammel gutt fra sin familie til kardinal og subsidiere en nevø fra pavedømmets økonomiske midler.[3] Han fortsatte kampen mot monarkiet i England, og ved pavelig bulle av 1570, Regnans in Excelsis, bannlyste han dronning Elisabeth I for å være kjetter.[4] Han sørget også for opprettelsen av den hellige liga, en allianse av katolske stater for å bekjempe angrepene fra det osmanske rike mot Øst-Europa.[5]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Antonio Ghislieri tilhørte en fattig adelsslekt fra Lombardia. Han ble som fjortenåring medlem av dominikanerordenen, og tok navnet Michele.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han studerte, ble presteviet i 1528, og underviste i teologi og filosofii seksten år.
Biskop, kardinal
[rediger | rediger kilde]Pave Paul IV utså Ghislieri i 1556 til biskop av Sutri, og den 15. mars 1557 til kardinalprest med Santa Maria sopra Minerva som tittelkirke. Han engagerte seg tidlig i inkvisisjonen, ble som biskop inkvisitor av Milano og Lombardia, og som kardinal inkvisisjonens generalkommissar som ledet inkvisisjonen for den hele kristenhet. I 1560 ble han biskop av Mondovì, der han gjenopprettet orden etter krig.
Blant hans øvrige bragder fra tiden før han ble pave, var at han lyktes i å tilbakevise keiser Maximilians IIs forsøk på å avskaffe sølibatet.
Pave
[rediger | rediger kilde]Den 7. januar 1566 ble han valgt til pave, tok navnet Pius V, og han ble ti dager senere innsatt i sitt embede.
Pius var dominikanermunk, ikke politiker. Alvorlig asketisk fromhet preget hans liv, og med energi gjeninnførte han kirketukten i kurien og en mengde kloster. Han var som skapt for å inngi motreformasjonens oppriktige men strenge fromhet i sin kirke.
Hans hovedinteresse var å bekjempe all kjetteri. Skjærtorsdagsbullen In cæna Domini i 1568 ble av ham gitt en klar antiprotestantisk formulering. For bekjempelsen av kjetterier i Europa ble pavedømmet ved ham den sammenholdende enhet; han opplevde også stor fremgang i Frankrike, Nederlandene, Tyskland og Polen.
Mot dronning Elisabeth I av England slynget han avsettelsesbullen av 1570.[6] Pavens myndighet styrket han blant annet ved Catechismus romanus som ble utgitt på oppdrag av ham og ved Tridentinerkonsilet som i 1566 betegnet paven som «universalis pastor». I samme sentraliserende retning stod også uniformeringen av kulten gjennom Breviarium romanum i 1568 og Missale romanum av 1570.
I 1571 opprettet Pius indexkongregasjonen. Pius var korstogstankens siste store bærer. Han klarte å få med seg de venetianske kjøpmenn; det osmanske rikes flåtes nederlag i slaget ved Lepanto i 1571 markerte et høydepunkt blant hans triumfer. Hans dype fromhet gjorde et veldig inntrykk i den katolske verden.
Pius V ble begravet i Cappella Sistina i basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma.
Han ble kanonisert den 22. mai 1712 av pave Klemens XI.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
- Pave Julius II (1443-1513) *1481
- Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
- Pave Leo X (1475-1521) *1513
- Pave Klemens VII (1478-1534) *1517
- Kardinal Antonio Sanseverino (1477-1543) *1531
- Kardinal Giovanni Michele Saraceni (1498-1568) *1536
- Pave Pius V (1504-1572) *1528[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Aquinas, Thomas (1911): The 'Summa Theologica' of St. Thomas Aquinas, 1. New York: R. & T. Washbourne.
- ^ Peil, Jan; Staveren, Irene van, red. (2009): Handbook of Economics and Ethics, Northampton, Massachusetts and Cheltenham, United Kingdom: Edward Elgar Publishing, ISBN 978-1-84542-936-2, s. 8.
- ^ Lataste, Joseph (1911): «Pope St. Pius V», The Catholic Encyclopedia 12. New York: Robert Appleton Company
- ^ «Regnans in Excelsis: Excommunicating Elizabeth I of England», Papal Encyclicals Online
- ^ «What Is The Holy League?» Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine., Holy League
- ^ Ehler, Sidney Z., Church and State Through the Centuries, (Biblo-Moser, 1988), 180.
- ^ www.catholic-hierarchy.org bghis.html, lest 13. november 2020
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Anderson, Robin (1973/78): St Pius V, TAN Books and Publishers, Inc, ISBN 0-89555-354-6
- (de) Denzler, Georg: «Pius V» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 665–667.
- Stow, Kenneth (2015): «More than meets the eye. Pius V and the Jews» i: Füllenbach, Elias H.; Miletto, Gianfranco, red.: Dominikaner und Juden. Personen, Konflikte und Perspektiven vom 13. bis 20. Jahrhundert. = Dominicans and Jews. Personalities, Conflicts, and Perspectives from the 13th to the 20th Century (= Quellen und Forschungen zur Geschichte des Dominikanerordens. Neue Folge, Bd. 14). Berlin: De Gruyter, ISBN 978-3-05-004515-3, s. 375–394.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Engelsk biografi, The Cardinals of the Holy Roman Church
